Jordan Peterson har greid å tenne en gnist hos mange unge

GJESTEKOMMENTAR: I min forrige gjestekommentar tok jeg opp «fenomenet» Jordan Peterson, som i løpet av rekordtid har blitt blant verdens bestselgende forfattere og mest innflytelsesrike intellektuelle. I de siste ukene har debatten også nådd den norske offentligheten. Meningene har vært påfallende delte.

Publisert: Publisert:
Jørg Arne Jørgensen
Lektor og religionshistoriker

Det er noe dypt konservativt i Jordan Petersons livsråd, men han er tross alt en moderat figur som er opptatt av enkeltmenneskets ansvar. Foto: Jordan Petersons hjemmeside

Bjørn Stærk kalte Jordan Peterson for «et latterlig fenomen» i en slakt i Morgenbladet av den nye selvhjelpsboken til Jordan Peterson. Andre har vært mer positive. Blant annet mener lege Audun Myskja i et debattinnlegg i VG at Peterson er en original og sjeldent dyptpløyende tenker som evner å fenge og gi livsmening til skarer av unge, mistilpassede menn.

Plutselig ser vi elever som spisser ører når vi tar opp Freud og det underbevisste.

Professor eller populist?

Sturla Haugsgjerd er skeptisk til Myskjas framstilling (og mindre kritisk til Jordan enn i et tidligere innlegg; red.anm.). Ifølge ham er det opplagt at unge bare er opptatt av den «populistiske Peterson» som raljerer mot politisk korrekthet. De bryr seg ikke om hans utlegninger om Jung, mytologi og store spørsmål. Men etter min mening går det ikke an å skille mellom disse. Det meste veves sammen i Petersons tenkning. Selv om kontroversene åpenbart fungerte som «clickbait», skal man ikke lytte lenge før man kommer inn i et slags Petersonsk verdensbilde – som har en underlig tendens til å fenge unge, spesielt menn.

Mine egne erfaringer understøtter dette. Både jeg og andre lærerkolleger har møtt elever som har blitt preget av Peterson. Han har gjort noe med dem, de har lært noe, de har blitt fenget. Plutselig ser vi elever som spisser ører når vi tar opp Freud og det underbevisste. Andre har fått en nyvunnet interesse for religion og myter. Noen vil skrive oppgave om Jung og Nietzsche. En som tidligere var lite opptatt av litteratur, kommer plutselig og sier at han har lest Dostojevskij. Å få ungdom til å lese «Forbrytelse og straff» på eget initiativ er jo enhver norsklærers drøm. Ingen liten bragd for en middelaldrende professor på YouTube! Slik sett gir han unge verdifull kunnskap og bidrar til det vi, litt gammeldags, kan kalle dannelse.

Unge i dag blir i langt større grad enn før overlatt til seg selv med de store livsspørsmål.

Oppdragelse og livsmening

Men tilbake til Myskja. Jeg tror han er inne på noe helt sentralt. Det er blitt en truisme at vår tid er preget av en åndelig tomhet og mangel på livsmening, og kanskje er dette den dypeste grunnen til så mange unge sliter psykisk og faller fra.

Det ligger som et grunnpremiss i vår kultur at verden ikke har noen gitt mening. Det er individet selv som må skape den. Kanskje det er derfor mange voksne kjenner en viss frykt for det å faktisk rettlede, oppdra og forme de unge. Å legge føringer og sette moralske og andre retningslinjer oppfattes lett som utilbørlig inngripen i friheten (forpliktelsen?) de har til å skape sitt eget liv. Det er nærmest en kardinalsynd å forme barn i eget bilde.

Lignende problemstillinger tar Arne Johan Vetlesen og Per Bjørn Foros opp i boka «Angsten for oppdragelse» (2012). Unge i dag blir i langt større grad enn før overlatt til seg selv med de store livsspørsmål. Her tror jeg mye Petersons appell ligger. Han tilbyr livsmening, tydelige råd og oppdragelse, og fyller således et vakuum i kulturen.

Det er langt viktigere å bygge en fast karakter – vise moralsk styrke, utholdenhet, leve og snakke sant.

Lykke er ikke målet

Men det ligger selvsagt noen føringer på de unge. Signalet vi gir er at det egentlige mål med livet er å bli mest mulig lykkelig ved å følge egne drømmer og realisere seg selv. Det sier seg selv at det er vanskelig å bygge et samfunnsfellesskap på en slik hedonistisk selvrealiserings-etos. Men Peterson går enda lengre. Han avviser til og med at lykke kan være et fruktbart mål for livet. Lykke kan i beste fall betraktes som et biprodukt av andre aktiviteter. Selvsagt gledelig når og om den dukker opp, men som grunnleggende livsmål er lykke både naivt og ufruktbart.

I stedet peker han på lidelsen som et ufravikelig vilkår ved menneskets eksistens. Dette var jo Buddhas innsikt allerede for 2500 år siden. Mytologisk fremstilles det i Adam og Evas bortvisning fra Edens hage. «Med svette i ansiktet skal du spise ditt brød […]» er kjernen i å være et modent menneske som har vokst ut av den ansvarsløse barndommen, symbolisert ved Edens hage.

Jeg tror han har rett i mye av dette. Det er i lengden ødeleggende å betrakte samfunnet først og fremst som en arena for egen selvrealisering, selvutlevelse og jakt på «lykke». Det er langt viktigere å bygge en fast karakter – vise moralsk styrke, utholdenhet, leve og snakke sant. Og sist, men ikke minst konfrontere og bearbeide sine mørke sider, som vi alle har.

Og det overordnede mål må være at hver og en arbeider for å gjøre verden til et litt bedre sted. Er det en ting historien (og bibelhistorien) lærer oss, så er det at samfunn og kulturer lett forfaller. Vi kan ikke ta for gitt at samfunnet vedvarer av seg selv. Det hviler på en formidabel innsats gjennom generasjoner. Vi må alle bidra kontinuerlig for å opprettholde det.

Skifte i tidsånden

Det er noe dypt konservativt i Petersons livsråd. At dette fenger i dag er et symptom på en grunnleggende endring i tidsånden. Det er som vi aner at det er mørke skyer i horisonten, og at samfunnet hardner til. Mens andre i dag vinner frem med å male opp ytre fiender med bred pensel, er Peterson tross alt en moderat figur som er opptatt av enkeltmenneskets ansvar. Jeg tror han kan være en positiv kraft.

Les også

Jørg Arne Jørgensen: «Jordan Peterson − en kontroversiell brobygger i kulturkrigen?»


To tidligere gjestekommentarer hvor Jørg Arne Jørgensen har vært tidlig ute med å ta pulsen på nye kulturfenomener:

Hva skjer når en ikke-religiøs journalist uten forvarsel opplever å møte Jesus? Hun skriver en åpenhjertig og reflekterende bok.


I våre dagar veks det fram ein visjon om ei vitskapsdriven, vedunderleg framtid der menneske blir som gudar: transhumanismen evangelium.

Publisert: