Brexit: Mays bitre pille

Kommentar: Statsminister Theresa May har en av verdens verste jobber. Hun forhandler fram en avtale hun egentlig er imot, og får ikke annet enn kjeft for arbeidet. Brexit kan meget vel ende i totalt kaos.

Publisert: Publisert:

Hun har en av verdens mest utakknemlige jobber. Uansett hva slags avtale som til slutt blir inngått mellom London og Brussel, vil Theresa May få kjeft. Foto: TOBY MELVILLE / X90004

  • Harald Birkevold
    Kommentator
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Dominic Raab er ingen hvem som helst. Da det torsdag morgen ble kjent at han forlater jobben som britisk statsråd med ansvar for Brexit, var det intet mindre enn enda et politisk jordskjelv. Dette er mannen som har hatt den helt sentrale rollen i å forhandle fram en avtale mellom Storbritannia og EU, og han kan altså ikke selv stå inne for det utkastet som nå skal behandles politisk.

Samme morgen trakk også arbeidsminister Esther McVey seg. Det gjorde også juniorminister for Nord-Irland, Shailesh Vara og Dominic Raabs underordnede, juniorminister Suella Braverman.

Storbritannia går ut av EU 29. mars neste år. Men hva slags skilsmisse blir det? Dette er den mest betente politiske striden i Europa akkurat nå, og et spørsmål med stor betydning for Norge, skriver kommentator Harald Birkevold Foto: Kirsty Wigglesworth / TT NYHETSBYRÅN

En grusom jobb

Et tydeligere bilde på den politiske knivseggen den britiske regjeringen balanserer på, er vanskelig å mane fram. Heller enn å være med på oppvasken, forlater nå Brexit-tilhengere i regjeringen festen før de blir bedt om å være med å rydde, som den britiske kommentatoren Rafael Behr skriver. Det er ikke et pent syn.

Theresa May har en av de mest utakknemlige jobbene i verden. Hun kom til makten fordi hennes forgjenger David Cameron, som selv var tilhenger av at Storbritannia skulle fortsette som medlem av EU, trakk seg på dagen da opptellingen etter folkeavstemningen 23. juni 2016 viste at et knapt flertall av britene ville ut.

May, som selv også var tilhenger av å bli værende i EU, tok etter hvert på seg jobben med å lose landet ut. Og der ligger nok en nøkkel til å forstå dynamikken i det som har skjedd siden. Den britiske regjeringen, og det britiske parlamentet, er delt i tre leire:

1: Hard Brexit

Den ene leiren er de som vil ha et fullstendig brudd med EU. Inspirert blant annet av Donald Trumps motvilje mot internasjonale frihandelsavtaler ønsker de at Storbritannia i stedet skal forhandle fram separate avtaler på de områdene som behøves, og dermed også sikre at Storbritannia har uinnskrenket kontroll over egne grenser og egen politikk. Denne gruppen ser på EU som et overnasjonalt troll som gjør medlemslandene til lydriker under Brussel, og har argumentert hardt for nødvendigheten av å stenge grensene for å bevare den britiske velferdsstaten. Folkeavstemningen viste at folk bosatt på landet, eldre velgere og konservative velgere stemte for utmeldelse.

2: Forbli i EU

Den motsatte leiren er dem som vil forbli medlemmer i EU. De mener at fordelene med medlemskap langt overstiger ulempene, blant annet fordi den britiske økonomien er så tett sammenvevd med EU. De argumenterer også for at det er enklere å bruke den britiske kjøttvekta internt i EU for å endre lovgivningen, enn å stå på utsiden uten direkte representasjon. Denne gruppen er også overveiende positiv til det grenseløse EU, tollunionen og den felles utenrikspolitikken. Yngre velgere, velgere i byene og folk på den politiske venstresiden stemte overveiende for å forbli medlemmer.

3: Myk Brexit

Og så har du leiren i midten, som Theresa May representerer. De ønsker å forhandle fram en avtale som gir en form for tilknytning til det indre markedet i EU, uten fullt medlemskap. Denne fløyen er av den oppfatning at en såkalt hard Brexit, altså uten en avtale med EU, vil være ødeleggende for britisk økonomi. Det er denne avtalen som nå foreligger, men som statsråden som selv har forhandlet den fram ikke kan stå inne for. For en norsk kommentator er det selvsagt nærliggende å sammenlikne den britiske avtalen med den EØS-avtalen som regulerer Norges forhold til EU. Og det finnes likheter.

