Den store verdijakten

KOMMENTAR: Før fryktet vi «amerikanske tilstander». Nå er det «islamske tilstander» redselen rettes mot. Da er det et paradoks at få truer de norske verdiene mer enn vår egen Peer Gynt.

Publisert: Publisert:

Foto: Jon Arne Berg/byHands

  • Harald Stanghelle
    Redaktør, Aftenposten
iconDenne artikkelen er over to år gammel

Så er dette blitt den første valgkampen på 20 år der verdier er satt høyt på den politiske dagsordenen. Forrige gang var da Kjell Magne Bondevik i 1997 lanserte den store verdikommisjonen. Og ble møtt med mye latter og mange velgere. Det var et verdisug der ute i velgerfolket. Den ferske statsministeren skjønte nettopp det.

Nå snakkes det igjen om verdier. Det er jo svært, svært lenge siden hvem som helst kunne ta ordene «kristne verdier» i sin munn uten å rødme. Nå er det tid også for slikt. Eller er det snarere en illusjon at «norske verdier» er på alles lepper? Det er ikke så godt å vite.

Et søk i medieovervåkingstjenesten Retrivier forteller at ordene «norske verdier» hittil i år er brukt 678 ganger i papiravisene. 398 av dem i de tre første augustukene. Det er ikke så mye. 2016-tallet var 536 ganger. For ti år siden – i 2007 – ble begrepet «norske verdier» brukt 114 ganger.

Dagbladet har søkt på google og fått 50.600 treff. «Danske verdier» får 81.400 treff, mens «svenske värderingar» hele 319.000.

Kanskje vi ikke er så ekstremt opptatt av dette likevel?

Ekko av en større europeisk trend

«Gammel debatt med nye ord,» slår retorikkprofessor Jens Elmelund Kjeldsen fast i Vårt Land

Han har rett. Og han tar feil.

For det er selvsagt slik at vi med ujevne mellomrom diskuterer verdier. Dagens debatt er imidlertid et ekko av en større europeisk trend. Av en omverden der globalisering, digital revolusjon og innvandring er stikkord for dramatisk forandring. For to år siden satte flyktningkrisen dette på spissen. Slik er den en resonansbunn for dagens debatt. Derfor er de velkjente ordene i verdidebatten myntet på en ny virkelighet.

«I 2016 hendte noe med synet på det svenske,» skriver journalisten Maggie Strömberg i en analyse i Nordisk Tidskrift. Hun forteller om en politisk retorikk der svenske verdier hylles på et vis som ville vært fordømt som halvrasisme for et par år siden. Det blågule flagget er for første gang på årtier tilbake på scenen som en del av den politiske estetikken.

Den norske debatten – eller like ofte debatten om debatten – skiller seg fra den svenske, men er rotfestet samme sted:

Det dreier seg å svare på folks uro. På følelsen av at noe glipper. Av et slags tap av noe som var. Og det gjelder å vise frem nasjonale verdier i møtet med noe nytt. Som en realitet, kanskje. Oftest likevel som et kodeord som signaliserer at vi ikke driver med tilfeldig verdibingo her på berget. Det gjelder å vise frem nasjonale verdier i møtet med noe nytt som vi ennå ikke helt ser retningen på.

Vi ser det i form av farlig nasjonalisme og høylytt fremmedfrykt. Det viser seg også frem som forakt for fakta og kunnskap. Men det trer også frem som en sunn bevisstgjøring og velkommen debatt. Og viktigst: Det trekkes klarere grenser mellom det som beriker og det som ødelegger.

I en halv etterkrigstid gikk vi her i landet rundt med kulturfrykt for «amerikanske tilstander». Nå er det «islamske tilstander» redselen rettes mot.

Foto: Jon Arne Berg/byHands

Nyttige avsporinger

Det er i dette bildet jordbærsyltetøy og vafler har meldt seg på som nyttige avsporinger.

For debatten er blitt en rotete blanding av verdier, vaner og væremåter, der alt fra brunost og toppturer til trepartssamarbeid og ytringsfrihet sauses sammen, for å låne Kristin Clemets observante tilnærming.

  • Hør også podcasten fra Aftenposten: «Du kan godt snakke om norske verdier, men det må holde et visst intellektuelt nivå»

«Institusjonene er viktigst og så kan du spise den osten du vil,» er hennes nøkterne verdiresept.

For om verdibegrepene er de samme, er innholdet vi fyller dem med hele tiden i rivende utvikling. Heldigvis.

De av oss som er vokst opp i skinke- og surkål-middagenes triste tid, ser med glede på at fredags-taco er nyetablert blant nordmenns nasjonalvaner. Dessuten er det bare en liten generasjon siden de evige kristne verdiene ble definert som et bastant nei til kvinnelige prester og sex før ekteskapet. Homofile ble det aldri snakket om, de fantes jo ikke i det åpne samfunnsrommet. For ikke å snakke om jenter! De fantes jo riktignok, men ikke som politiske ledere eller i den øvre delen av makthierarkiet i by og bygd.

