Et dukkehjem

KOMMENTAR: Vil det vidunderlige kunne skje? Eller ender det med at den grønne industrien forlater Rogaland, slik Nora forlater Helmer i Ibsens drama?

Publisert:
Harald Birkevold
Kommentator

Johan Sverdrup (i bakgrunnen) blir en pengemaskin for AS Norge. Men vil konsernsjef Eldar Sætre og Equinor klare overgangen til fornybar? Og vil Rogaland klare det, spør kommentator Harald Birkevold. Foto: Jon Ingemundsen

Neste år fyller Solamøtet 30 år. Den tida har gått fort. I 29 år har næringsliv, politikk og organisasjoner satt hverandre stevne på dette møtet, som pleide å bli kalt den viktigste møteplassen i Rogaland.

Kanskje er Solamøtet fortsatt dette, altså en viktig møteplass. Men nasjonalbibliotekar og oljeunge Aslak Sira Myhre sa nok det som må sies da han åpnet ballet med å advare mot å tro at møter og seminarer skal føre til store innsikter. Det er meget mulig at det er praten i pausene som er det aller mest verdifulle med arenaer som denne.

Oslo bryr seg ikke

Sira Myhre sa også at ingen i Oslo verken vet eller bryr seg om å vite noe om hva vi strever med på våre kanter. Rogaland er ikke et samtaleemne østpå. Vi må rett og slett fikse problemene våre sjøl.

Det var en forfriskende tilnærming, for den utfordrer nemlig en av favorittøvelsene på våre kanter - nemlig klaging og syting over at Oslo og di ikke vier oss nok oppmerksomhet. Gudene skal vite at det har vært nok av det på Solamøtet de siste årene. Oljekrisen i 2015 utløste en slags norgesrekord i sutring over mangelen på trøst fra Østlandet.

Hvis vi tar utgangspunkt i dette, at det som vanlig blir opp til næringsliv og politikere i egen region å skape en bærekraftig framtid, kan det skje mye bra. Og det er gledelig at mange av foredragsholderne på møtet brukte tid på å snakke om hva de faktisk gjør, i stedet for å snakke om hva de kunne ha gjort.

Nora og Helmer

I Henrik Ibsens skuespill «Et dukkehjem» prater Nora mye om det vidunderlige. Men etter hvert som hun innser at det vidunderlige ikke vil skje, velger hun å forlate ektemannen Helmer.

Risikerer Rogaland å bli sittende igjen som en Helmer, forlatt av næringslivets Nora? Fordi det vidunderlige ikke skjer her?

Ja. Det er en reell fare for det, for andre land og regioner har satset raskere og mer enn Norge og Rogaland. Men mye tyder på at noe er i ferd med å skje nå. Bjellesauen Equinor la nylig fram en ambisiøs plan for å kutte utslippene fra produksjon av olje og gass ned mot null innen 2050. Men like interessant er at selskapet skal satse store penger på havvind, karbonfangst og elektrifisering.

Industri er svaret

Industriselskaper som Aibel og Aker Solutions satser nå tungt på havvind. Den industrielle kompetansen slike selskaper sitter på fra petroleumsbransjen tar de nå med seg over i fornybar, og de tenker industrielt også der. Lønnsomheten i vindkraftanlegg til havs vil forbedres drastisk når produksjonen av turbiner og infrastruktur får stort volum.

Men de industriene som skal prøve å erstatte olja, skal altså erstatte en næring som er så lønnsom at den kan betale ned en plattform til åtte milliarder kroner i løpet av tre ukers drift, slik som vil skje når trinn to av Johan Sverdrup utvider produksjonen til over 600.000 fat per dag. Og som betaler 78 prosent skatt.

Nøkkelen er nok å tenke at de store endringene i energiproduksjon som blir tvunget fram av klimakrisen, er en mulighet til å skape ny industri her i landet. Det skal bygges enormt mange vindturbiner i verden. Vi kan bygge dem, for vi har bedrifter som har levert komplekse installasjoner offshore i over 40 år.

Naturlige fortrinn

Norge har igjen naturgitte fortrinn. Ikke bare har vi mye vind og mye hav, vi har allerede en svær infrastruktur på plass på sokkelen. En storstilt elektrifisering kan forsyne også landbasert virksomhet med grønn kraft, som kan brukes til ny kraftkrevende industri. En stolt, norsk tradisjon.

Mange hundre års historie viser jo at det Norge lever av, i all hovedsak er naturressurser. Havet og jorda. Det er sannsynligvis dette vi skal leve av også i framtida. Alt annet, enten det er lokalisering av statlig virksomhet, datalagring, helseteknologi eller kultur, vil være pynt på kaka. Viktig pynt, men pynt.

Transport til sjøs og på vei, samt utslipp fra landbruket, står for de største utslippene av klimagasser fra Sør-Rogaland. En viktig grunn til det, er at vi ikke har så mye landbasert industri her. Industribedriftene våre ligger ute på sokkelen.

Hårete mål

Konsernsjef Eimund Nygaard i Lyse la fram en ny rapport på Sola, som viser at det skal holde meget hardt å nå målene for reduksjon i utslippene fra Sør-Rogaland. I løpet av de neste ti årene har Norge forpliktet seg til å redusere utslippene med 40 prosent. Selv med alle de planene som nå er lansert i Sør-Rogaland, viser tall fra konsulentselskapet Thema at utslippene ikke vil reduseres med mer enn 26 prosent.

Stavanger kommune har på sin side vedtatt å redusere utslippene med 80 prosent innen 2030. Jeg tar neppe for hardt i når jeg spår at det vil bli vanskelig. På den annen side kan slike målsettinger gi anstøt til å tenke nytt. EU har jo satt knallharde krav til næringslivet i sin nye, grønne energipolitikk.

Høna og egget

I en ideell verden blir politiske krav omgjort til teknologi som kan svare på utfordringen. Men i virkeligheten viser det seg ofte at det er teknologien som setter rammene for hva vi kan forvente. Mens verdens (og Norges) politiske ledere gang på gang mislykkes i å bli enige om nye og forpliktende avtaler om utslippskutt, kommer industrien opp med løsninger. Produksjon av solceller og vindturbiner sysselsetter nå flere mennesker i USA enn produksjon av kull, uansett hvor mye klimafornekteren i Det hvite hus twitrer.

Det vidunderlige kan skje. I havet og på jorda. Sånn som det alltid har vært, bare annerledes.

Publisert: