Politisk kamp i Eurovision

GJESTEKOMMENTAR: Eurovision skal ha en ikke-politisk plattform. Men forsøk på å sende politisk propaganda dukker stadig opp, så også i år.

Det spørs om vi får se vokalisten Dmitrij Butakov i det hviterussiske bandet Galasy ZMesta i Eurovision-finalen i Rotterdam 18.–22. mai. Foto: BelTA/Reuters/NTB

  • Audhild Skoglund
    Audhild Skoglund
    Fagbokforfatter, cand. philol. i religion og populærkultur
Publisert: Publisert:

Eurovision anses her hjemme nok mest som et underholdningsprogram fullt av lettbeint musikk, seige ballader og tant og fjas. Men slik er det langt fra for alle, for nesten årvisst utspiller politiske konflikter seg rundt valg av låter og tekster, stemmegivning og arrangementssted.

I år er det Hviterussland som har trådt over grensen for hva som er akseptabelt i et arrangement hvor reglene klart forbyr politiske tekster.

Diktatorgrep

De fleste Eurovision-fans klødde seg i hodet over hvordan det sidrumpa hviterussiske bandet Galasy ZMesta («byens stemmer») i det hele tatt kunne bli valgt ut til årets Eurovision. Bandet hørtes og så ut som en levning fra kommunisttiden som spilte en oppløftende patriotisk låt for den oppvoksende generasjon.

Det hele ble imidlertid atskillig klarere da russisktalende seere begynte å oversette teksten – som viste seg å være en hyllest til Lukasjenkos diktatur og et angrep på demokratiforkjempere. Låten var valgt ut av den statlige kringkasteren i Hviterussland, som åpenbart mente dette var et godt budskap.

En rekke protester og unison fordømmelse fulgte, og torsdag denne uken besluttet den europeiske kringkastingsunionen, EBU, å forby Hviterussland å sende bidraget i sin nåværende form. Landets kringkaster fikk beskjed om enten å endre teksten, finne en ny sang, – eller bli diskvalifisert.

We Don’t Wanna Put In

Hviterussland er langt fra det første landet som prøver seg på å snike inn dårlig skjulte politiske budskap i Eurovision. Og det er særlig i tidligere sovjetstater dette fenomenet har poppet opp med ujevne mellomrom.

Et av de mest snedige forsøkene var da Georgia i 2009 valgte låten «We Don’t Wanna Put In». Som så klart egentlig handlet om at man ikke ville ha Putin. Teksten har også en linje som med tilhørende gester helt klart signaliserer at de vil skyte den russiske statslederen. Den kom året etter en kort, men brutal krig mellom Russland og Georgia.

Og ja, det ble for mye for EBU også den gangen, og Georgia trakk seg fra Eurovision, de nektet å endre teksten.

Ikke patriotisk nok?

Nettopp forholdet mellom Russland og de tidligere sovjetrepublikkene var også det som spolerte Ukrainas deltakelse i Eurovision i 2019. Ukraina arrangerte en nasjonal finale hvor tv-seerne kunne stemme på favoritten sin, ganske likt med norsk Melodi Grand Prix. Maruv vant, med en dampende het fremføring av låten «Siren Song».

Men noe skurret allerede under tv-sendingen, da artisten ble kryssforhørt om sitt forhold til konflikten med Russland. Og ikke lenge etterpå trakk den ukrainske kringkasteren Maruv og Ukraina fra Eurovision. Grunnen – man tvilte på artistens patriotiske sinnelag.

Påfallende nok har landet de to siste årene etter Maruv sendt et folkinspirert band, som antakelig er mer innenfor det garantert patriotiske.

Ukraina mot Russland

Maruv-krisen kom få år etter at Ukraina vant Eurovision med en sang som akkurat klarte å maskere Russland-kritikken tilstrekkelig til at låten passerte som ikke-politisk. Det var Jamalas ballade fra 2016 om deporteringen av tatarene fra Krim med tittelen «1944». Sangen ble bredt oppfattet som en kritikk av Russlands langt mer nylige okkupasjon av Krim. Og Jamala selv la heller ikke skjul på at sangen hadde en dobbelt bunn.

Året etter, da finalen skulle gjennomføres i Ukraina, fortsatte den politisk spente situasjonen mellom de to landene å spille seg ut på Eurovision-scenen. Ukraina utstedte rett og slett et innreiseforbud mot den russiske deltakeren Julija Samojlova. Det endte med at Russland trakk seg fra hele konkurransen det året.

Speiler konflikter

Idealet om en musikkonkurranse som er hevet over politisk konflikt, har vist seg vanskelig å gjennomføre. Allikevel er nettopp politikken rundt den årlige konkurransen noe av det mest fascinerende for fansen. Ettersom konkurransen har ekspandert og stadig flere land har blitt inkludert, har vi fått smakebiter på akkurat hvor variert Europa – og etter hvert også enkelte asiatiske land og Australia – virkelig er. Det som startet som en liten konkurranse mellom noen vesteuropeiske land på 1950-tallet, har etter hvert kommet til å omfatte stadig flere.

Men Eurovision er også en årlig påminner om hvilke konflikter og kriger som har manifestert seg landene imellom den siste tiden. Som da Armenia valgte å trekke seg fra finalen i Aserbajdsjan i 2012. Det kom etter en langvarig konflikt med dette nabolandet. Også i år trakk Armenia seg, etter nok en oppblussing av den samme konflikten.

PR-kompetanse

Å tro at det skal være mulig å unngå politikk i Eurovision, er illusorisk. Spørsmålet er mer hvor elegant man klarer å gjennomføre det uten å ty til klisjéfylt propaganda. Ofte velger mer autokratiske land – som Russland og Aserbajdsjan – heller å fleske til med overdådige opptredener og la det fungere som egenreklame. Å sende et traurig band i kommuniststil vitner nok mer om en inkompetent propagandaavdeling.

Les også

  1. «Var Tix-gate ein vinn-vinn-vinn-situasjon?»

  2. «Ytringsfrihet og dritt – slik vi lærer det til de unge»

  3. Hvis denne sangen kan gi selvfølelsen tilbake til en på 16, eller et lys å følge ut av mørket for et par stykker i 20-årene, så heia Tix!

Publisert:
  1. Gjestekommentar
  2. Audhild Skoglund
  3. Eurovision Song Contest
  4. Propaganda
  5. Melodi Grand Prix

Mest lest akkurat nå

  1. Teslaen oppdaget tyvene mens eieren lå og sov

  2. En lørdag i 1969 reddet Anna Ingeborg Valand to barn opp fra Breiavatnet. Fremdeles vet hun ikke hvem de er

  3. Rundt 400 meldinger om vaksine­bivirkninger siste uke

  4. Katten Molly ble tatt fra nabolaget og gitt til Dyrebeskyttelsen

  5. 15 covid-19-pasienter innlagt: – Rammer tilfeldig

  6. Isabel Raad saksøker Randaberg kommune for manglende oppfølging fra barnevernet