Både verdiforankringen og vår norskhet ble definert som det like forutsigelige, som konforme samfunn. Og nåde den som gikk sine egne veier.

«Jeg er stolt av å tilhører et parti som stemte mot den nye ekteskapsloven», proklamerte Sylvi Listhaug i et frieri til sine kristenkonservative venner. Disse som insisterer på at vår tids frie livsstil er i strid med kristne verdier. Talen er syv år gammel, men går nå sin seiersgang på sosiale medier.

Nå er hun som med rette har fått navnet «polariseringsminister» visstnok ikke så stolt over dette lenger. For som folk har vi flyttet oss. Uten at vi har tatt skade på for vår nasjonale sjel. Heldigvis er hverken «det kristne» eller «det norske» verdigrunnlaget så skjørt at vi trenger å sette opp gjerder for andres frihet for å være oss selv.

Verdier er på stadig vandring. Og vi følger med på ferden. Vi er en del av den. Norge er ikke til å kjenne igjen for de av oss som har kjent på 60– og 70-årenes samfunnstemperatur. For ikke å snakke om hvordan det må oppleves for dem med lengre fartstid her i jammerdalen.

De siste fem tiårene har vært opprørets gylne tid. Verdier er endevendt og gitt nytt innhold. De personlige oppgjørene har vært mange, personlige og bitre. Men de har ført frem.

Verdier er endevendt og gitt nytt innhold. De personlige oppgjørene har vært mange, personlige og bitre

Vi er rett og slett blitt et rausere og mer tolerant samfunn. Mindre ensrettet og med større rom for det som er annerledes. Men bevares, vi har mye mer å gå på.

Men det er verdt å huske at i Norge ble stigmatiserte mindretallsverdier i løpet av få tiår snudd til et holdningsmessig liberalt hegemoni. Det skjedde i intens kamp med de maktens menn som da definerte hva norske verdier skulle være. Det endte med dagens manglende respekt for alskens autoriteter. Underlig nok greide vi likevel å bevare en grunnleggende tillit til hverandre.

Det er en paradoksenes bragd. Det er Norge.

Noen norske særtrekk må gjerne skrotes

Nettopp derfor skal vi være på årvåkent vakt mot nye strømninger av autoritær maktutøvelse, som er blitt importvare til vårt og andre europeiske land. Noen i form av nynasjonalisme og høyreekstremisme. Eller dem som har sin rot i en uhellig allianse av patriarkalske kulturer og islamske mørkemenn.

Nettopp vi nordmenn burde derfor kjenne igjen det kjernesunne opprøret de som selv kaller seg de skamløse jentene (og mange før dem) står for. Det er jo ikke så lenge siden en halv generasjon nordmenn gjorde det samme. Vi må glede oss hemningsløst over det. For det fyller vårt verdibegrep med vitalt innhold.

I letingen etter det norske kan det være greit å minne om inngrodde norske særtrekk som gjerne må skrotes, slik Inger Bentzrud gjør i Dagbladet.

Janteloven, for eksempel, sylskarpt formulert av Aksel Sandemose. Eller Bygdedyret, som Tor Jonsson tok et sårt oppgjør med. Nabokjerringa, som Gro Harlem Brundtland hyllet i en nyttårstale, er heller ikke alltid så lett å ha med å gjøre.

Hun er jo selve inkarnasjonen på klam sosial kontroll. Og lever i beste velgående. Ofte i form av et ufyselig moralpoliti som bare har forakt til overs for det frie mennesket.

Det vet de modige skamløse jentene alt om.

Foto: Jon Arne Berg/byHands

Den underlige Peer Gynt-prisen

Den fantastiske gjengen bak Skam fikk på sensommeren årets Peer Gynt-pris.

Det er en like høythengende som underlig pris. Den er også verdt å ta med seg i verdisamtalen. Eller i det minste om det norske. Navnet er jo lånt fra et nasjonalt ikon som ble formet som en harselas over alt som er «norsk og dorsk», som Ibsen formulerte det, men som vi i misforstått begeistring utroper til en slags helt.

For det er et paradoks at den eneste prisen Stortingets representanter deler ut, bærer navnet til en skikkelse som i Henrik Ibsens penn fremstår som kjerneløs og egosentrisk, bløffmaker og eventyrer. Hele denne litterære gudbrandsdølen er jo «en Satire på norsk Egenkjerlighed, Trangbrystighed, selvgodhed», slik Bjørnstjerne Bjørnson formulerer det.

Likevel er det denne parodien på oss selv vi har adoptert. Vi klamrer oss til ham, selv om vi kanskje misliker hans livsvalg.

Kanskje er det slik at Peer Gynt treffer noe i vår nasjonale underbevissthet. Han er det vanskelige speilbildet vårt. Vi her i dette lykkelandet som har fått mye oppi hendene, men som ikke akkurat tar de modigste valgene hvis vi tror det kan komme til å koste oss noe.

Det er altså i denne skikkelsens navn stortingsrepresentantene stemmer frem dem som har gjort oss kjent ute i verden. Dem vi kan være stolte av. Som i kraft av det de gjør målbærer våre verdier. Og i år var det altså Skam.

