Tørk tårene, mai går mot slutten!

KOMMENTAR: Når jeg endelig sitter der, med en smellbonbon i håret og en halvspist, klissete nøttekake skjult i en rosa serviett, så griner jeg både av lettelse for at jeg kom i mål, og fordi talene om livets store scene rører så dypt.

Det er mye som kan framkalle tårer i mai, for eksempel når ungdommer feirer konfirmasjonen sin.
Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over tre år gammel
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Noen dager før avreise til Bergen kom vi på dette med autopass-avtale og fikk kastet oss rundt. Da de andre bilene i reisefølget viftet håpefullt med sine gamle ferjekort foran luka i Mortavika, kjørte vi triumferende gjennom den automatiske bommen. Så lettvint, så moderne.

De digitale fremskrittene langs ruta nordover stoppet ikke der: Kiosken på ferja hadde fått en selvbetjent kasse. Helt optimalt, for de 25 ferjeminuttene var nesten spist opp da ungene endelig, etter intens vurdering over fryseboksen, hadde klart å velge seg en is. Da var det greit å slippe køen i den manuelle kassen.

Trøtt av apper

Visst er det fint med digitale finesser som gjør at køene blir kortere og hverdagen enklere, men noen ganger blir man trøtt av alle apper og dingser og digitale framskritt.

Da er det deilig å omfavne forutsigbare, gjenkjennelige, feststemte, irrgrønne – men akk så hektiske mai. Tre–fire uker sprekkfulle av fest og høytid som forløper akkurat som før.

Visst er det deilig med forutsigbare kaker, som kransekake!

Mai er som alltid sko som verker, bunader som har blitt for små og kransekaker med smellbonboner.

Mai er mødre som taler, fedre med fjonge fotopresentasjoner og 15-åringer i hvite kapper.

Mai er hjemmebakte kaker, tynn kaffe og trompeter som blåser litt for høyt.

Mai er lykkehjul og 60-meter. Potetløp og faner og altfor få kontanter.

Mai er blankpussede instrumenter og erkjennelsen av at vi fortsatt ikke husker det siste verset i «Alle fugler».

Det var et himla strev å feste alle søljene, forsere alle ferjene og holde alle ungene i ro under gudstjenesten.

Pling i glasset, tårer i øyekroken

Kanskje er det nettopp forutsigbarheten, dette gjensynet med alt det vi alltid har elsket – og denne herlige pausen fra alle appene – som gjør at mai også er en sammenhengende tåreperse for noen av oss.

Det starter i konfirmasjonen. Akkurat da jeg trodde jeg hadde brukt opp min siste tåre, kom et nytt pling i glasset. Det var bare å finne fram lommetørkleet igjen.

For når mødre og fedre renser strupen og snakker om 15-åringens framtid på livets store scene, samtidig som de lover å vente bak sceneteppet dersom konfirmanten skulle trenge ei hånd å holde i også som voksen, da er det faktisk umulig for lettrørte tanter å holde saltvannet tilbake. Det formelig renner over.

Muligens flyter de lett også fordi det var et himla strev å feste alle søljene, forsere alle ferjene og holde alle ungene i ro under gudstjenesten. Og når jeg endelig sitter der, med en smellbonbon i håret og en halvspist, klissete nøttekake skjult i en rosa serviett, så griner jeg både av lettelse for at jeg kom i mål, og fordi talene om ungdommens framtid rører så dypt.

Det er mai på sitt aller mest klissete. Aller mest forutsigbare. Det er mai uten digital støy.

Så kom nok en fest...

Fedre som gir alt i barnetoget kan røre hvem som helst. Thomas Fjell stilte som frivillig i barnetoget i Sandnes i fjor, sammen med elever fra Bogafjell skole.
Det var et himla strev å rekke alt. Fløyter skulle kjøpes, kake skulle bakes og bunadskjorter skulle strykes nok en gang.

Den samme følelsen og de samme påtrengende tårene er vi mange som skal kjempe med bare noen dager senere.

For når ungene vifter med flagget og marsjerende demonstrerer at de faktisk har lært seg alle versene i «Alle fugler», nytter det lite at tårekanalene ble tømt helgen før. Et nytt lager med salte dråper skal presse seg fram på 17. mai.

Muligens flyter de lett også fordi det var et himla strev å rekke alt. Fløyter skulle kjøpes, kake skulle bakes og bunadskjorter skulle strykes nok en gang. Det finnes ikke den app som kan hjelpe til når 17. mai-stresset er på sitt verste.

Når jeg endelig står der i veikanten, med svetteperler på nesa og innser at det selvsagt var helt feil med ulltrøye under bunaden, så griner jeg både av lettelse for at vi kom i mål, og fordi jeg er en sucker for barnetog.

Det er mai på sitt aller mest klissete. Aller mest forutsigbare. Det er mai nesten helt uten digitalt støy – for det er pirk at appen Vipps knelte akkurat da is-salget gikk som best.

Når fløytene har stilnet

Denne måned er en påkjenning på så mange vis.

Da fløytene hadde stilnet og søljene var behørig plassert i sine plastposer om kvelden 17. mai, var det nesten som om det gikk et lettelsens sukk over landet. For det er verken tull eller utgått ut på dato at mødre har grett.

Grett av utmattelse, men aller mest av glede over alt det fine livet har å by på.

Heldigvis er denne siste uken i mai langt roligere. Nå kan bunadskoene hvile. Konfirmantene har for lengst talt opp pengene, kakerestene er fortært og kaffekanna vi så vidt rakk å levere på skolen før vi hastet av sted til barnetoget, er hentet hjem igjen.

Det er lett å bli svulstig i mai. Det blir så mye av alt vi er så glad i.

Heldigvis er det snart jul!

Publisert: