Den modige barnevernslederen

KOMMENTAR: Jeg tror mange barnevernssjefer i Norge sover dårlig om natta. Det bør de begynne å snakke om.

Publisert:
Thomas Ergo
Journalist

Foran kamera rakte Trine Ustad, en av Oslos barnevernledere, opp hånda og fortalte at hun hadde sin egen «Ida». Hva skulle hun gjøre? Her i diskusjon med barne- og likestillingsminister Solveig Horne etterpå. Foto: Thomas Ergo

Det var fredag ettermiddag i en konferansesal på Aker Brygge. En åtte timers høring om «Glassjenta»-saken gikk mot slutten. Foran 250 barnevernsarbeidere- og ledere fra hele landet diskuterte barnevernsbarn, foreldre, barnevernet og statlige toppledere spørsmålene: Hva kan barnevernet lære av «Idas» historie? Hvordan vil den endre barnevernet?

Vi var kommet til den avsluttende debatten. I panelet satt barne- og likestillingsminister Solveig Horne, direktør Mari Trommald i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Mimmi Kvisvik, leder av Fellesorganisasjonen (FO), som organiserer de fleste barnevernarbeiderne, og direktør Helge Eide i Kommunenes Sentralforbund (KS). Representantene for Barneverns-Norge var i ferd med å runde av. Det eneste som gjensto var å slippe hovedpersonen «Ida» til, på storskjerm fra ungdomsfengselet i Bergen.

«Har dere innspill?» sukket hun, og så på Solveig Horne og panelet.

Da gikk ei hånd i været på bakerste rad. Trine Ustad, barnevernleder i Østensjø bydel i Oslo, hadde et spørsmål.

«Jeg har min egen «Ida». Min «Ida» er 15 år,» sa hun.

Også denne jente var blitt flyttet rundt, og hadde «sprengt seg ut av barnevernets tiltakskjede». Hun hadde blitt satt i håndjern, fått spyttemaske trædd over hodet. Det var en tragedie som liknet «Idas» historie. De hadde bygget en institusjon rundt henne. Og det var ingen god løsning for barnet, fortalte barnevernlederen i møtet som ble streamet direkte for alle som ville se.

«Har dere innspill?» sukket hun, og så på Solveig Horne og panelet.

Les også

- Glassjenta-saka er eit tidsskilje

Vi får dessverre vite lite om hvorfor barnevernet gjør som de gjør.

«Ingen kommentar»

Denne uka har TV2 har kjørt en serie om omsorgsovertakelser av barn der foreldrene har lærevansker eller diagnosen lettere utviklingshemming. Den anerkjente NTNU-forskeren Jan Tøssebro hevder at barnevernet indirekte bruker diagnosen mot foreldrene. De gis ikke en god nok sjanse til å være foreldre.

Blant de barnevernansatte koker det. Mange mener TV2s reportasjer er unyanserte og mangler barnets perspektiv. Disse synspunktene har du kanskje ikke hørt, for de luftes i barnevernansattes lukkede fora på sosiale medier. TV2 reiser et viktig rettssikkerhetsmessig spørsmål. Men vi får dessverre vite lite om hvorfor barnevernet gjør som de gjør. Det må barnevernet ta sin del av ansvaret for. Norsk presses dekning av barnevernssaker er skjemmet av barnevernledere som sier at de ikke kommenterer enkeltsaker av hensyn til taushetsplikten. Det samme problemet ser vi i TV2s saker.

TV2: Barnevernet tar 200 barn i året fra foreldre som har lærevansker eller lett utviklingshemning (ekstern lenke)

Pressens samfunnsoppdrag

Som medlem av Pressens offentlighetsutvalg har jeg de siste månedene hørt hvilke erfaringer journalister fra lokalaviser, riksaviser, NRK og TV2 har i deres dekning av barnevernet. Journalistene forteller at selv om de har fritak fra taushetsplikten, gjemmer barnevernet seg bak en mur av taushet. Det er fire–fem tiår siden sosialreporteren Gerd Benneche forsøkte å ta et oppgjør med barnevernets misbruk av og manglende kunnskap om taushetsplikten. Dagens reportere erfarer samme problem. Daglig dekker journalister sedelighetssaker i rettsapparatet, og respekterer Vær varsom-plakatens påbud om varsom omtale av barn (se punkt 4.8). Likevel, barnevernssaker som går for fylkesnemndene og i retten, får vi så å si aldri overvære. Da Aftenbladet ba om adgang til «Idas» klagesak i tingretten, sa barnevernet nei.

I en sjelden kjennelse åpnet dommerne likevel døra for pressen. De mente samfunnet burde få se hvordan denne viktige delen av barnevernet fungerer. Åpenheten gjør pressen i stand til å utføre samfunnsoppdraget som kontrollør og vaktbikkje, og til å framstille sakene nyansert. Derfor har pressens organer nylig bedt Solveig Horne om å justere barnevernloven, slik at taushetsplikten ikke misbrukes og pressen får adgang til fylkesnemndene dersom de private partene ber om det.

Du kan lese Glassjenta-dokumentaren og se de 47 video-innslagene om Idas historie her.
Les også

Holder storhøring om «Glassjenta»-saken

Slike erkjennelser kan være ubehagelige, særlig i full åpenhet.

Den ubehagelige åpenheten

Pressen kan bli bedre i dekningen av barnevernet. Blant annet kan vi jobbe hardere for å få fram barnets perspektiv. Men en mer balansert dekning handler om mer enn å lage flere historier om et barnevern som redder liv. Minst like viktig er det at barnevernet er åpne om de vanskelige sakene.

Karmøys barnevernssjef Jakob Bråtå – som spøkefullt kaller barnevernet «De hemmelige tjenester» – trosset kollegers advarsler og stilte til intervju om «Ida» sak. I dag er han stolt, sier han, over å ha bidratt til en åpenhet som kan endre barnevernet på systemnivå.

Barnevernselskapet Aleris åpnet først døra på gløtt, men ble engstelige og forsøkte til slutt å stanse «Glassjenta»-reportasjen.

Fylkeslege Helga Arianson, som ledet den offentlige granskingen av «Idas» sak, fortalte på høringen at saken har forandret henne. Tilsynsmyndigheten, som hun representerer, måtte være ærlig og vise sin usikkerhet for å erkjenne at den ikke har vært god nok til å passe på samfunnets mest utsatte barn. Slike erkjennelser kan være ubehagelige, særlig i full åpenhet. Men de er nøkkelen til å ta lærdom – og for eksempel unngå nye «Ida»-saker.

Les også

VIDEO:Her forteller «Ida» på storskjerm fra fengselet hva Barneverns-Norge må gjøre

Det er uklart om hun vil få den hjelpen hun trenger.

Den neste «Ida»

«Hva skjer med denne jenta? Hva gjør du?» spurte debattleder Trude Teige på høringen sist fredag.

Fra bakerste rad forsøkte barnevernsleder Trine Ustad fra Oslo å si noe fornuftig om sitt problem.

«Barnevernet har ingen tiltak til disse barna,» erkjente hun.

«Hva kunne du ønske deg at du hadde av tiltak til denne jenta?» spurte Solveig Horne.

Og da debatten var over forsto alle som fulgte debatten - fra salen eller via streaming - det du nå også vet: Denne uka ble trolig skjebnen til en ny «Ida» avgjort. Og det er uklart om hun vil få den hjelpen hun trenger.

Publisert: