Hvorfor Trump taper mot Biden

KOMMENTAR: Mye tyder på at president­valget i USA neste år blir en om­kamp etter valget i 2020: Et nytt opp­gjør mellom Joe Biden og Donald Trump.

Kommentar

Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Jeg har tidligere skrevet at Republikanerne må nominere Donald Trump som sin kandidat, dersom de skal være helt sikre på å tape valget. Det står jeg på. Trump er en splittende politiker som først og fremst appellerer til rundt 30 prosent av de republikanske velgerne. Det er i hvert fall der vi finner det politiske grunnfjellet hans, og det holder ikke.

Hva så med Joe Biden? Han er nesten like upopulær som Donald Trump var i sin periode i Det hvite hus, og det er ingen hemmelighet at 80-åringen har alderen imot seg, skjønt det samme kan sies om Donald Trump, som bare er fire år yngre enn den sittende presidenten.

Mye tyder på at det å være verdens mektigste mann er blitt et pensjonistsyssel. Men alder spiller en mindre rolle i USA, der folk jobber til de stuper, enn her i Europa hvor mange trekker seg tilbake for å nyte sitt otium som ungdommelige noenogsekstiåringer.

Presidenten blir gjenvalgt

Tilbake til Joe Biden som nylig kunngjorde sitt kandidatur. Populær eller upopulær, han har noen fordeler i forhold til Donald Trump:

Som sittende president slipper han å stille i det som (for Trump) kan bli en utmattende nominasjonsprosess med en rekke tøffe primærvalg før selve presidentvalgkampen. Biden vil konsentrere seg om å styre landet, og kan gå i valgkamp når det passer ham.

Statistikken og historien forteller oss at den sittende presidenten blir gjenvalgt. I moderne tid finnes det bare tre unntak: Jimmy Carter, George Bush senior og Donald Trump.

Varsellampene blinket faretruende for Trump under mellomvalget midt i perioden hans. Under Trump tapte Republikanerne Representantenes hus, Kongressen og til slutt Det hvite hus.

For Biden er det motsatte tilfelle: Demokratene gjorde et bedre mellomvalg i 2022 enn ventet. Presidenten er ikke leder for et parti i motgang. Statistikken forteller derfor at han vinner i 2024, skjønt det finnes noe malurt i glasset: Demokratene gjorde også et godt mellomvalg i 1978, midt i Jimmy Carters periode. Han tapte likevel valget i 1980 mot Ronald Reagan.

Vippestatene

Det som kan felle Biden, er utenrikspolitiske saker. Hvis Vladimir Putins armeer knuser det ukrainske forsvaret, eller Kina invaderer og overvinner Taiwan, skal Biden få slite. Økonomien spiller også en stor rolle: USA må ikke gli inn i en resesjon, det vil svekke den sittende presidenten.

Samtidig skal vi huske 2016. Donald Trump vant fordi han var en outsider som utfordret den politiske eliten. Sett i ettertid var Hillary Clinton en drømme­mot­stander. Hun var selve symbolet på den liberale, velutdannede eliten fra USAs storbyer. At hun dermed var langt bedre kvalifisert enn den brautende eiendomsmogulen og tv-stjernen Donald Trump, er en annen sak.

Hillary Clinton hadde det dessuten imot seg at hun er kvinne. Blant konservative velgere i vippestatene bidro det til at flere stemmer gikk til Donald Trump. På den annen side trakk Clinton en del kvinnelige sofavelgere, men de var åpenbart ikke mange nok, eller de bodde på feil sted.

Trumps strategi

I 2024 vil ikke Donald Trump komme inn som et friskt pust i politikken. Han kan si hva han vil, men han er selv en del av the establishment. At han i tillegg er grundig skandalisert, svekker ham i møte med sentrumsorienterte velgere. Det inngir rett og slett ikke tillit.

Donald Trumps strategi vil i hovedsak gå ut på to ting:

• Han vil framstille seg som en redningsmann for et land og et folk som er på vei utfor stupet.
• Han vil igjen prøve å gjøre valget til et protestvalg imot den politiske eliten.

Det første av disse punktene må underbygges med en lang rekke løgner og overdrivelser. Donald Trump må fortsette og selge inn historien om at han egentlig vant valget i 2020, men han kommer ikke til å bli trodd av mange.

Det andre punktet støtter seg også til hans eget politiske grunnfjell, og det har skrumpet inn. Det som muligens kan komme til å vippe resultatet i Trumps retning, er om mange nok velgere blir trøtte og leie av oppgjøret mellom de to seniorene, samtidig som Trump greier å engasjere nok protestvelgere i de viktige vippestatene.

For å lykkes med en slik strategi, har Trump hentet inn igjen den viktige rådgiveren Boris Epshteyn fra 2016.

Sitte stille i båten

For Joe Bidens del vil mye handle om å vise til hva han har fått gjennomført i sin presidentperiode. Alle sittende presidenter gjør det, og det er vanligvis et trumfkort. Særlig blant de viktige sentrumsvelgerne er det et vinnerkort å bordlegge trygghet og stabilitet.

Når «Promises Made, Promises Held»-kampanjen til Donald Trump krasjet og brant for tre år siden, handlet det først og fremst om at han ikke holdt det han lovet: Han bygde ingen mur mot Mexico og han styrket ikke den amerikanske økonomien. Trump kunne ikke styre skuta og var omgitt av kaos på alle kanter. Slagordet «Make America Great Again» ble en vits. Donald Trump var en klovn i den internasjonale manesjen som fikk verden til å le av USA.

Med en slik motstander, og det forutsetter jo at Donald Trump vinner den republikanske nominasjonen, kan Demokratene med Joe Biden i spissen gjøre som Erna Solberg og Høyre: Sitte stille i båten, mens hovedmotstanderen roter det til for seg selv.

Og til syvende og sist vil antakelig tungen på vektskålen for de amerikanske velgerne bli denne: Joe Biden er den beste kandidaten, rett og slett fordi han ikke er Donald Trump.

Endret 08.00 onsdag 3. mai. George H. W. Bushs periode i Det hvite hus fra 1989 til 1993 var uteglemt, men er nå på plass.