Bredere sprekker i Arbeider­partiets og velferds­statens fundament

KOMMENTAR: Økningen i antall akutt fattige i Norge er blitt den store politiske saken i advents­måneden. Har Arbeider­partiet de svarene folk for­venter av et sosial­demokratisk parti?

Statsminister Jonas Gahr Støre leder et Ap i krise. Slår velferdsstaten sprekker på hans vakt? spør politisk redaktør Harald Birkevold.
Publisert: Publisert:
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

De forferdelige meningsmålingene som Arbeiderpartiet opplever nå, kan tolkes på ulike måter. Ingen av tolkningene er lystelige.

Nedturen som startet omtrent i samme øyeblikk som Jonas Gahr Støre fikk overlevert nøklene til statsministerboligen, kan enten tolkes som et signal om at folk ikke liker den økonomiske hestekuren Støre har foreskrevet, eller som et signal om noe enda mer alvorlig, – at velgerne har mistet troen på at Støres regjering har evnen til å lede landet ut av motgangen.

Uflaks-Jonas

Støre har helt sikkert fra tid til annen tenkt at han har hatt enorm uflaks. Og kanskje også at han leder et utakknemlig folk. Regjeringen hadde knapt fått installert seg i fjor høst før landet måtte stenges ned på ny, etter utbruddet av en ny variant av koronaviruset. Folk var luta lei av korona, og Støres lag fikk ikke nyte godt av «dugnadsånden» (og den vidåpne pengesekken) som hersket under Erna og Bent.

Og så kom krigen i Ukraina, som avdekket de ekstreme svakhetene i det europeiske energisystemet. Og dermed kom de skyhøye prisene på strøm.

Og den generelle prisstigningen fikk alarmen til å gå i Norges Bank, som iverksatte sine rentehevinger i rekordtempo.

Antallet mennesker som er
avhengige av akutt nødhjelp
og privat veldedighet,
øker jevnt og trutt.

Budsjettkrigen

Dette vet alle nå, det har blitt kommentert og analysert opp ad stolper og ned ad vegger. Dette er de ytre faktorene som har påvirket regjeringens arbeid, og som selvsagt har gitt Ap og regjeringspartner Sp noen ekstraordinære utfordringer.

Men noe annet skjer samtidig. Den alarmerende økningen i akutt fattigdom i Norge har blitt et stort politisk problem for Ap. Partiet står tilsynelatende uten tilstrekkelige virkemidler til å bekjempe denne utviklingen.

Da statsbudsjettet for 2023 ble lagt fram, og da forhandlingene med SV til slutt førte til et revidert budsjett med et flertall i Stortinget bak seg, var det regjeringens grep for å sikre staten økte inntekter som skapte aller mest debatt. Som grunnrenteskatt på havbruk og økt skatt for dem med høyest inntekt.

Flyet til Sveits

Motstanden mot disse grepene for omfordeling fulgte de vante spor: Kapitaleierne og deres politiske representanter protesterer vilt. Lakselobbyen har mobilisert hele det velsmurte apparatet sitt for igjen å stoppe forsøkene på å få næringen til å bidra mer til fellesskapet.

Dette er naken klassekamp på norsk, delvis ført fra flyet til Sveits.

Og samtidig med at køene av lobbyister vokser foran regjeringskontorene, vokser også andre køer: Antallet mennesker som er avhengige av akutt nødhjelp og privat veldedighet for å klare seg i hverdagen, øker jevnt og trutt.

Matkøer i Norge

21,2 prosent av befolkningen i Norge bor i en husholdning som vil få store problemer med å tåle en uforutsett utgift, viste Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse for 2021, publisert i år.

Frivillige organisasjoner som driver akutt nødhjelp, melder om rekordstor pågang. Flere og flere modige mennesker står fram med historier man ikke venter å høre i Norge.

Partiene til venstre for Ap, og særlig Rødt, vokser raskt i lys av dette. For mens Rødt, og til dels SV, kan hakke løs på det uverdige i at velferdsstatens fundament later til å slå sprekker, insisterer Støre og Ap på at det må bli verre før det kan bli bedre. Staten kan ikke kaste penger på problemet, sier Støre. Høyere rente er den store frykten.

De fattiges stemmer

Fortellingen om Norge, delvis skapt av arbeiderbevegelsen, er at det sosialdemokratiske kompromisset mellom kapitalisme og sosialisme har skapt verdens beste samfunn. Det er plass både til milliardærer og uføre alenemødre i dette landet. Fordi vi omfordeler rikdom og sørger for at ingen faller helt utenfor.

Men nå faller folk faktisk helt utenfor. Flere er avhengige av private donasjoner. Ytelsene via de offentlige ordningene strekker ikke til.

Opprørende historier om de ydmykelsene syke og trygda mennesker i Norge må tåle har blitt deprimerende vanlige. Men de som sitter nederst ved bordet, har et trumfkort: De har også stemmerett.

Uvenner med alle

Et styringsparti skal være det limet som binder kapitaleierne sammen med dem som mottar penger fra det offentlige. Alle skal med, som det heter. Arbeiderpartiet under Støre har i stedet skaffet seg uforsonlige motstandere på begge fløyene i klassekampen. Ap klarer verken å forklare kapitalistene hvorfor de må bidra mer til statskassen, eller dem som sliter hvorfor den samme statskassen er stengt for dem.

Finnes det noen vei ut av uføret? Det er jo helt påregnelig at politiske kommentatorer nå har begynt å spekulere på om Støres stilling som partileder kan være svekket. Til våren er det landsmøte i Ap, og nominasjonsarbeidet skal begynne på nyåret.

Nidarosdommen

Vil tidligere nestleder Hadia Tajik kunne gjøre et politisk comeback? Hva med den godt likte Tonje Brenna? Har Ap råd til å holde sin råeste debattant og slueste strateg i et slags politisk metoo-reservat i Nidaros? Er partisekretær Kjersti Stenseng, partiets øverste organisatoriske leder, moden for utskiftning?

Les også

Svein Tuastad: «Eit leiarskap i Ap beståande av Jonas Gahr Støre, Raymond Johansen, Kari Nessa Nordtun og Tonje Brenna ville stråle ut klokskap og hatt appell»

Jeg tror på Støre når han sier at han er dypt berørt av de mange skjebnene han får høre om. Alle dem som faller mellom de stadig bredere sprekkene i den sosiale grunnmuren. Men Støres medfølelse skaffer ikke en eneste middag på bordet, dessverre. Og ikke en eneste pakke under treet.

Publisert: