Med lyst til å lese

GJESTEKOMMENTAR: Hvis norske ungdommer skal lære og like å lese, må skolen slutte å lete etter metaforer og forfatternes budskap.

«Leseevnen er den viktigste nøkkelen både til utdanning og til deltagelse i demokrati og samfunn», konstaterer Aslak Sira Myhre.
  • Aslak Sira Myhre
    Aslak Sira Myhre
    Skribent
Publisert: Publisert:
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

En av de mange dommedagsvarslene som med jevne mellomrom dukker opp i offentligheten, er at lesingens tid snart er forbi. Da jeg var guttunge, var det dataspill og videokassetter som skulle komme til å lokke den oppvoksende generasjonen bort fra den smale lesestien, noen tiår seinere var det internett som fikk utdelt rollen, og de siste årene er det sosiale medier som er utpekt til djevelen i leseland.

Nå er ungene mine eldre enn jeg var det lesinga blei avliva første gang, og så vidt jeg kan se lever den fortsatt i beste velgående. 68 prosent av befolkninga leste eller brukte ei bok i 2021. Det er ett prosentpoeng mindre enn det var kinogjengere eller idrettspublikum til sammen, og i snitt leste de 5,4 bøker i løpet av et år. Noen av de få lange tallseriene vi har viser at på midten av syttitallet brukte om lag en fjerdedel av befolkninga bibliotekene, i dag gjør rundt halvparten det samme. Til ha vært døende i et halvt århundre, står lesinga forunderlig sterkt.

Men, og det er et stort men her: Dommedagsprofetier og skremsler om ungdommens latskap står i veien for å se de faktiske endringene som utspiller seg. For sjøl om dagens ungdom ikke er vesentlig dummere enn ungdommen alltid har vært, så er de kanskje i ferd med å miste grepet om langlesinga.

Alle leser mye på mobil, men færre leser lange tekster. De som leste mange bøker, leser færre. Og ikke overraskende: Unge gutter leser mindre enn unge jenter. Det siste er ikke overraskende, for sånn har det siden romanen blei oppfunnet som sjanger.

Skadepotensial på sikt

Mer alvorlig er det når universitetene melder at det er stadig vanskeligere å få studentene til å lese og forstå lange tekster. Det høres intuitivt riktig ut. Å lese handler, som det aller meste annet, om mengdetrening. Og vi trener utrolig mye på å lese korte tekster på mobilen for tida. Vi blir gode til å ta inn bruddstykker av informasjon kjapt, og enda bedre til å skifte fokus med plingene på appene. Men desto mindre flinke til å konsentrere oss om det samme over lang tid.

Heldigvis vet vi også mye om hva som skal til for å motvirke disse tendensene. Vi vet at leseevnen utvikles best gjennom lystlesing. Når barn og unge (og voksne) leser av lyst, kommer den nødvendige mengdetreninga av seg sjøl.

Vi vet også at boka, den fysiske, gammeldagse papirboka, står imot presset fra både film, dataspill og sosiale medier når barn og unge først kommer seg inn i lesinga. Men vi vet også at litteraturen og lesinga, i motsetning til film, musikk og dataspill, trenger drahjelp for å finne plassen sin i hverdagen til unge mennesker. Film, musikk, dataspill, sosiale medier og alt som hører med, har stor kommersielle kraft som også virker som konstant markedsføring og misjonering.

Litteraturen har ikke på langt nær samme krefter bak seg, men til gjengjeld har den mye større krefter i seg. Leseevnen er den viktigste nøkkelen både til utdanning og til deltagelse i demokrati og samfunn.

Les også

Skolebibliotekene – rom for demokrati og dannelse

Nesten alle negative
leseopplevelser stammer
fra skolen.

Skolen på godt og vond

Litteraturen har i mange tusen år lagt grunnlaget for fortellingene vi gjentar i så vel musikken, som filmens og dataspillenes verden. Disse fortellingene har like stor kraft for en sekstenåring i dag som for ti, tjue, femti eller hundre år siden. Men de kommer altså ikke av seg sjøl, det trengs kampanjer, stimulering og strategier for å åpne litteraturen og lesinga og lyttinga for nye generasjoner ungdommer.

I det arbeidet har skolen det desidert største potensialet. Det er i skolen ideen om lesinga formes for alle som ikke kommer fra hjem fylt av bokhyller og leseivrige foreldre. Dessverre har skolen også den desidert største muligheten til å ødelegge. Det er bare der barn og unge tvinges til å lese. Nesten alle negative leseopplevelser stammer fra skolen. Derfor der det som skjer i skolen, avgjørende for langt mer enn norsk­karakterene til landets ungdommer.

Jeg følger skolen som forelder. Det gir meg anekdotisk kunnskap, ikke vitenskapelig sannhet. Men den anekdotiske kunnskapen min bekreftes dessverre av forfattere og bibliotekarer landet over. Mens man i barneskolen og i veien over i ungdomsskolen ser ut til å klare å holde lesing og lystlesing fram som både en kvalitet og en aktivitet i seg sjøl, er norskfaget på veien mot videregående mer og mer instrumentelt, og likere og likere slik det var for tretti–førti år siden. Ungene mine skal sammen med tusenvis av andre lese noveller og dikt hvor de tvinges til å lete etter forfatternes antatte budskap eller mening, og må klare å skille mellom en metafor, en allegori og et språklig bilde for å oppnå den forjettede sekseren. De leser de samme tekstene, tretti helt ulike individer skal finne leseglede i de samme helt like tekstene. År etter år.

De rette tekstene!

Finnes det folk som er gode på å få unge til å like å lese? Ja, det gjør det, og de er proffe.

Lesinga trenger en kampanje, og den bør starte i skolen. For det første gjennom en reform som får slutt på den meningsløse jakten på forfatternes mening og virkemiddelbruk. Men enda viktigere, erstatt denne rituelle øvelsen med tilpassa lesning! Som forfatteren Erlend Loe foreslo på julaften: Gi alle elever i videregående skole ei leseliste som er tilpassa dem og deres interesser. Lange tekster de skal lese, men som er satt sammen fordi nettopp disse tekstene vil gi nettopp dem lyst til å lese mer.

Vi har folk som er i stand til å gjøre dette. De kalles bibliotekarer.


Publisert: