Glem arvesynden, vi er født gode!

FRIPENN: Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere et juleevangelium fra tyske forskere: Det er typisk menneskelig å være god – mot andre.

Publisert:
Sven Egil Omdal
Journalist

Der, mamma! Helt ned i 12 måneders alder har mennesket en naturlig impuls i seg til å ville hjelpe andre. For eksempel når en voksen leter etter noe. NTB Scanpix

  • Denne teksten ble publisert i desember 2017.

Mark Twain sa (muligens) engang at jo mer han lærte mennesket å kjenne, desto mer holdt han av sin hund. I så fall har han truffet feil mennesker. I motsetning til hunden er nemlig mennesket programmert til å vise omsorg og handle moralsk.

Menneskets indre stemme

Han som holder døren åpen for deg, barnet som gir av egne penger til den forfrosne romjenta utenfor Mega, hun som gir avkall på støtten fra NAV fordi hun vil til Lesbos for å hjelpe flyktninger, er alle dypt menneskelige. Dette har jeg fra Max Planck-instituttet for evolusjonær antropologi i Leipzig, som er akkurat så seriøst som det høres ut. Forskerne i Leipzig går løs på gamle oppfatninger blant så vel teologer som antropologer om at vi er fødte egoister, bærere av arvesynd.

Tvert imot, sier de: Mennesket er fra naturens side godt. Vi er ultrakooperative, moralske primater. Vi er verdens herskere fordi vi samarbeider i stort og smått. Den indre stemme som hver dag forteller drøyt sju milliarder av oss at noen handlinger er gale, er også unik for menneskeheten. Stemmen kan spores 400.000 år tilbake i menneskets utvikling, dens virkning kan observeres allerede hos 12 måneder gamle babyer, og dens aktivitet er godt synlig når hjernen skannes. Vår indre moralske røst er forklaringen på at samarbeid og gode gjerninger totalt dominerer menneskenes forhold til hverandre, til tross for hva min egen yrkesgruppe påstår.

Sterk film om det gode i mennesket, i Tyskland i nazi-tiden.

For noen uker siden så jeg en film, «Die Unsichtbaren» (De usynlige), om hvordan titusener av tyskere våget livet for å gjemme jøder fra nazistenes folkemord. Selv i Berlin overlevde 1700 jøder holocaust. De ble gjemt på loft og i kjellere mens Gestapo trampet rundt under og over dem. Ukjente mennesker delte mat, klær og identitet med jødene, uten å vite hvor lenge krigen ville vare. Bak hakekorsfanene og de marsjerende SS-troppene opererte de tyske godhetstyrannene, «die Gutmenschen».

Denne selvoppofrelsen blir mindre ubegripelig når forskerne i Leipzig forteller at selv 12 måneder gamle menneskebarn hjelpsomt peker hvis de ser en voksen lete etter noe. 14 måneder gammelt rekker barnet fram ting andre trenger, mens treåringen deler både mat og leker, selv om det ikke umiddelbart gagner henne selv. Alle barn gjør ikke dette, og det skal jeg komme tilbake til, men forskerne sier at det viktige er at barn i det hele tatt opptrer uegoistisk. Hvor kommer en slik godhet fra?

Når forsøkspersoner utsettes for moralske valg, er det hjernens følelsessenter som blusser opp, ikke avdelingen for analyse, lærdom og ettertanke.

Biologisk styrt

Fra de første jegere, sier evolusjonspsykologene. Førmennesket var lite og svakt, byttedyrene ofte store og farlige. Bare ved å samarbeide, og bare ved at noen tok på seg risiko på vegne av de andre i flokken, kunne tofotingene skaffe seg mat. Etter jakten delte de byttet og oppdaget at sjansen for å overleve var større hvis de samarbeidet. Holdninger som styrker samarbeidet og samlivet ble etterhvert en del av den genetiske arv. Vi er biologisk utstyrt med arvegodhet, ikke arvesynd.

Utviklingspsykolog Markus Paulus ved Ludwig-Maximillian-universitetet i München sier at mennesket er født med en moralsk kjerne. Han henter bekreftelse for påstanden hos moderne hjerneforskning. To år gamle barn fikk se tegnefilmer mens forskerne samtidig overvåket hjerneaktiviteten. Funnet var overraskende: Ikke bare reagerte de små barna annerledes når de så gode gjerninger enn når de så onde, men reaksjonen var intuitiv. Funnene støttes av forskning på voksne. Når forsøkspersoner utsettes for moralske valg, er det hjernens følelsessenter som blusser opp, ikke avdelingen for analyse, lærdom og ettertanke. Den gamle oppfatning om at mennesket trenger Guds bud eller sivilisasjonens oppdragende kraft for å handle godt, stemmer ikke med de nye funnene. Kimen til de gode handlinger følger oss fra unnfangelsen. Den første innskytelse når vi ser at noen trenger oss, er å hjelpe.

Det kjennes godt å vite at julefortellingen har evolusjonsforskningen på sin side.

Gruppeidentitetens bakside

Men, og her trenger dissonansen inn i denne vakre sangen om det gode mennesket: Det er banalt enkelt å overstyre vår medfødte evne til å handle godt. Det er bare å dele oss inn i grupper og definere den andre gruppen som konkurrent eller trussel. Forskerne i Leipzig splittet en velfungerende barneflokk i to, og ga dem henholdsvis gule og blå drakter. Etter kort tid foregikk all deling og alt samarbeid innad i lagene. Det ville vært en smal sak for de voksne å få det blå laget til å gå løs på det gule. Den erfaringen går tilbake til den første uniformerte soldat.

Vi er ikke født som ferdige moralske vesener. Den kjernen som evolusjonen har plantet i oss, må styrkes og utvikles gjennom innsikt i andre menneskers liv, gjennom utvikling av strategier for samarbeid, gjennom diskusjon av religiøse og ikke-religiøse normer og hvordan disse påvirker oss selv og andre.

Likevel gjør vi det onde. Gruppefølelsen og gruppeidentiteten er minst like sterk som de moralske impulsene vi er født med, og trumfer ofte også den moralske oppdragelsen og de idealer vi forkynner.

Den som føler seg truet av gode handlinger, vil ofte beskrive disse som naiv altruisme. Men det er langt mer effektivt å stemple godheten som en trussel mot vår egen gruppe, vår egen kultur, vår egen rase, vår egen arv, vår egen sikkerhet eller vår egen religion. Da blir de gode handlinger plutselig ikke naive, men uakseptable.

Paradokset er, som den tyske forfatteren Christian Schwägerl skriver i magasinet Geo (nr. 12/2017), at livet i små grupper fikk vår evne til samarbeid til å spire, men til slutt er det vår inndeling i grupper som gjør oss til umoralske vesen.

Julens religiøse opprinnelse, mytologisk eller ikke, er en fortelling om fremmede som kom med gaver, om noen som ga ukjente husly, om menneskehetens håp i et lite barn. Det kjennes godt å vite at fortellingen har evolusjonsforskningen på sin side.

PS. Etter nyttår vil Fripenn-kommentaren bare dukke opp hver fjerde uke, første gang lørdag 20. januar.

Les også

Omdal i 2015: «Den farlige godheten»

Les også

Er mennesket grunnleggende fredelig eller aggressivt?

Les også

Når en hashtag brukes for å rive ned en usynlig mur

Publisert: