Kommunister og andre spøkelser

Forfatteren Dag Solstad angrer ikke på at han var maoist på 1970-tallet. Maos forbrytelser mot menneskeheten bryr han seg ikke noe om. Slikt rammer Rødt i valgkampen.

KOMMENTAR: Det er en smule kuriøst at Dag Solstads meninger om Mao nå har blitt en ingrediens i den norske valgkampen.

  • Harald Birkevold
    Harald Birkevold
    Kommentator
Publisert: Publisert:

Den nå 80 år gamle Dag Solstad er Norges største nålevende forfatter, men noe politisk geni er han knappest. Ikke et taktisk geni heller, for den saks skyld.

Det var sannsynligvis det siste gjengen i ledelsen for dagens Rødt trengte nå, at Solstad skulle sjangle inn på banen noen uker før valget med noen uttalelser om sitt forhold til Mao Zedong som i beste fall kan kalles umusikalske og i verste fall direkte skremmende.

På spørsmål om ikke eksessene under kulturrevolusjonen og massedrapene på millioner av mennesker i Maos Kina har lagt en demper på hans begeistring for maoismen, svarer Solstad nærmest likegyldig at dette har han ikke noen særlig interesse for. Han ønsker å bli husket som maoist. Ferdig snakka.

K-ordet

Grunnen til at dette er et problem for Rødt, er åpenbar. Solstad er et ikon for den norske venstresida, med en fortid som overbevist og aktivistisk maoist i partiet AKP (m-l) på 1970-tallet. Rødt som parti har sin fortid i dette ytterliggående, revolusjonære og antidemokratiske partiet. Og dette blir dagens Rødt-politikere minnet om, igjen og igjen og igjen.

Til tross for at Rødt i sitt program i dag forplikter seg på nøyaktig de samme demokratiske spillereglene som alle andre partier, henger prinsipperklæringen om at partiet ønsker et kommunistisk samfunn fortsatt igjen. Dagens partiledelse, med leder Bjørnar Moxnes i spissen, ønsket å ta bort k-ordet fra prinsipprogrammet, men landsmøtet sa nei.

Rød- og brunbeising

Politiske motstandere forsøker å klistre Mao og Stalin til Mímir Kristjánsson og Rødt, men en Norsk Monitor-undersøkelse viser at Rødts velgere er blant de mest anti-autoritære og tolerante velgergruppene i landet.

Og derfor kan politiske motstandere, som for eksempel varaordfører Pål Morten Borgli fra Fremskrittspartiet i Sandnes, støtt og stadig advare folk og fe mot «kommunistene» uten å ta munnen for full. Rødt er jo vitterlig kommunister. Men Mímir Kristjánsson er knapt noen Mao. Jeg tror ikke at selv Borgli tror at Rødt ved makten betyr starten på politisk motiverte massedrap i Norge. Etter to år ved makten i Stavanger har Kristjánsson, så vidt jeg vet, ikke henrettet en eneste person.

Kollektiv skyld?

Rødt er ikke alene om å oppleve at politiske motstandere forsøker å klebe til dem holdninger de ikke har. Jeg er sikker på at politikere fra Fremskrittspartiet opplever det som sårende og stygt at det kortvarige medlemskapet til massemorderen fra 22. juli 2011 stadig blir trukket fram. Og politikere fra Senterpartiet må stadig oppleve å bli konfrontert med at det daværende Bondepartiet en periode sto på feil side i kampen mot nazismen.

Men en viktig forskjell er at denne usaklige kritikken vanligvis ikke framføres av politikere fra andre partier. Den kommer som oftest i kommentarfelt og uredigerte sosiale medier. Rødt får det rett i fleisen i åpne debatter og i kronikker skrevet av akademikere og mediefolk.

Spørsmålet som stadig stilles, er hvordan det er mulig å erklære seg som kommunist i dag, eller maoist for den saks skyld, uten samtidig å erklære sympati med en ideologi som kostet millioner av mennesker livet. Det sier jo seg selv at å erklære seg som en tilhenger av nazismen i dag fører til umiddelbar sosial utstøtelse. Hva er forskjellen?

Hvordan kan man si at man er kommunist når man vet hva som skjedde i Sovjetunionen under Stalins voldsorgier, i Kina og Kambodsja? Altså i samfunn som i alle fall påsto at de var kommunistiske? Eller for den saks skyld i lys av situasjonen i dagens Kina?

En snill kommunist

En åpenbar forskjell handler om begrunnelsen for ideologiene. Mens nazismen fullt og helt springer ut av en rasistisk teori om en overlegen rase, er utgangspunktet for kommunismen et annet. Målet er å skape et samfunn uten forskjeller, uten rasisme, med full likestilling, et samfunn styrt av de mange i stedet for av de få. Et slags jordisk paradis der alle jobber for samme mål.

Det er med andre ord i alle fall teoretisk mulig å være kommunist med de beste hensikter, noe som ikke kan sies om det å være nazist.

Ideologier og virkeligheten

Alle ideologier, med et mulig unntak for anarkismen, har en grunnleggende svakhet. De tar ikke hensyn til at folk er forskjellige. Ideologiene forsøker å skape orden og system, mens virkeligheten er rotete og tilfeldig.

Det er derfor det kan bli en sak at en senterpartipolitiker har drukket caffè latte eller kjøpt seg elbil, eller at en Rødt-politiker har arvet et stort hus. Det er idiotisk og usaklig, men det treffer hos noen fordi det kan spille på et forventningsbrudd. Liv og lære, liksom. Kommunister burde vel antakelig ikke ha egen bolig i det hele tatt?

Et portrett av Mao Zedong på Tianmenplassen i Beijing, under feiringen av 70-årsdagen for grunnleggelsen av Folkerepublikken Kina i 2019.
Russiske kommunister holder portretter av Josef Stalin og Vladimir Lenin under en demonstrasjon i Moskva vinteren 2017.

Likhetstanken

Kommunismen, altså slike samfunn som kommunismens tidligere og nåværende ideologer sier at de ønsker å skape, kommer sannsynligvis aldri til å bli realisert. Fordi det rett og slett er umulig. Dagens Kina likner jo på ingen måte på den utopien som kommunismen forespeiler. Kommunismen i Kina er et ferniss for en lukket politisk og økonomisk elite, et brutalt diktatur. Sovjetunionen ble raskt moralsk bankerott, og til slutt også økonomisk bankerott.

Men ideen om likhet står sterkere enn på lenge. Likhet, i betydningen små økonomiske og sosiale forskjeller, framheves til og med som en såkalt «norsk kjerneverdi». Så den økende økonomiske ulikheten under den moderne, globaliserte kapitalismen er helt faktisk noe som provoserer mange, sannsynligvis et flertall av oss.

Og den «kommunismen» har jo de rikeste og deres politiske støttespillere faktisk grunn til å frykte.

  • Svein Tuastad: Raudt sine veljarar er like anti-autoritære og tolerante som veljarane til dei mest liberale partia i Noreg, Venstre og MDG.
Publisert:

Stortingsvalget 2021

  1. Miljø­partienes gode olje­plan 2025

  2. Lekkasjene tyder på tynn suppe

  3. Mellom barken og Vedum – fiasko for Støre?

  4. Unio ut med kravliste til regjeringsmakkerne Støre og Vedum

  5. Sonderingene fortsetter med forsterket mannskap

  6. Har kristelighet, mangler folke­lig­het

  1. Stortingsvalget 2021
  2. Kommunisme
  3. Dag Solstad
  4. Rødt (R)
  5. Politikk