Baklengs inn i framtiden?

KOMMENTAR: Oljeskattepakken har vært med på å holde folk i arbeid under pandemien, nå er det på tide å sørge for at vi ikke blir værende i fortiden.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Kommentar

Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Det ble et litt annerledes år i fjor, også for oljenæringen. Norsk olje og gass’ årskonferanse i 2020 fant sted bare en uke før nedstengningen av landet. Det var mye spriting og lite håndhilsing. Men mye optimisme.

Så falt alt sammen. Fly ble satt på bakken, reiseaktiviteten fram og tilbake fra jobb stoppet nesten opp og oljeprisen falt som en stein.

Onsdag var det igjen duket for årskonferanse, denne gangen stort sett digitalt. Pandemien har endret på mye. Men det har faktisk skjedd også andre ting siden i fjor som vil påvirke den norske olje- og gassnæringen betydelig i årene som kommer.

Ambisiøse mål

Fatih Birol, sjefen for Det internasjonale energibyrået (IEA), skrev nylig i et innlegg i Financial Times at 2050 er det året mange land har satt seg som mål om å være karbonnøytrale. Samtidig mener han at det ikke er nok å bare sette seg mål langt inn i framtiden.

Han skriver at det som skal til er «ikke mindre enn en fullstendig endring i energiinfrastrukturen». Og det må skje raskt.

Det betyr blant annet at investeringene i ren energi må gå opp fra 380 milliarder dollar til 1,6 billioner dollar innen 2030.

IEA vil publisere et veikart med planer for hvordan hele energisektoren kan nå nullutslipp innen 2050. Birol skrev at landene har et stort ansvar for å sørge for at det settes i gang konkrete tiltak for å få dette til.

EUs planer

Og for Norge er det spesielt viktig å følge med på endringene i EU.

For 95 prosent av gassen på norsk sokkel går i rørledninger til Europa, inkludert Storbritannia. Og mesteparten av oljen som eksporteres fra Norge, går også til europeiske land.

EU lanserte sin grønne plan – Green deal – i 2019, der ett av de viktigste tiltakene for grønn omstilling er taksonomien.

Gjennom en rekke kriterier for hva som er bærekraftig, skal kapital flyttes fra «brune» til «grønne» investeringer. Enkelt sagt kan dette føre til at det kan bli vanskelig å få lån og finansiering til prosjekter som er definert som ikke-bærekraftige.

I verste fall kan selskaper som ikke er definert som bærekraftige, ekskluderes fra fond og andre finansprodukter.

«For oljelandet Norge byr dette på makroøkonomiske utfordringer,» sa Hanne Løvstad, bærekraftsdirektør i PwC, til Energi og klima i januar.

Kriterier

Arbeidet med tekniske kriterier for de ulike sektorene er fremdeles under utarbeiding, men en del er klart. Blant annet at fossil energiproduksjon uten karbonfangst- og lagring ikke vil være definert som bærekraftig.

I november snakket NRK med tre bærekraftsledere som alle konkluderte med at for å regnes som grønt, krever EU at aktiviteten heller ikke skal bidra til å forlenge levetiden til fossil energi. Som for eksempel elektrifisering av skip som er dedikert til frakt av fossilt drivstoff.

Det er også mye som tyder på at elektrifisering av sokkelen heller ikke er noe EU ønsker, siden dette vil frigjøre enda mer gass for salg.

Flere av våre viktigste eksportsektorer vil derfor ikke regnes som bærekraftige i EU.

Omstilling

Toril Bosoni, senioranalytiker i IEA, sa på årskonferansen at den europeiske, grønne planen vil føre til store endringer i energimiksen, og at dette vil få store følger for Norge.

«Vi sier at den grønne omstillingen bør komme fra etterspørselssiden. Høyere priser stimulerer til mer produksjon. Derfor må det utvikles nye teknologier og løsninger som fører til redusert bruk av olje og gass», sa Bosoni.

Hun pekte på teknologiutvikling og havvind som områder der Norge kan spille en rolle framover. Så gjør vi nok for å få dette til?

En ny rapport fra Menon Economics, utarbeidet for Norsk olje og gass, viste at det går framover. Andelen av omsetningen knyttet til leveransene fra leverandørindustrien til andre næringer har økt fra 14 prosent i 2014 til 25 prosent i 2019. Mye av dette er havvind.

Raskt nok?

Men skjer det raskt nok?

Avtroppende Frp-leder Siv Jensen mente på årskonferansen at hennes parti, sammen med Sp, er de eneste som heier på oljeindustrien. Men å heie på oljeindustrien betyr vel ikke å lure folk til å tro at alt vil fortsette som før?

«Det er litt bakpå i dag å ikke sørge for å bruke de virkemidlene vi har for å skaffe nye muligheter», sa statsminister Erna Solberg på konferansen, om Frp’s nei til økt CO₂-prising. For også i Høyre er det nå stemmer som taler for at vi trenger endringer i olje- og gassbransjen.

De samlede skatteeffektene i 2019 fra olje- og gassektoren var på om lag 310 milliarder kroner, ifølge Norsk olje og gass. Og det sysselsetter over 200.000 mennesker i Norge.

Vi må selvfølgelig ha en plan for hvordan omstillingen skal skje, og da nytter det ikke med politikk som sørger for at den næringen vi skal bygge nye næringer forvitrer.

Handling

Ja, omstilling tar tid. Men tegn på endringer har vi sett en god stund.

Vi må forholde oss til den virkeligheten vi ser i verden og de markedene vi er avhengige av. Og der går endringene raskt.

Da må selskapene fortsette med utviklingen av nye industrier. Samtidig som de ikke luller seg inn i ønsketenkning og tiltak som ikke fungerer og ikke er ønskelige i markedene vi eksporterer til.

Staten må også gi insentiver som sørger for at det er kunder til de produktene leverandørindustrien og verftene leverer. Her har for eksempel konsesjonsarbeidet for havvind på norsk sokkel gått farlig sent.

Oljeskattepakken har vært med på å holde folk i arbeid under pandemien, men nå er det på tide å se framover og sørge for at vi ikke blir værende i fortiden.