Minner om EØS

Den norske politiske og økonomiske eliten, som i overveldende grad var tilhengere av norsk medlemskap i EU, meislet ut EØS-avtalen for å bøte på skadene som oppsto da det gjenstridige norske folket etter deres mening ikke skjønte sitt eget beste og stemte nei til norsk medlemskap ved to anledninger; i 1972 og 1994. Noe liknende er det som nå er forsøkt for Storbritannia. Men vil folket ha det?

Det er slett ikke uvanlig å høre britiske EU-motstandere advare mot at landet kan «ende opp som Norge», altså som en vasallstat underlagt EU, uten politisk innflytelse men med en svær økonomisk forpliktelse som skal betale for adgangen til det store fellesmarkedet.

Motstanderne av avtalen, og de finnes altså både i Mays konservative parti og i opposisjonen, peker for eksempel på at avtalen i kjent EU-stil skyver de vanskeligste problemene foran seg og sier at disse må partene komme tilbake til. Ett eksempel er grenselinja mellom Republikken Irland (som er medlem av EU) og Nord-Irland (som er del av Storbritannia). Denne grensa har vært nærmest usynlig etter at fredsavtalen for Nord-Irland ble underskrevet i 1999, og det er bastant motstand i Nord-Irland mot at den igjen skal bli et hinder for bevegelse.

Rottene forlater skipet

Og siden Theresa Mays regjering er avhengig av støtte fra det nordirske partiet DUP (Democratic Unionist Party), vil det være nesten umulig å tenke seg at en hard Brexit (som garantert vil føre til bygging av en form for grensegjerde i Irland) vil kunne få støtte i dagens parlament. Dominic Raab oppga selv at det uløste spørsmålet knyttet til Irland er en av grunnene til at han ikke vil fortsette i jobben.

Det er ganske talende at mange av de ivrigste tilhengerne av Brexit har forlatt Mays side underveis. Vil de distansere seg fra et resultat som demonstrerer hvor vanskelig det er å levere en avtale som stemmer med de løftene som ble gitt under valgkampen før folkeavstemningen?

Skremmes til lydighet?

Det er et politisk svarteper-spill som foregår, og det er ikke pent å se på. Om Theresa May overlever dette, er meget usikkert. Hennes beste kort er at hun kan klare å skremme tilhengerne av hard Brexit til å tro at det står mellom denne avtalen og en regjeringskrise som kan føre til en ny folkeavstemning. I så fall, tyder meningsmålingene det siste året på, vil britene si ja til å fortsette i EU. Dette kan være Brexit-fløyens eneste sjanse. Og da kan en dårlig deal være bedre enn ingen.

Det var nettopp langs disse linjene May argumenterte da hun møtte i parlamentet torsdag for å forsvare avtalen. Hun mener at hennes løsning er det eneste realistiske og ansvarlige svaret på utmeldingen, og at et fullstendig brudd med EU vil kunne ødelegge britisk økonomi. Uansett hva man måtte mene om dette, er det ikke tvil om at Theresa May gjør en jobb mange andre politikere hadde gjort alt for å slippe. Uansett hva hun gjør, får hun kjeft.

Når Frankrikes president Emmanuel Macron og de andre topplederne i EU samles om snaue to uker, får ikke britenes statsminister Theresa May være med. En av verdens største økonomier står nå på utsiden av det gode selskap i EU, mens det forhandles om vilkårene for skilsmissen. Foto: Francois Mori / TT / NTB Scanpix

Publisert:

Kommentator Harald Birkevold

  1. Her blir det liv, Raj(a) Raj(a)!

  2. Bygdedyret har våknet fra vinterdvalen. Nå er det på tide å få det til å gå og legge seg igjen

  3. Etablerte medier kappes om å gi disse kyniske selgerne oppmerksomhet

  4. Ja, dyr vil lide

  5. Rogfast er utsatt på ubestemt tid, og takk for det

  6. Det er jammen ikke lett å slåss mot «eliten» når den omfatter ledelsen i ditt eget parti

Les også

  1. Brexit: May får støtte fra europeiske ledere

  2. Solberg: – Ordnet brexit viktig for Norge

  3. Måling: Britene vil bli i EU

  1. Kommentator Harald Birkevold
  2. Brexit
  3. EØS
  4. Storbritannia
  5. Folkeavstemning