Svarte penger er problemet, Listhaug, ikke svarte hetter

FRIPENN: Skal vi først snakke om noe vanskelig, må vi snakke om noe helt annet enn nikab, øl og svinekoteletter.

Denne artikkelen er over tre år gammel

På ett punkt må Per Olaf Lundteigen være begeistret for Sylvi Listhaug: Hun kommer seg tidlig opp om morran. Mandag var hun på Facebook allerede klokken 07.28, et tidspunkt andre småbarnsforeldre vier til å tørke havregrøt av håret og lete etter guttungens venstre sko.

Men Sylvi hadde våknet med en tanke som ikke kunne vente. Derfor satte hun seg til tastaturet og skrev: «Jeg mener de som kommer til Norge må tilpasse seg samfunnet vårt. Her spiser vi svin, drikker alkohol og viser ansiktet vårt. Man må innrette seg etter de verdier, lover og regler som er i Norge når man kommer hit. Lik og del!»

Andre som var like tidlig våkne, gjorde integreringsministeren oppmerksom på at Norges lover ikke inneholder en eneste bestemmelse som påbyr de som oppholder seg innenfor rikets grenser å gnafse svineribbe og skylle ned med akevitt. Vi snakker altså om et tilpasningskrav med klare modifikasjoner.

Vanskelig å være uenig

Sju timer senere var Listhaug tilbake på Facebook, denne gang med et oppgitt sukk: «I dag har det nærmest gått sport i å misforstå meg.» Den traff. Jeg må ærlig innrømme at denne sporten er én av de få jeg fremdeles utøver. Etter å ha misforstått henne et par ganger i uken, gjerne et par timer hver gang, tar jeg en dusj og kjenner hvor godt det føles.

Men heldigvis korrigerer hun våre feiloppfatninger. Listhaug mente bare å si at den som tar jobb i butikk eller restaurant, må akseptere at de selger svinekjøtt og alkohol der. Det er skrekkelig vanskelig å være uenig. På samme måte må vi vel kunne forlange av tilflyttende katolikker at de ikke tar pavens advarsel mot prevensjon for alvorlig hvis de søker jobb i Kondomeriet.

Men var dette virkelig den eneste tanken Sylvi Listhaug våknet med, den dagen hun skulle lede regjeringens nasjonale integreringskonferanse? Skjøv hun frokosten til side for å minne folk om ikke å søke jobber de ikke er villige til å utføre? Kanskje misforstår vi henne fordi vi tror hun er smartere enn hun faktisk er?

Hva innvandrere kan gjøre

Selv trodde jeg hun mente at tilpasning er en enveiskjørt gate. At de som kommer til Norge må tilpasse seg samfunnet vårt. Misforståelsen kan skyldes at det var nøyaktig dette hun skrev. Men hvis noen har fått oppholdstillatelse og etter hvert statsborgerskap, er det vel også samfunnet deres? Da har de vel en legitim rett til å forsøke å påvirke det?

Skulle jeg emigrere til England, ville jeg argumentere hardt for at de må slutte å slå ungene sine. Det er fortsatt lov etter The Children Act 2004. I Tyskland, hvor jeg faktisk bor, forteller jeg alle som vil høre, at de bør slutte å røyke på kneipene. På dette felt er jeg en lite tilpasningsdyktig innflytter.

For hundre år siden var en kvart million nordmenn medlem i en avholdsorganisasjon. Den første ble startet av Asbjørn Kloster, en kveker. En muslim som forsøker å blåse liv i avholdstanken, tilpasser seg en viktig del av norsk historie. Ved kommunevalget i 1913 stemte hver fjerde velger i Stavanger på Avholdspartiet. Lik og del!

Problemet med å hilse med knyttet hånd

Selvsagt skal de som kommer tilpasse seg. Viljen til tilpasning er helt grunnleggende for å unngå konflikter, spesielt når avstanden i utgangspunktet er stor. Men du klarer ikke å ta et annet menneske i hånden hvis du med knyttet neve forlanger at han skal åpne sin. Først når også din egen er åpen, er et varmt håndtrykk mulig.

Innvandrerne kommer ikke fra verdiløse samfunn. Noen av deres skikker og holdninger ville gjort vårt gode samfunn enda bedre, om vi bare tilpasser oss dem en smule. I mange land er det vanlig å hilse høflig på betjeningen når du kommer inn i en butikk, og få en like vennlig hilsen tilbake. Det tok en stund å tilpasse meg vanen med å si «bonjour, Madame» hver gang jeg kom inn i nabolagets bakeri da vi bodde i Brussel. Heldigvis har jeg vett til å holde kjeft når jeg går inn på Prix-en her hjemme.

De virkelig store summene

Hvis Sylvi Listhaug vil kjempe for noen virkelig betydningsfulle verdier, kan hun for eksempel si at de som flytter hit, må betale skatt. Så kan hun legge til: Og det må sannelig også alle som bor her fra før. Velferdsstatens fremtid påvirkes langt mer av vår vilje til å betale skatt enn av vår trang til bacon og medister.

Hver tredje krone som omsettes i byggebransjen, er svart. Skatteetaten har anslått at 130–140 milliarder kroner blir unndratt beskatning hvert år – i denne bransjen alene. En internasjonal rapport fra 2013 viste at nordmenn, av alle etniske og religiøse avskygninger, årlig unndrar 420 milliarder fra beskatning. Det er 14 prosent av brutto nasjonalprodukt og nest verst i Vest-Europa. Verst er Belgia, en stat som så vidt henger sammen.

Nettavisen, Finansavisen og enkelte andre motstandere av det Arbeiderpartiet en stakket stund kalte «en human og rettferdig innvandringspolitikk», har regnet ut hvor mye de syriske krigsflyktningene vil koste oss. Vanligvis regner de 50–60 år fram i tid for å få tallet stort nok. Likevel blekner summen mot hva momsunndragelse og annen skattesvindel koster fellesskapet – hvert år.

Et ikke-problem

«Hvis vi skal lykkes med integreringen, må vi tørre å ta opp de vanskelige temaene», sa Listhaug til Dagbladet mandag. Og så snakket hun om nikab. Finnes det et mindre vanskelig tema? Så godt som ingen bruker plagget. Uenigheten dreier seg stort sett om hvor omfattende et forbud skal være. Hvis vi skal snakke om noe vanskelig, så la oss snakke om hva du betalte sist du fikk malt huset.

• Følg på twitter.com/svelle