4G eller frihet. Hva velger du?

KOMMENTAR: Palestinere kan ikke reise ut av hjemlandet sitt med fly. Det er nemlig ingen flyplass i Palestina. Heller ikke kan de reise med toget, fordi det ikke finnes noen jernbane. Og hvis de vil kommunisere digitalt, er de henvist til 3G-nettet.

En palestinsk mann sitter ved den israelske separasjonsmuren ved Qalandia kontrollpost, mellom Ramallah og Øst-Jerusalem, og bruker telefonen sin.
  • Ahmad Budeiri
    Ahmad Budeiri
    Journalist, Øst-Jerusalem
Publisert: Publisert:
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Det er faktisk slik at palestinere som lever i de Israel-okkuperte områdene på Vestbredden ikke engang kan bygge hus uten videre. Ikke fordi de mangler materialer eller tomt, men fordi byggesøknader må godkjennes av det israelske militærstyret som administrerer området, og det er mildest talt restriktivt.

Det er ikke enkelt å leve under okkupasjon, og når jeg nå vender tilbake til mobilnettet skal du ha in mente at det brukes til mer enn å sende bilder av søte kattunger og korte tekstmeldinger: Det brukes til forretningsvirksomhet, og så lenge selskap som etablerer seg i israelske bosettinger får kraftigere nett enn dem som etablerer seg på palestinsk jord, oppnår israelerne et konkurransefortrinn.

Så lenge selskap som etablerer seg i israelske bosettinger får kraftigere nett enn dem som etablerer seg på palestinsk jord, oppnår israelerne et konkurransefortrinn.

Fiberkabler er en drøm

Til tross for det åpenbare konkurransefortrinnet for bedrifter i industrisoner som legges til israelske bosettinger, vokser og trives den palestinske IT-industrien. Tusenvis av dyktige folk med god utdannelse finner jobb der, og de palestinske selskapene nyter også godt av et konkurransefortrinn: Det er billigere arbeidskraft i Palestina, enn i Israel.

Problemet deres er nettilkoblingen. Fiberkabler er bare en drøm, og mobilnettet er basert på 3G, bortsett fra i Gaza der 2G-nettet fortsatt rår grunnen. Dette har de palestinske selvstyremyndighetene i Ramallah forstått, og da den amerikanske presidenten, Joe Biden, møtte den palestinske presidenten Mahmoud Abbas i Betlehem nylig, lovet Biden å overbevise israelerne om å «akseptere den normale utviklingen som gjelder for folk andre steder».

På sett og vis var det en suksess. Den israelske regjeringen, som egentlig er et forretningsministerium som administrerer landet fram til etter høstens valg, slo til og lovet 4G-frekvenser til palestinerne. Det var bare én hake ved det: Som takk insisterer den israelske regjeringen på at det palestinske lederskapet skal trekke alle saker mot Israel fra den internasjonale straffedomstolen.

Så hva skal man velge da, å få sine rettigheter oppfylt, eller å få på plass nødvendige kommunikasjonsfasiliteter?

Mahmoud Abbas møter denne floken av frihet og økonomi slik: «Etter 74 år med fordrivelse og okkupasjon er tiden inne for vårt folk til å oppnå frihet og uavhengighet. Våre kjære, oppvoksende generasjoner fortjener en framtid uten okkupasjon. Veien til fred og sikkerhet i regionen, går gjennom full anerkjennelse av en selvstendig palestinsk stat som også innebærer en løsning for alle palestinske flyktninger.»

Bidens noe diffuse svar, er at han støtter en tostatsløsning.

Forlatt og øde

Skal innbyggerne på Vestbredden ut og fly, må de krysse grensen til Jordan og dra via flyplassen i Amman. Det innebærer en reise på over 110 kilometer, noe som ville vært overkommelig om man kunne suse av gårde på en motorvei, men så enkelt er det ikke. Siden Vestbredden i hovedsak er okkupert, blir grensen voktet av den israelske okkupasjonsmakten. Grensestasjonen er åpen fra 07.30 til 22.00 på hverdager, stenger 13.00 i helgene og er stengt på bevegelige helligdager. Å komme gjennom til den andre siden vil ofte ta tid, mellom 4 og 6 timer er ikke uvanlig.

For å bøte på dette, er det nå foreslått at palestinerne skal få bruke Ramon-flyplassen helt sør i Israel, like nord for rødehavsbyen Eilat. Men også dette er det en hake ved: Flyplassen som ligger midt i ørkenen – 300 kilometer og fire timer med bil fra Ramallah – er praktisk talt forlatt og øde. Det går nesten ingen internasjonale flyruter dit, bortsett fra at man kan ta seg til Russland to ganger i uka i vinterhalvåret, om man har den interessen. Det hører med til historien at et tyrkisk flyselskap vurderer å starte en rute til flyplassen, men den israelske pressen har stemplet flyplassen som sto klar i 2019 som en så stor fiasko at den bør legges ned.

Palestinerne kan med andre ord få det de behøver raskt, på et vis, mens det de ønsker får vente. I mellomtiden vinner det israelske lederskapet tid som det bruker til å utvide eksisterende bosettinger og bygge nye.

Publisert: