Verdiløse byer

GJESTEKOMMENTAR: Det er be­grensa hvor stor del av be­folk­ningen som kan klumpe seg sammen på steder hvor vi verken produ­serer mat, varer eller driver handel.

Kommentar

Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Da de første byene blei danna i Norge for over tolv hundre år siden, var det handelen som skapte dem. Fra Vågan i nord til Kaupang i sørøst blei det etablert handelssteder som etter hvert også fikk bystatus. De fikk egne lover og reguleringer for handelen og for håndverkslaugene som fant plassen sin i byene. Som i resten av Europa, om enn i noe mindre skala, utvikla de norske byene seg videre til å bli sentre for det framvoksende borgerskapet og embetsverket. På atten- og nittenhundretallet eksploderte denne urbaniseringa etter hvert som industrien trakk menn og kvinner fra landsbygda og inn til trehus, bygårder og drabantbyer.

Gjennom hele denne perioden gikk befolkningsveksten i byene hånd i hånd med utvikling av byene som sentrum for verdiskapning, særlig innafor industri og varehandel. Norske byer hadde i etterkrigstida som regel en hel rekke industribedrifter plassert mer eller mindre i sentrum. Skipsverksteder, bryggeriene, Freia og Kværner i Lodalen dominerte Oslo. Hermetikk­industrien lå tett i Stavanger og Haugesund, og den samme strukturen fant man i Bergen, Trondheim, Kristiansand og de fleste andre steder. De norske byene vokste ikke bare som befolkningssentre, men også sentrum for verdiskapningen.

Forvandlingen

Da Akers mekaniske verksted i Oslo på begynnelsen av åttitallet blei omgjort til Aker Brygge, markerte det endepunktet i dette kapitlet av de norske byenes historie. Fra da har byutvikling ikke handla om å etablere industri og verdiskapning i tradisjonell forstand, men å avvikle denne for å få plass til boliger, restauranter og varehandel. Byene er blitt stadig mer populære som boplasser, men heller enn industriarbeidsplasser er det variert arbeidsliv, kulturtilbud, restauranter og individuell frihet som er attraksjonen.

Roy Jacobsen beskriver i siste bind av bøkene om livet på Barrøy på Helgelandskysten i midten av forrige århundre hvor fremmed hverdagen i drabantbyen på Lambertseter framstår for folk på bygda på begynnelsen av femtitallet. Sytti år seinere har denne avstanden blitt mindre, i den forstand at radio, fjernsyn, internett og sosiale medier for lengst har gjort hver minste detalj av bylivet – ikke bare i Oslo og Stavanger, men i New York, Paris eller London – kjent for alle uansett hvor i landet vi bor. Men på den andre sida kan man likeså godt si at avstanden har vokst. For etter hvert som valgmulighetene på alt fra mat til kultur, bopel og livspartner blir stadig større i byene, blir muligheten til å tilby det samme stadig mindre på bygdene.

Denne utviklinga blir for det meste feira som et framskritt. Byen befrir mennesket fra bygdedyr og kjedelige matskikker, den gir menn og kvinner muligheten til å ta utdanning og finne jobber som realiserer mer enn lønnskontoen, byen gir deg til og med muligheten til å bli fri fra eget kjønn og kjønnsrolle. Byene samler oss, men lar oss velge å være anonyme. Det er en flott fortelling. Men den har ei stor blindside. Byene blir stadig mer økonomisk avhengige av områdene utafor byene, av bygdene.

Det åpenbare er å finne om en studerer trafikken i rushet i Oslo eller hvilken som helst annen by med nok biler til å skape kø. Om morgenen er det umulig å komme seg raskt inn i byen. Etter normalarbeidsdagens slutt er det umulig å komme seg raskt ut. Byene huser ikke alle dem som skal til for holde alle kafeen, restaurantene, sjukehusene, sykehjemmene og kontorbyggene i drift. Også her er Oslo først i løypa. Vanlige sjukepleiere har ikke råd til å bo i Norges desidert største sjukehus-by.

Neste steg

Den siste utviklinga er at sjøl næringene som de første byene blei grunnlagt på, er i ferd med å forsvinne. De norske byene var utskipningshavner for varene fra hele landet, nå feires det som store seire hver gang en containerhavn kan flyttes ut av byen. Sjøl handelen er i ferd med å komme i veien for byutviklinga. Og om en skal tro på høyresida og statistikken, forsvinner handelsstanden fra sentrum i både Oslo og Stavanger når begrensningene på bilkjøring blir sterkere. Gamle butikklokaler blir omdanna til enda flere kafeer og restauranter mens gamle industrilokaler blir til kultur og aktivitetshus. Alt dette gjør de norske byene til bedre, om enn stadig dyrere steder å leve.

Men, – samfunnet har fortsatt like stort behov for matvarer, for industri og for eksportinntekter. Denne verdiskapninga er grunnlaget for livet, også i byene. Og den foregår i det store landarealet rundt de norske byene som kalles «Distrikts-Norge». Der produseres maten vår. Der produseres krafta. Der er industrien og oppdrettene, fiskeriene og verftene, og der bor de som har fagkunnskapen som skal til for å opprettholde den grunnleggende verdiskapninga i landet vårt.

Og etter hvert som en stadig større andel av befolkningen søker seg mot det kultur og kafélivet i de bilfrie byene, jo færre blir det igjen til å gjøre det arbeidet som skal til for å opprettholde disse byene. Dermed er det ikke folk på bygda, men folk i byene som har den aller største interessen av at folk i Norge vil bosette seg andre steder enn de «verdiløse» byene.

Det er fortsatt som for tolv hundre år siden. Noen må produsere mat til beboerne hver dag.

• Andre gjestekommentarer av Aslak Sira Myhre (og artikler der han er nevnt)
• Øvrige gjestekommentarer