Det ingen snakker om

KOMMENTAR: Hvis verden slutter å produsere olje i dag, vil hundrevis av millioner mennesker sulte. Det er elefanten i klima-rommet. Og det vil ikke klimaaktivistene snakke om.

Publisert: Publisert:
Harald Birkevold
Kommentator

For ett år siden satt Greta Thunberg alene og streiket for klimaet. Nå er 16-åringen nominert til Nobels fredspris. Men hva ville skjedd om vi stengte oljebrønnene i dag? Det vil ingen egentlig snakke om, skriver kommentator Harald Birkevold Foto: Jessica Gow, TT/NTB scanpix

Det er til enhver tid mye å irritere seg over. Blant denne myriaden av irritasjonsmomenter er disse tåpelige, gamle mennene av begge kjønn som bruker energi på å skjelle ut den svenske klimaaktivisten Greta Thunberg. (Det er flest menn blant dem, men også rikelig med kvinner.)

16 år gamle Thunberg sier mye, og noe av det hun sier bør skrives på kontoen for ungdommelig energi. Men hun sier også noe veldig smart. «Ikke hør på meg», sier hun, «hør på vitenskapen i stedet.» Og dessuten: «Uansett om du tror på teorien om menneskeskapte klimaendringer, kan vi virkelig ta sjansen på å ikke gjøre noe?»

På dette punktet får Thunberg helhjertet støtte fra en person som verken kan beskyldes for å være for ung eller for kvinnelig, nemlig tidligere statsminister Kåre Willoch (90).

Verden går framover

Uansett, jeg er altså av den klare oppfatning at på samme måte som det er smart å høre på en lege hvis du vil finne ut hva som er grunnen til at du har brystsmerter, eller en mekaniker hvis bilen lager en rar lyd, er det smart å høre på dem som studerer klimaet hvis du lurer på om det er noe i veien med klimaet. Denne holdningen har i det store og det hele skapt det samfunnet vi av gode grunner er stolte av, et sivilisert samfunn basert på kunnskap, teknologi og rasjonelle beslutninger.

De siste 50 årene har verden, samlet sett, blitt et stadig bedre sted for mennesker. Ekstrem fattigdom er på retur, flere kvinner får utdannelse, mange alvorlige sykdommer er utryddet. Men samtidig er det også enormt mange mennesker som ikke er i nærheten av å ha et så behagelig liv som oss.

Indiske planer

Da jeg var i India for nøyaktig ett år siden, leste jeg i avisene der om at statsminister Narendra Modi (som siden ble gjenvalgt) ville bygge en rekke nye kullkraftverk. For fortsatt lever mange hundre millioner indere uten innlagt strøm. Og Modi vil gjøre landet sitt mindre avhengig av å importere olje fra Gulfen.

Nei, roper vi. Ikke bygg kullkraftverk, de er døden i gryta for klimaet. Men ikke importer olje heller! Det må vi også slutte med!

Hva, må jeg da spørre, tenker vi at de 300 millioner inderne skal bruke for å få lys i taklampa? For å lade mobilen? Solceller? Vel, det har blitt billigere med solstrøm, men fortsatt er slike paneler og batterier langt utenfor rekkevidde for fattige indiske bønder. Mange steder, i India, Afrika og Asia, er strømnettet så dårlig at det er dieselaggregater som holder det hele sånn noenlunde oppe og gå. Det er sannheten.

Et nødvendig offer?

Olja som produseres i verden, går ikke bare til å lage drivstoff. Den brukes til å lage kunstgjødsel også. Uten olje vil verdens matproduksjon reduseres dramatisk. Og uten olje, vil transporten av mat og andre livsnødvendigheter også rammes. Dette vil føre til hungersnød, flyktningkatastrofer, politisk kaos og med all sannsynlighet kriger.

Når klimaaktivister i Vesten forlanger umiddelbar stans i produksjonen av olje (eller kull), er de kjent med dette? Og i så fall, synes de dette er en akseptabel konsekvens, et nødvendig offer for å redde planeten?

I så fall bør de si det. Men det tør de nok ikke.

De fattige betaler

Problemet, eller ett av problemene, er at norske, svenske eller amerikanske klimaaktivister i liten grad vil bli ofrene for en verden uten olje og kull. Prisen vil i første omgang betales av mennesker i fattige land. Uten oljeinntektene ville Norge blitt et langt fattigere land, men vi ville fortsatt vært et av verdens rikeste.

Teknologioptimistene påstår at jo, det er mulig å forene bærekraft og vekst. At vi kan bli «grønnere» uten å gi avkall på verken levestandard eller det hellige paradigmet om økonomisk vekst som hele den globale kapitalismen er avhengig av. Problemet til teknologioptimistene er at det er langt mellom de konkrete vitenskapelige gjennombruddene som virkelig ville gjort en forskjell. Gratis energi finnes ikke. Fornybar energi er det ikke nok av. Ikke i dag, og ikke om 50 år heller.

Vi er for mange

En annen type optimisme ligger mitt i utgangspunktet pessimistiske hjerte nærmere. Den sier at bakteppet jeg nevnte, nemlig at teknologiske framskritt har redusert ekstrem fattigdom og gitt flere kvinner muligheter, viser at menneskene kan tilpasse seg og gjøre smarte valg, kollektivt. Skoler, vaksineprogrammer, smartere matproduksjon, renseteknologi, internettet og så videre.

Det kan være et sørgelig faktum at vi rett og slett er for mange mennesker på jorda nå, at 10 milliarder av oss rett og slett vil forbruke så mye energi og naturressurser at det ikke vi holde på lang sikt. Da bør vi forte oss å utdanne alle jenter og kvinner, slik at de kan bestemme over sin egen kropp og kan ta bedre vare på de barna de velger å sette til verden.

Elefanten i rommet

Greta Thunberg frykter, sannsynligvis med rette, for planetens framtid. Hun har rett når hun krever innsats fra alle land. Men hun nevner heller ikke elefanten i rommet med et ord. Det er langt fra Sverige til slummen i Manila, eller til hyttene i Nord-India der de venter i lengsel på at lyspæra i taket skal begynne å skinne. Og det er langt fra Oslogryta til den sudanske gryta som foreløpig står utendørs, over et bål fyrt med tørket kumøkk og søppel.

Les også

Kven skal vi stola på?

Publisert: