Hold your horses!

GJESTEKOMMENTAR: Når regelryttere i kommunen vil til livs leieriding for unger på Storhaug, må en spørre hvor mye millionbruken på bedre oppvekst og nærmiljø betyr. «Små ting er ikke alltid småting».

Publisert:
Kristin Hoffmann
Journalist og forfatter, Stavanger

Forbud og levekår på Storhaug. Line Jensen i salen, søster Ida Kristin Jensen leier islandshesten. Et skilt kan true et av bydelens barne- og ungdomstilbud. (Foto: ANDERS MINGE) Foto: Anders Minge

Sitatet i ingressen er fra Vigdis Hjorth. Muligens var forfatteren Pearl S. Buck også inne på noe kommunen kan ha glemt.

I sin iver etter å ri prinsipper, kan gode ting bli oversett og ignorert.

«Mange glemmer den lille lykken mens de forgjeves venter på den store», sa den amerikanske nobelprisvinneren i litteratur.

Storsatsing

«Nå satser vi på Storhaug»! står det på Stavanger kommunes hjemmesider. «Vi vil ta tak i mangfoldet av folk, talent og kreativitet og utvikle et levende lokalsamfunn som er godt å bo i for alle».

Det tror jeg kommunen på. Den vil løfte levekårene i soner hvor innbyggerne kunne hatt det bedre. I 2016 levde hele 41,1 prosent av barna i Badedammen i lavinntektsfamilier. I de sentrumsnære bydelene er det også høyest netto innflytting, høyest barnevekst og høyest boligbygging, viser den siste levekårsundersøkelsen, publisert i år (2014 til 2016).

Om tallene fortsatt er gyldige, hva relativ fattigdom betyr, hvor årsaken til fattigdom ligger, og om Stavanger er byen hvor antallet fattige barn øker mest, har politikere i etterkant vært uenige om. Materialet er uansett det ferskeste de har. Det gir ingen grunn til å legge mindre vekt på kvaliteter i ungers oppvekst.

Innfrir ikke

Godt da, at det finnes områdeløft. I satsingene på Storhaug og i Hillevåg ligger det en erkjennelse av at det finnes utfordringer, og at de noen steder har hopet seg opp. Hvorfor skal man ellers bruke millioner av kommunens og statens kroner på å gjøre det bedre i utvalgte soner?

Om løftene vil endre innbyggernes levekår, er en helt annen sak. Ifølge en artikkel i nettavisa journalen.oslomet.no, viser erfaringer fra Tøyen og Grønland i Oslo at innsatsen ikke har innfridd forventningene. Det samme viser konklusjoner fra andre deler av hovedstaden.

Til Journalen sier Kjersti Grut, programleder for områdeløftet Tøyen og Grønland blant annet at; «(…) et områdeløft i seg selv kan ikke endre levekårene for innbyggerne, men det kan øke trivselen i nærmiljøet.»

Omtrent et lignende budskap må en lese i uttalelsene til bydelsdirektør Tore Pran Olsen i Gamle Oslo. Han sier; «Vi gjør mange småting som gjør det bedre å leve der, men levekårsindikatoren er lik.»

Jenke forventningene

Det er altså grunner til å jenke forventningene til hvor mye områdeløftene kan gjøre med folks levekår. I verste fall kan vi forgjeves vente på «det store», som forfatteren sa.

Forsker Bengt Andersen ved Senter for velferds- og arbeidslivsforskning ved Oslomet er blant dem som er kritiske. Han mener det mangler gode vitenskapelige studier som ser på effektene av tiltak. «Dermed har man i realiteten ofte lite innsikt i effekter av norske områdeløft», påpeker han.

Enn så lenge; Ungers oppvekstforhold kan bli bedre, fritidstilbud kan bli styrket, mangfoldet av aktiviteter kan bli større, og folks nabolag sikrere og triveligere. Det er fint med flere trær, bedre lekeplasser, flere grøntområder, mer gatebelysning og støtte til gode, lokale forretningsideer. Det er utmerket å få tilskudd til festivaler, nabolagshager, julegater, mikrobibliotek og andre «små og store tiltak», som det heter.

Vel så nødvendig er det at hele kommunen forstår at det er menneskene det handler om; frivilligheten som legges ned, ildsjelene som sikrer innhold, og fellesskapene barn og voksne samles om.

Paradoks

På Storhaug, i Stavangers tettest befolkede bydel, finnes for eksempel en bondegård. Stallen og gården er åpen for alle. Barnehager og sykehjem kommer på besøk. Stallen tilbyr arbeidstrening via NAV, og samarbeider med skoler som blant annet Lenden og Bergeland vgs.

Nå står tilbudet i fare på grunn av et forbudsskilt. Paradoksalt nok er forbudet en konsekvens av et vedtak i bystyret om å stimulere til økt bruk av friområdet. Ifølge rideklubben er det derimot avgjørende for driften å kunne bruke nærmiljøet og turstiene omkring.

På Sørnestunet har storhaugunger hatt kontakt med dyr og lært seg hestehold i flere tiår. Etter at skiltet kom opp, har barn i salen og foreldre som leier hestene opplevd ubehag og spørsmål om det de gjør er lov. Ingen har stusset over at det har vært islandshester på tur langs sjøen før. For de fleste beboere og turgåere er dyra trolig en berikelse å ha, som en del av hverdagen i området, bevegelsen i nabolaget og lyden i grusen.

Klar politisk beskjed

Kommunen kan med den ene hånden bruke millioner på å bedre innbyggernes livskvalitet, og med den andre lage regler som reduserer den. På samme tid er det forståelig at det er vanskelig å tillate noe et sted, og ikke et annet.

Men alle områder er ikke like. Noen trenger en ekstra dytt for å styrkes, andre skårer høyt på levekårsstatistikk. Uttalelser fra politikere på Facebook tyder på at flere partier synes en gård i Østre bydel er verdt å ha.

De bør gi samtlige kommunale instanser som skal mene noe om forbudet en utvetydig og enstemmig beskjed; Hold your horses! Det er lett å se forbi det som kan virke ubetydelig og smått.

Les også:

Publisert: