Oppskriften som er mye bedre for Demokratene enn riksrett mot Donald Trump

GJESTEKOMMENTAR: Tenk et øyeblikk over hvordan diskusjonen om riksrett høres ut for de titalls millioner mennesker som stemte på Donald Trump.

Publisert: Publisert:
Fareed Zakaria
Redaktør og forfatter

Hvis Demokratene går for riksrett mot Donald Trump, vil det bare fyre opp de som stemte på ham sist. Politisk kamp og et politisk alternativ for landet er veien å gå. Folk er lei av politisk sirkus. Her hilser president Trump på barn under den årlige «ta-ungene-med-på-jobb-dagen» torsdag. Foto: Susan Walsh, AP/NTB Scanpix

Mange av Trumps velgere støttet ham fordi de følte seg ignorert, mobbet og snakket ned av landets utdannede eliter i storbyområdene – spesielt av journalister og jurister. Så når det nå snakkes om riksrett, hva er det da de ser? Jo, at de samme elitene fortsetter med en serie av manøvrer for å forsøke å gjøre om resultatet av presidentvalget i 2016.

Å starte en riksrettsprosedyre ville massivt øke klassemotstanden som gir næring til støtten til Trump. Det ville skyve søkelyset vekk fra hans misgjerninger og mot det de ser som overreaksjoner og rene besettelser hos Demokratene.

Og dessuten ville en riksrett selvfølgelig mislykkes: To tredeler av det republikansk-kontrollerte Senatet ville ikke stemme for å dømme Trump. Og dermed ville han kunne holde fram frifinnelsen som en gullmedalje.

Hva riksrett er

Ja, jeg vet at mange lidenskapelig argumenterer for at dette ikke er en politisk affære, men en moralsk og juridisk. Etter å ha lest Mueller-rapporten, sier de, har Kongressen ikke annet valg enn å overholde sin forpliktelse til å straffe Trump. Men dette synet misforstår riksretten fullstendig. Den er designet som en politisk prosess, ikke en juridisk. Derfor benyttes også begrepene «alvorlige forbrytelser og forseelser» («high crimes and misdemeanors»), som ikke benyttes i straffesaker. Og derfor er beslutningen betrodd en politisk instans, nemlig Kongressen, ikke domstolene.

Les også

Mueller-rapporten i bokform inn på bestselgerliste

I 1979, da han var minoritetsleder for Republikanerne i Representantenes hus, ga senere president Gerald Ford den mest ærlige definisjonen av et lovbrudd som kvalifiserer til riksrett: «Hva som helst flertallet i Representantenes anser det for i et gitt øyeblikk i historien.»

Av de tre tilfellene av riksrett i USAs er historiens dom at bare én av dem – anklageprosedyren mot Richard Nixon [inntil han selv valgte å trekke seg som president] – var helt og fullt rettferdiggjort. President Andrew Johnsons avgjørelse om å sparke sin forsvarsminister – åpenbart lovlig – skulle ikke ha ført til riksrett. Det samme gjelder Bill Clintons mislykkede Whitewater-avtale, en eiendomshandel, som utløste en uavhengig gransking som beveget seg inn på helt uavhengige saksområder og benyttes seg av tvilsomme undersøkelsesmetoder.

Et spørsmål om politisk dømmekraft

Noah Feldman ved Harward Law School peker på at verken historien eller hensikten til de som formulerte Grunnloven, grunnleggerne, gir klare leksjoner om emnet riksrett: «Det er godt mulig at grunnleggerne ville ha støttet riksrett for alvorlige, konkrete saker, som maktmisbruk fra presidentens side. Med utgangspunkt i den standarden, ville da Abraham Lincolns tilsidesettelse av habeas corpus [retten til å bli framstilt for retten innen en viss tid], Franklin D. Roosevelts internering av japansk-amerikanere [under andre verdenskrig] eller Lyndon B. Johnsons massive ekspansjon av Vietnam-krigen alle ha kunnet føre til riksrettssak? Muligens.»

Men disse presidentene ble ikke stilt for riksrett, for Kongressen og landet utøvde politisk dømmekraft. Og på samme måte er det på sin plass at Demokratene tenker politisk om dagens situasjon.

For noen demokrater kan snakk om riksrett være en smart, men kynisk og kortsiktig kalkyle. Hvis du er med i Demokratenes konkurranse om å bli nominert som partiets presidentkandidat og ligger bak i meningsmålingene, er det en måte å få oppmerksomhet på. Hvis du vil konsolidere din støtte i partiets velgerbase, er det best å være mest mulig anti-Trump. Men slike grep fungerer bare så lenge speakeren i Representantens hus, demokraten Nancy Pelosi, bremser bremser prosessen og forhindrer den fra å gå løpsk. Andre kan være uansvarlige ut fra en antakelse om at Pelosi vil være ansvarlig. Men hva om snøballen begynner å rulle, som den ofte gjør i politikken?

Den eneste farbare veien

Demokratene har en mye bedre vei de kan gå. De bør støtte opp om legitime undersøkelser av Trump, bringe inn vitner og frigi dokumenter som beviser feilgrep, for slik å tilby en nasjonal utdanning i hvordan Trump har operert som president. Men samtidig bør de vise offentligheten at de vil være en forfriskende kontrast til Trump – konkret, politikk-orientert, sivilisert og med fokus på landet, ikke deres egen smale velgerbase. Amerika er lei av Donald Trumps sirkus. Men det betyr ikke at de vil ha et sirkus fra Demokratene.

Trump er sårbar. Selv om økonomien går godt, har han forbausende lav oppslutning. Og han kommer trolig til å kjøre sin valgkamp i 2020 på kulturell nasjonalisme, som han gjorde sist. Nå må Demokratene bestemme seg for hva deres visjon skal være. Dette bør være deres fokus de neste to årene, ikke et ubegrunnet håp om at dersom de satser på riksrett, vil en serie av mirakler åpenbare seg – og at er dypt splittet land vil samle seg rundt dem og republikanerne til slutt vil forlate sin president.

Demokratenes reelle utfordring går utenom Trump. Utfordringen er trumpismen – en populisme på ytre høyre som har vokst i USA det siste tiåret. Den beste måte å ta tak i den på er uten tvil å bekjempe den ideologisk og beseire den i valg. Dette er den eneste måten å gi Demokratenes den virkelige seieren, som ikke er Trumps skalp, men makten og legitimiteten til å skape et styrende flertall.

Les også

Gunnar Grendstad: «Da Det demokratiske partiet forlot sine sine kjernevelgere – for fem tiår siden»

Les også

Gunnar Grendstad: «Vil en kvinnelig president i USA være forskjellig fra en mannlig president?»

Les også

Fareed Zakaria: «Hvem av dem forstår vår tid best, Bernie eller Donald?»


Les også

Kan noen slå denne mannen?

Les også

Terapi etter Trump-valget

Les også

Ville Vesten er ikke som før

Publisert: