Å bli dratt bak­lengs inn i fugle­kassa av de nye chatte­robotene

GJESTEKOMMENTAR: De nye språkrobotene kan gi grunn til optimisme på vegne av litteraturfaget.

Kommentar

Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Året har blitt innledet med flere tilsynelatende dårlige nyheter for oss som sysler med språk- og litteraturfag. Ikke før hadde støvet fra de første bruduljene om språkroboten Chat­GPT lagt seg, før flere medier kunne melde om at søkertallene til studieprogrammene i nordisk stuper. Nylig har dessuten Språkrådet vært ute og ropt varsku om en norsk offentlighet hvor både nasjonale minoritetsspråk, nynorsk og bokmål fortrenges av engelsk stadig oftere.

For en fersk stipendiat i nordisk litteratur er det nærliggende å koke både frustrasjon og dårlig selvtillit på denne suppa av ... tja, hvilket ubehag er det egentlig disse trendene til sammen rører borti?

For meg dreier det seg om en fornemmelse som journalist Lena Lindgren setter ord på i boka «Ekko». Der skriver hun hvordan algoritmene som styrer så mye av den teknologiske infrastrukturen vi omgir oss med, tar oss inn i en slags loop. Informasjonen hver enkelt av oss fôrer den kunstige intelligensen med, danner svært mye av grunnlaget for formen på, og innholdet i, det som kommer i retur. Det slår en gjerne med all tydelighet når en kikker andre over skulderen og registrerer hva som dukker opp når de skroller. Nyhetene, bildene og reklamesnuttene er vanligvis et ekko med en litt annen klang enn det vi vugger inn og ut av i vår egen feed.

Ensretting og skjevfordeling

Hver enkelt av oss bidrar altså, mer eller mindre bevisst, til en personlig ensretting av inntrykkene vi får tilbake på skjermen. Parallelt foregår det også en slags global ensretting ved at lokale, geografiske og språklige skillelinjer smeltes vekk i de virtuelle rommene. I samspill med informasjonen hver enkelt av oss deler med algoritmene, er det kapitalaktørene som har størst makt til å bruke teknologien til sin fordel, som dominerer både form og innhold. Ett av mange eksempler er hvordan både bokmål, nynorsk og samisk fortrenges i grunnskolen gjennom bruk av programvare som er utforma på engelsk.

Også Chat­GPT vil i mange sammenhenger være bedre rusta til å levere oss presise tekster hvis vi ber den svare på engelsk. For av den enorme mengden kilder som den kunstige intelligensen «høster» fra når den løser oppgaver, er en relativt liten andel skrevet på norsk. Den ypperlige hjelpen vi i ulike sammenhenger kan få fra dette verktøyet, vil i neste rekke kunne resultere i at nye språkroboter løser oppgaver fra et kildemateriale som er enda mer språklig skjevfordelt.

Er det egentlig grunn til å bekymre seg over dette? Vel, at vi etter hvert skal greie å stable på beina gode lærings- og eksamensformer i tospann med både kunstig intelligens og engelskspråklig innflytelse, er jeg ikke overveiende bekymret for på lengre sikt.

Ei heller er jeg redd for at vi som jobber med språk, skal bli gjort overflødige på arbeidsmarkedet. Er det én ting begeistringen for og den allerede utstrakte bruken av Chat­GPT viser, så er det hvor tekstbasert samfunnet vårt har blitt. Enten en skal søke barnehageplass, klage på Nav-vedtak eller orientere seg i lokalpolitikken, kreves det ganske høy språklig kompetanse. Det er ikke vanskelig å tenke seg at språkrobotene kan være demokratiserende i så måte.

Og ikke minst: All den tid det er menneskeprodusert kildemateriale roboten tråler, trenger vi selvfølgelig mennesker som er i stand til å tolke et mangfold av tekster grundig og kritisk.

Lengselen etter forrykkelse

Nei, den lille ludditten som tidvis titter fram i mitt indre, næres av et annet ubehag. Kan det være frykten for å tape stadig flere arenaer hvor jeg støter på ytringer som i både form og innhold overrasker meg helt og holdent? Både som enkeltpersoner og demokrati har vi godt av å – for å si det på forholdsvis godt norsk – bli dratt baklengs inn i fuglekassa iblant. I møte med lyd, bilder, språk, dialekter og uttrykksformer som er ukjente, kan vi plutselig bli oppmerksomme på nyanser i våre egne vaner og inngrodde tankebaner. På sitt beste er det også dette litteraturen tilbyr: Gjenkjennelse ispedd noe litt fremmed eller utilgjengelig. Om det ukjente dukker fram som en rar grammatisk vending, en nervepirrende plotstruktur eller uvante rim og rytmer, kan variere.

Poenget er at jo større andel av inntrykkene som kommer fra flater hvor enten vår egen allerede etablerte praksis eller de språk- og tankeformene som allerede dominerer kulturen, er kilden til utvelgelse, så reduseres sjansen for å bli ordentlig overrumplet. Og kanskje er jeg naiv, men jeg tror denne lengselen etter forrykkelse gjelder mange av oss. Derfor har jeg også et lite håp om at den sprenger seg fram som reaksjon på den forringelsen av språkmangfold som styret i Språkrådet advarer mot.

Den gode nyheten i så måte er at de aller mest merksnodige tekstene det kulturelle arkivet vårt byr på, er mer tilgjengelig enn noensinne, blant annet gjennom Nasjonalbibliotekets eksepsjonelle digitaliserte nettbibliotek. Når suget etter en språklig gåte møter gode bibliotekarer og søkbare arkiver, kan små mirakler skje. Hvis vi som er så heldige å få jobbe med noe av det beste og rareste skandinavisk kulturarv har å by på, sørger for å fortelle om disse mulighetene, så er jeg ei heller grunnleggende bekymret for søkertallene til nordisk-faget på lengre sikt.

• Anna Serafima Svendsen Kvams siste gjestekommentarer (og artikler der hun er nevnt)
• Andre gjestekommentarer

Les også

Jørg Arne Jørgensen: «Outsourcing av tenkning»

Les også

Hjelp av roboten i historietimen

• Apropos Sophie Elise: «Hva skal vi med åpenhet?»