Å koke en frosk

GJESTEKOMMENTAR: Vi har kokt så lenge i markedets gryte at galskap framstår som normalt.

«Jeg har blitt varma opp så sakte at jeg ikke har merka at jeg er blitt kokt», skriver Aslak Sira Myhre.
  • Aslak Sira Myhre
    Aslak Sira Myhre
    Skribent
Publisert: Publisert:
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Det sies at det finnes to måter å koke en frosk på. Den ene er å kaste frosken oppi det kokende vannet. Da vil den gjøre motstand og hoppe ut av gryta, og du får dermed ikke kokt den. Den andre er å legge frosken oppi ei gryte med kaldt vann og øke temperaturen sakte. Da vil frosken gradvis varmes opp, den vil regulere sin egen kroppstemperatur med vannet i gryta og til slutt bli kokt nesten uten at den sjøl merker det.

Jeg har blitt frosken

Jeg er veldig usikker på om de som bruker dette munnhellet, har særlig mye praktisk erfaring med å koke frosker. For alt jeg veit ville frosken stukket fra gryta uansett, eller blitt kokt som en krabbe om du putta den nedi kokende vann. Munnhellet lever videre fordi det sier noe presist om et allment menneskelig fenomen, ikke fordi vi er mange som driver med hjemme-koking av amfibier. Det allmenne er at vi kan vende oss til nesten hva som helst bare endringen går sakte nok.

Forrige uke dusja jeg klokka ett på onsdagen. Det veit jeg, fordi da var strømprisen i Suldal spådd å være nede i åtte øre per kWh. På hytta vår, uten strømstøtte, var det en luksus å kunne stå så lenge jeg ville under det varme vannet og bli rein. Riktignok gikk jeg rett ut og fortsatte å bære ved etterpå, men jeg fikk skylt vekk mye gammal svette uten at far min, som betaler strømregningen, måtte trekke på sparekontoen av den grunn. Å ta dusjen på kvelden, eller mot slutten av uka, når prisene på det varme vannet igjen nærma seg «normalpriser», altså flere kroner kilowatten, kjentes nesten utenkelig. Når jeg står der under dusjen og nyter vannet til 8 øre kilowatten, er jeg, som de fleste andre i Norge, blitt den metaforiske frosken. Jeg har blitt varma opp så sakte at jeg ikke har merka at jeg er blitt kokt.

Markedsstyringen har
ikke gitt oss mer strøm.
Markedet har heller ikke
gitt oss billigere strøm.

Markedets logikk

«Markedet har tjent oss vel fram til nå», sier politikere og økonomer som forsvarer dagens strømmarked. Det de egentlig sier er at markedet ikke har ødelagt energitilgangen til vanlige folk i Norge før nå. Markedsstyringen som blei innført i 1991, har ikke gitt oss mer strøm. Mesteparten av norske kraftverk blei bygd ut lenge før den tid, under strengt regulerte politiske og økonomiske regimer, fra tildelinga av konsesjonen til den svarte pila på veggen hjemme som viste om du overforbrukte. Markedet har heller ikke gitt oss billigere strøm, snittprisen på om lag 34–35 øre har vedvart over tid. Når markedet har tjent oss vel, betyr det at markedet heller ikke har gitt oss dyrere strøm. Inntil nå. Og om målet er mest mulig energi billigst mulig, så ville konklusjonen nå ha vært enkel: Markedet tjener oss nå dårlig, derfor må vi kvitte oss med det.

Men slik tenker verken politikere eller folk. For vi har kokt så lenge i gryta at vi tror at oppfører vi oss som om markedet er den naturlige, – ja, kanskje eneste måten å fordele og distribuere energi på. Vi har i løpet av de siste 30 åra vendt oss til at strøm tilbys som vare av ulike selskaper som konkurrer om vår gunst. Kjøper du en mobiltelefon, blir du automatisk spurt om du vil skifte strømleverandør. Små selskaper med navn fra bygda, som Ustekveikja, markedsføreres som lokalmat, mens store selskaper som Lyse og Hafslund blir totalleverandører av energi, tv, nett og alt digitalt. Regningen deles opp mellom strømselskap og selskapet som leverer strømledningene, med en avgift til staten som står for høyspenten.

Alt dette skal du og jeg som forbrukere sette oss inn i og navigere etter. Vi skal, ifølge markedets egen logikk, gjøre opplyste valg i vår egeninteresse og dermed sikre at varene og selskapene som selger dem, stadig blir bedre. Problemet er sjølsagt at varen, strømmen, er den samme uansett hvor den kommer fra. Det er vannkraft produsert på våre felles naturressurser. Innblandingen av annen kraft fra våre naboland og Kontinentet skyldes først og fremst at denne markedsideologien ikke er et norsk fenomen, men tvert om iscenesatt og regulert i et europeisk marked med EU som drivkraft. Det er dette markedet som er rasjonale bak stadig nye kabler mellom energirike Norge og Europa, ikke energisikkerhet.

Les også

Harald Birkevold: «Hurra for grunnrenta!»

Den normale galskapen

Men det er altså ikke bare EU som preges av markedet. Vi blir også det. Vi vender oss til at ting som kunne vært felleseie – innsatsvarer i livene våre som var likt for alle, fordelt av fellesskapet og finansiert via fellesskapet – i stedet blir noe vi skal sørge for sjøl. Vi skal være vår egen lykkes smed på stadig flere områder. Aktører i et marked hvor vi ikke bare skal velge rett strømavtale, vi skal velge rett telefonabonnement, nettavtale, bank, pensjon og forsikring.

Markedet tar over stadig mer av livene våre. Over tid blir dermed det absurde logisk, som for eksempel at det høyst ordinære rekkehuset jeg bor i nord i Oslo, er verdsatt til like mye som en sykepleier på Ullevål sykehus får utbetalt i førti år. All inntekten hennes i et helt liv, for å betale for 125 kvadratmeter et par kilometer fra arbeidsplassen.

Strømmarkedet, slik det fungerer i Norge i dag, er rein galskap. Men vi har kokt så lenge i markedsgryta at galskapen framstår som normal.

Publisert: