Gud eller galning?

GJESTEKOMMENTAR: En fersk dokumentarserie om Rajneesh-bevegelsen setter søkelyset på guru-disippel-forholdet. Et fenomen som ofte blir latterliggjort, men samtidig er det allmennmenneskelig. Hvordan er det mulig å forstå det? Kan det også ha positive sider?

Bhagwan Shree Rajneesh − guru-fenomenet som havnet i fengsel i USA, og som døde 1990 − har fortsatt følgere verden rundt. Nå er bevegelsens dramatiske og uhyggelige historie fra Oregon blitt tv-serie.
  • Jørg Arne Jørgensen
    Jørg Arne Jørgensen
    Lektor og religionshistoriker
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over tre år gammel

Hva skjer når et lite lokalsamfunn blir utsatt for masseinnvandring av mennesker fra en fremmed religion med et helt annet verdisett? Som kler seg i avvikende klesdrakt og isolerer seg fra storsamfunnet? Nei, dette er ikke nasjonalisters bekymring over muslimsk innvandring, men en beskrivelse av sekten rundt den indiske guruen Bhagwan Shree Rajneesh (senere kalt Osho), slik det blir skildret i «Wild Wild Country», en mye omtalt dokumentarserie nylig lansert på Netflix.

Serien på seks vel én time lange episoder skildrer hvordan bevegelsen kjøper en ranch i Oregon, USA i 1981 og prøver å skape et slags religiøst Utopia. De bygger opp en egen by (Rajneeshpuram), med flyplass, borgermester, eget kraftverk og en meditasjonshall med plass til 10.000 mennesker. Men under den paranoide og stridslystne kvinnen Ma Anand Sheelas herredømme utvikler det seg til et totalitært samfunn i borgerkrigslignende tilstander med den dypt skeptiske lokalbefolkningen.

I 1985 ble Ma Anand Sheela og Baghwan Shree Rajneesh arrestert, mistenkt for drapsforsøk, forgiftning av offentlige tjenestemenn og avlytting.

Guru−disippel-institusjonen

Dokumentaren er høyst severdig og tankevekkende. Et spørsmål som uvegerlig melder seg, er hvorfor mennesker frivillig underkaster seg en guru på denne måten. Det virker regressivt og umodent, og strider totalt mot den moderne vestlige etos om å tenke selv og ikke ukritisk godta autoriteter. Ikke minst farlig når guruen i tillegg framstår som stormannsgal og maktsyk. Dessuten, fra et kristent synspunkt er hele greia også dypt blasfemisk – intet menneske kan heve seg til guddommelighet, slik Bhagwan og andre guruer gjør.

Like fullt er det noe allmennmenneskelig over guru−disippel-institusjonen. Jesus med sin bevegelse framstår som et typisk eksempel. I hinduismen og andre asiatiske religioner står det helt sentralt. I dagens India er guruen en velkjent figur, respektert og anerkjent i alle sosiale lag, til og med hos høytstående politikere, som ofte viser seg offentlig med sin guru. For forstå dette fenomenet må man se nærmere på hva man legger i begrepene sannhet og guddommelighet i disse religionene.

Siden opplevelsen fullstendig overskrider det språklige, kan «sannheten» ikke fullgodt nedfelles i en tekst.

Sannhet som bevissthetstilstand

Vi tenker ofte på sannhet som den situasjon at et utsagn eller en oppfatning stemmer overens med virkeligheten. I de asiatiske religionene gir det mer mening å se sannhet som en slags bevissthetstilstand. Vår dagligdagse bevissthet er sørgelig begrenset, men det er mulig å stige opp til langt mer opphøyde tilstander, såkalte mystiske erfaringer av den ytterste virkelighet. Slike frelsende opplevelser – opplysning, frigjøring, moksha eller nirvana, kjært barn har mange navn – ligger i kjernen av disse religionene.

Men siden opplevelsen fullstendig overskrider det språklige, kan «sannheten» ikke fullgodt nedfelles i en tekst. I stedet må den opplyste formidle innsikten direkte til sine disipler ved et langvarig og nært guru-disippel-forhold med omfattende personlig, psykologisk og åndelig veiledning.

Dyrket som en gud

1. juli 1984: Inne i Rolls Royce passerer guruen Bhagwan Shree Rajneesh en lang rekke av tilbedere som hyller ham med blomster utenfor ørken-ranchen i Oregon.

Guru betyr simpelthen «lærer», men det ligger altså noe langt mer i begrepet. Siden guruen har virkeliggjort noe guddommelig, blir han (i visse tilfeller hun) dyrket som Gud. Tittelen Bhagwan betyr simpelthen «Gud». Guddommelighet er altså tilgjengelig på en helt annen måte enn i kristendommen og islam. I hinduismen er det porøse skiller mellom det guddommelige og det menneskelige, skriver den norske hinduisme-eksperten Knut A. Jacobsen.

I vår kultur er det noe pinlig over å hengi seg til et annet menneske på den måten. Man skal nettopp ikke framstå avhengig og underdanig. Denne kritikken kommer også fra mer åndelige kretser. Rudolf Steiner regnes som en av vår kulturkrets siste store esoterikere, men på tross av sine åndelige gjennombrudd, ville han aldri godta noen dyrkelse av seg selv. I de antroposofiske miljøene synes det å være betydelig motstand mot en østlig guru-tenkning.

Han vokste opp med sine besteforeldre, nærmest guddommeliggjort av sin stemor, med total frihet til å gjøre hva han selv ville.

Personligheten i veien

Bhagwan Shree Rajneesh narsissisme og grandiose ego kan antakelig spores tilbake til en spesiell barndom.

Men det er egentlig ikke guruens personlighet man dyrker. Guruen bør ideelt sett være som et vindu det guddommelige lys kan skinne gjennom. Det er ikke vinduet (guruen) som er poenget, men lyset (det guddommelige). I praksis vil det likevel være vanskelig å skille disse. En opplysningsopplevelse, hvor sterk den enn kan være, utsletter ikke guruens grunnleggende psykiske struktur, hevder den indiske psykoanalytikeren Sudhir Kakar i boken «Mad and Divine» (2008). Derfor vil guruens personlighet også være en del av ligningen.

Et eksempel kan være Bhagwan selv. Han vokste opp med sine besteforeldre, nærmest guddommeliggjort av sin stemor, med total frihet til å gjøre hva han selv ville. I tillegg tilbrakte han mye tid alene og fikk liten mulighet til å utvikle et sunt og realistisk selvbilde gjennom å bryne seg på foreldre eller kamerater. Resultatet ble et narsissistisk, grandiost ego. Ifølge Kakar er Bhagwans spirituelle budskap uløselig blandet opp med barndomserfaringene. Det religiøse prosjektet dreier seg symbolsk om å gjenvinne den lykkelige og frie barndomstilstanden.

Terapi og åndelig vekst

De fleste i Vesten ser underkastelse under en guru som usunt og regressivt. Men det finnes faktisk folk som forsvarer det. Roberto Assagioli, psykiater og grunnlegger av den såkalte psykosyntesen, mente at å hengi seg til en guru kan være en måte å frigjøre seg fra egoet og selviske interesser på. Da kan disippelen komme i kontakt med sitt «høyere Selv», en sannere og mer inkluderende kjerne i personligheten. Det lyder merkelig, men jeg tror det henger sammen med at en form for ydmykhet synes å være sentralt i all spirituell praksis. For noen skjer dette enklest gjennom å underkaste seg en guru.

Nevnte Sudhir Kakar har – ikke uten misunnelse – sett pasienter som fikk langt mer helbredelse og psykologisk vekst av sin guru enn av hans egen psykoanalytiske terapi. For noen kan altså guru−disippel-forholdet fungere som en katalysator for åndelig vekst. Selv om det også finnes mange eksempler på det motsatte.

«Kunnskap i bøker er som penger i en annens lomme», heter det i et indisk ordtak.

Personkult eller fundamentalisme – to motsatte fallgruver?

Personkult er en åpenbar fare i slike religioner. I jødedom, kristendommen og islam er dette i stor grad forhindret, siden det å hevde at man er guddommelig eller har direkte kontakt med Gud, er teologisk tabu. Her er det først og fremst den hellige teksten som uttrykker sannheten. Dette åpner i stedet for den motsatte fallgruve, bokstavtro fundamentalisme. Dette er i dag et negativt ladet begrep. Men strengt tatt betyr det tanken om at religionen kan forstås på én måte, at det finnes én sannhet og at den er skrevet ned i én hellig bok, forklarer professor i religionsvitenskap Bjørn Ola Tafjord i en artikkel på forskning.no.

Men at sannheten for all tid kan ligge i en bok, strider jo mot en moderne oppfatning av hva en tekst er. En tekst kan jo ikke fungere uavhengig av historisk sammenheng. Meningen må på ett eller annet vis oppstå i individet, som igjen er en del av et samfunn og en større meningskontekst. Meningen kan jo ikke ligge implantert i selve teksten.

Slik sett har de asiatiske religionene en mer moderne tekstforståelse. Selv om hinduismen har hellige bøker, setter man dem i prinsippet ikke så høyt. − «Kunnskap i bøker er som penger i en annens lomme», heter det i et indisk ordtak. Det er i individene sannheten lever – og den bør fortrinnsvis overføres direkte fra menneske til menneske i et nært og personlig forhold.

  • Flere gjestekommentarer finner du her
  • Tidlegere tekster av Jørg Arne Jørgensen finner du her

Les også

  1. – Kastevesenet, hinduismens svøpe

  2. 35.000 færre deltagere på gudstjeneste i fjor

  3. Teater-Jesus en Jesus for vår tid?

Publisert:
  1. Religion
  2. Gjestekommentar
  3. Netflix
  4. Jørg Arne Jørgensen

Mest lest akkurat nå

  1. Vil nekte navngitte personer å gå på byen

  2. Bent Høie setter foten ned for storbygg på Misjonsmarka

  3. Ord­fører: – Denne tragiske hen­delsen på­virker mange

  4. Politiet etter­lyser vitner etter hen­delse ved ute­sted

  5. En hittil ukjent e-post viser hva Eva Kristin Hansen opplyste Stortinget om

  6. Savnet sveitser funnet omkommet