Så er det da kanskje slik, at anno 2017 er Sana, Isak, Nora, William, Eva og alle de andre i Skam-gjengen det ypperste av norsk verdieksport.

Synsernes paradis

Verdidebatten er et synsernes paradis. Den er jo helt uten struktur og fasit. Derfor er det fritt frem for oss alle. En invitasjon til bruk – og helst misbruk.

Den eneste som i denne runden har gjort et spennende forsøk på å gi den struktur, er vitenskapsjournalisten og gullpennvinneren Bjørn Vassnes. Først på Facebook, og senere i et essay i Klassekampen, innfører han begrepet «verdienes økosystem». For hvis vi ikke klarer å se forbi vafler, brunost og rosemaling, er denne debatten nødt til å spore av. Kultur må ikke forveksles med enkeltfenomener. Da ser vi ikke at disse bare er viktige som en del av helheten.

Derfor foreslår denne spennende skribenten at en nasjons kultur må sees som et system, ikke ulikt naturens økosystemer. Disse er jo nettopp en betegnelse på hvordan ulike arter veves sammen i et nettverk og blir avhengig av hverandre. Et system der de enkelte bidrar med ulike roller og funksjoner, fordi dette både er nødvendig og best for kollektivet. Slik må også en kulturs verdier rett og slett være komplementære.

Dette betyr at en kultur vil preges av mangfold og konflikter. En bonde på Hedemarken har et annet verdihierarki enn en kunstner fra Grünerløkka. En sjarkfisker i Lofoten definerer ikke verdier identisk med en predikant på Vestlandet. En reineier fra Kautokeino og en oljearbeider i Stavanger er ikke nødvendigvis tvillingsjeler.

Og slik kan vi fortsette. Poenget er at dette ikke gjør det ene mer norsk enn det andre. Det er alle disse menneskene sammen, med sine motsetninger, som er den norske kulturen.

«Ellers hadde det ikke vært noen kultur,» skriver Vassnes, «men en stim.»

Likevel er ikke enkeltfaktorene uviktige. Fra økologien vet vi dessuten at noen nøkkelarter er viktigere enn andre for å opprettholde selve økosystemet. Dør disse ut, kan det hele rakne. Det er også slik at jo større mangfoldet er i et system, jo mer robust blir det gjerne. Om noen arter forsvinner, kan andre ta over deres plass. En kulturs overlevelsessjanser øker dersom det er variasjon i egenskaper, er vitenskapsjournalistens resonnement.

Tross dette må det være nok igjen av verdier de fleste av oss er enige om. Ellers går det galt. Det er heller ikke slik at nye kulturelementer alltid vil være bra for et system. Det kan også ruinere det.

Ingen kan klamre seg til fortiden

Det skjer bare i et svakt system i strid med seg selv. Og det kan bare skje i en kultur som lar seg forvitre. Kanskje fordi den ikke tør utvikle seg, men insisterer på å stå stille.

Den som har begge bena på jorden, står stille, kalte Tor Åge Bringsværd en av sine beste bøker. Det er jo slik det er. Ingen kultur har noensinne overlevd ved å klamre seg til fortiden. Vi må videre. Selv med fare for alskens feilskjær underveis.

Da kan konfrontasjon være nødvendig. Den kan til og med være en forutsetning for en ærlig dialog. Men vi mister mye av oss selv hvis vi gjør dialog til et skjellsord og stempler brobyggeren som et utskudd.

I Facebook-samfunnet ligger det så snublende nær å dyrke konfrontasjonen som det forløsende verktøy for å få ekstra oppmerksomhet. Da blir selv en verdidebatt devaluert til «stor ståhei for ingenting».

I en intens valgkampinnspurt er det mye Erna Solberg og Jonas Gahr Støre krangler om. Begge statsministerkandidatene er likevel rørende samstemte om at de grunnleggende norske verdiene ikke står i fare. Det har de to helt rett i. Hvordan Norge og verden vil se ut om fem eller ti år er det umulig å si noe sikkert om. Men det er meget klokt av landets viktigste ledere ikke å bære ved til alarmismens bål.

Det første offeret i et hardere samfunnsklima blir toleransen for det som er annerledes. En trygg toleranse, som jo er den mest avgjørende norske verdireisen i vår tid. Den ligger i bunnen for så mye av de andre verdivalgene våre. Mister vi den av synet, hjelper det lite at det norske flagget vaier mest.

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Her krysser flyet veien på Sola

  2. Bergingsbil rykket, men ble bedt om å snu – i mellomtiden vokste køene

  3. Kvinne fra Stavanger omkom i fallulykke i Sirdal - navnet er frigitt

  4. Dette stortalentet kan du høre i Stavanger denne uken - han bærer millioner i hendene

  5. Mange døde og hundrevis av skadde i Beirut-eksplosjoner

  6. Kollisjon mellom syklister på Sola

  1. Debatt
  2. Verdidebatt
  3. Kultur
  4. Norge