Også bønder må ta hensyn

KOMMENTAR: Nå som det er blitt så populært å kalle en spade for en spade, må det være innafor å si at bøndene ikke kan få i både pose og sekk.

Jæren blir mer urban, og mange bønder ønsker å modernisere og bygge. Det legger press på store verneverdier. Norsk jordbruk er politisk vernet. Det forplikter bøndene til å være lydhøre for folkemeningen, skriver kommentator Harald Birkevold. Foto: Pål Christensen

  • Harald Birkevold
    Harald Birkevold
    Kommentator
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over to år gammel

Det årlige bondemøtet på Varhaug er en maktdemonstrasjon fra Norges største fastlandsnæring. Nåde den landbruksministeren som hadde takket nei til å delta der.

Men det spørs om ikke Jon Georg Dale ønsket han var et annet sted da han ankom den gamle idrettshallen et kvarters tid før møtet startet klokka 19 mandag kveld. Rasende pelsdyroppdrettere er ikke til å spøke med. Det må være dekning for å si at statsråden fra Frp fikk vite hvor David kjøpte ølet, lenge før møtet egentlig hadde startet.

Les også

Direkte: Landbruksmøtet på Varhaug

Les også

Pelsdyrbønder freste mot landbruksministeren

Pels er en tapt sak

Punktet i regjeringserklæringen om å avvikle pelsdyrnæringa i Norge innen 2025 har selvsagt falt mange oppdrettere tungt for brystet. Og Bondelaget følger lojalt opp med protester, selv om også ledelsen i den organisasjonen vet at de kjemper en tapt sak. Det er solid politisk flertall i Stortinget for å avvikle. Og det later til at den nye regjeringen kan leve godt med dobbeltmoralen som ligger i at det norske produksjonsforbudet ikke kompletteres med et importforbud for pels. Dermed får regjeringens holdning en ubehagelig odør av ønsketenkning.

Vern eller vekst

Men møtet på Varhaug skulle ikke bare dreie seg om pels. Ønsket mange bønder har om å produsere mer og utvikle brukene i moderne retning skal mange steder balanseres mot vernehensyn. Mange bønder på Jæren kjenner disse konfliktene på kroppen nærmest daglig. Noen har eiendommer som grenser opp mot etablerte verneområder, som Jærstrendene. Andre befinner seg nær de siste restene av våtmark og naturbeite, mens atter andre har fornminner og andre arkeologiske verdier innenfor eiendommen sin.

På Jæren har det vært drevet jordbruk siden yngre steinalder, altså fra rundt 2500 år før vår tidsregning. Det er altså nesten meningsløst å snakke om «uberørt natur» på Jæren etter 4500 års bruk. Bare 1 prosent av arealet som ligger under 200 meters høyde på Jæren er vernet. Og det er i flatlandet at det er mest biologisk mangfold. En fjerdedel av alle truede arter i Norge befinner seg i dette landskapet, og presset er stort.

Bare rester igjen

Det er tre hovedområder som huser mesteparten av de truede artene: Det ugjødsla beitearealet, de få gjenværende våtmarkene samt små lommer av noenlunde urørt areal i det intensivt drevne kulturlandskapet. Disse lommene ser man som små, brune flekker av gammel lynghei i det ellers grønne, fullgjødsla jærlandskapet.

Disse verneverdiene, både naturmangfold og verdifulle minner om fortiden, skal balanseres mot ønsket om å utvikle landbruket videre. Er det mulig? Vi vet fra før at jordbruket selv står bak en foruroligende stor del av nedbyggingen av matjord.

Den beste jorda ofres

Større bruk, større driftsbygninger, mer rasjonell drift. Dette legger beslag på arealer som tidligere ble brukt til å lage mat. Men dette tapet av areal kan kompenseres med mer effektiv drift av resten, sies det. Og myndighetene kan kreve at tapt areal erstattes helt eller delvis av nydyrket areal. Problemet er selvsagt at Jæren er eldgammel jord. Den beste jorda er dyrket opp for lengst. Jorda som nydyrkes kan aldri erstatte den eldgamle, rike molda.

Bondelaget ønsker, ikke overraskende, at bønder som «rammes» av vernevedtak skal slippe å ta regninga. Når en bonde pålegges å betale hundretusenvis av kroner til arkeologiske undersøkelser av egen lomme for å få bygge nytt, oppleves det som urettferdig. Og det er til å forstå.

Er du eier, så er du eier

Men samtidig må det være lov til å innvende at disse påleggene er en konsekvens av at bonden er grunneier. Bondeorganisasjonene hegner om den private eiendomsretten ved enhver anledning, og da må bøndene, eller bedriftseierne som noen liker å kalle dem, selvsagt også ta sin del av omkostningene. Staten gir nemlig også tilskudd til arkeologiske undersøkelser. 9,5 millioner kroner ble bevilget i fjor. Og mange får dispensasjon fra kravene.

Bøndene knurrer likevel over at myndighetene alltid kikker dem over skuldrene og stikker kjepper i hjulene for dem. Kommune, fylkeskommune, fylkesmann, departementer og riksantikvar har alle sitt å si i vernespørsmål, og for den enkelte bonden kan det fortone seg som et byråkratisk mareritt når øvrigheta begynner å blande seg inn.

Landbruket er politisk

Men det spørs om det er noen vei utenom. Tusenvis av kulturminner har forsvunnet sporløst på Jæren de siste hundre årene. Mange som finner slike spor, melder ikke fra i frykt for at vernemyndighetene skal rykke inn og stoppe alt arbeid. Sånn kan det ikke fortsette. Det vil neppe noen gang bli fredelig i kampen mellom vekst og vern, men mer informasjon, mer samarbeid og økt bevissthet om verdien av mangfold er den eneste veien å gå.

Landbruket i Norge er politisk. Uten Statens tilskudd, importvern og aktiv distriktspolitikk ville globaliseringen endret det til det ugjenkjennelige. Jeg er blant dem som ønsker å beholde det unike, spredte, familiebaserte landbruket i Norge. Men dette forplikter. Landbruket må alltid veie sine egne interesser opp mot fellesskapets, ellers vil næringa sage over den greinen det sitter på. Det følger av kontrakten mellom by, hvor de fleste bor, og landet hvor maten kommer fra.

Se landbruksmøtet her.

Publisert:
  1. Landbruk
  2. Pelsdyrnæringen
  3. Naturvern
  4. Jon Georg Dale
  5. Norges Bondelag

Mest lest akkurat nå

  1. 40 nye tilfeller av det muterte koronaviruset i Nordre Follo

  2. Gårdsutsalget til Tommy Skjæveland møter motstand

  3. Turgåere funnet etter leteaksjon i Sirdal

  4. 14 ansatte mister jobben i Byggmakker Sørbø

  5. Lave, lokale smitte­tall gir forsiktig opti­misme – tror på gradvis åpning

  6. Italias statsminister går av