Jeg har sett 1/6 av Norge - men ikke ei eneste vindmølle

I sommer har jeg gått til Gaustadtoppen. Derfra kan man se 1/6 av fastlands-Norge. Det var vakkert. Ikke ei eneste vindmølle å se. Men jeg så noe annet som fikk meg til å tenke.

Publisert:
Ellen Kongsnes
Nyhetssjef

Gaustadtoppen. Tilsynelatende vakker, uberørt natur, inntil du zoomer inn. Da er den fortsatt vakker, men berørt av menneskelig utvikling. Foto: Ellen Kongsnes

Kjøreturen fra Stavanger til Gaustadtoppen tar seks timer og går via Rjukan. Turen er Norge på sitt vakreste: Sirdal, Rauland. Hjartdal. Skog. Fjell.

Bilturen går forbi tungtvannsfabrikken på Vemork og kraftanlegget på Såheim, før vi svinger av Sam Eydes vei i Rjukan og slynger oss opp på grusveier i vakkert fjellandskap til vi ser Gaustadtoppen.

To turistbusser står allerede parkert utenfor Gaustadblikk høyfjellshotell. Gjestene har installert seg i spisesalen, ved svømmebassenget og i to utendørs, flytende badstuer som duver på Kvitåvatnet. Herfra kan vi nyte utsikten til Gaustadtoppen, 1883 meter over havet.

Vakkert

Noen har nok tenkt å ta fjellbanen til topps. Opprinnelig bygget under den kalde krigen, med støtte fra amerikanerne, for å sikre norsk etterretning og forsvar. I dag en turistmagnet for de litt mer bedagelige naturelskerne som også vil ta selfis på Norges tak.

Men flertallet tar beina fatt, i noe som kan minne om et 17. maitog mot fjelltoppen; en jevn strøm hele dagen. Mer enn 100.000 fotturister årlig.

Og vi som har gått dit forstår hvorfor. Det er uslåelig vakkert.

Gaustadtoppen har Norges største utsikt, målt i areal. Under ideelle forhold kan man se om lag en sjettedel av fastlandsnorge; Til Lindesnes. Holmenkollen. Haukelifjell og Hardangervidda.

I sol fra skyfri himmel kan øynene hvile på fjell, fjell og fjell - uberørt norsk natur - så langt synet rekker.

Gaustadtoppen. Tilsynelatende vakker, uberørt natur, inntil du zoomer inn. Da er den fortsatt vakker, men berørt av menneskelig utvikling. Foto: Ellen Kongsnes

Kraftlinjer og skianlegg

Men vent; hva skuer mine linser når jeg fokuserer nærmere? Kraftlinjer. Industrianlegg. Veier. Hyttebyer. Høyfjellshotell. Bobiler. Skianlegg.

Det skrives mye om rasering av norsk natur når vindmølleparker planlegges og bygges. Det snakkes om motorveier i uberørt natur og irreversibel masseødeleggelse.

Men veiene er der allerede, folkens. De går til hytter og skianlegg. Milevis med vei gjennom vakker (berørt) natur, rett inn i privatkonsumet (som krever strøm).

Det er 435.000 hytter i Norge, ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå. Antallet har økt med 10 prosent på 10 år. Og størrelsen på gjennomsnitthytta har vokst fra 62 kvadratmeter til 96 kvadratmeter per hytte siden 1983. I snitt står de tomme 300 dager per år, per hytte per år. Med utelyset på. Sannsynligvis varmekablene også.

Hyttebyer

Vår bilferie går videre fra Rjukan til Trøndelag. Over Hardangervidda i fire plussgrader. Nysnø og gammel snø. Tre meter høye brøytepinner som venter på neste vinter. Nedtappede vannmagasiner og breddfulle innsjøer. Uberørt natur og berørt natur. Over Dovrefjell med moskuser og Dovregubbens hall. Snøhetta og skytefeltet på Hjerkinn, midt i nasjonalparkens hjerte, nå nedlagt og tilbakeført til naturen etter 80 år med våpentrening.

Ikke ei vindmølle å se på 250 mil. Men mange hyttebyer. Mange veianlegg gjennom sårbar natur. Mange skogsider og fjellskråninger som er pepret med laftede hytter med bilvei helt fram. Grusveier og nedhugget skog. Nakne skibakker som venter på snøen, grå parkeringsplasser med snøkanoner og beltebiler i opplag.

Hadde vår biltur tatt en sving ut til kysten da vi nådde Trondheim, hadde vi kommet til Frøya. Hit kommer tyskerne for å fylle fryserne med det beste og reneste som finnes av torsk, sei og hyse.

Det omstridte vindmølleprosjektet der ute er det lokalbefolkningen som protesterer mot. De er ikke mange. Men høylydte. Blant støttespillerne er laksemilliardæren og Salmar-gründer Gustav Witzøe. Han sier mindre om hva han selv er blitt rik på; fiskeoppdrett.

Vi har plass

Våre bilturer tar oss oftere til min barnsdoms dal, eller rettere sagt, øy. Fjørtoft på Sunnmøre. Vakrere enn Lofoten, med idylliske Ona som nærmeste nabo. Mellom øya og Ona er det bare en perlerad med vindturbiner som har stått med rak rygg og produsert ren kraft siden 2003. Protestene la seg raskt. Nå er øyfolket glade i den nye utsikten sin.

Det er allerede planer om å bygge 70 havvindmøller like ved. Konsesjonen ble gitt i 2008. Siden har norske investorer forsøkt å gjøre prosjektet lønnsomt. Nå har kanadiere overtatt Havsul 1, som kan stå ferdig i 2022.

Hadde det vært lett å bygge vindturbiner i havet utenfor Norge, hadde det nok allerede skjedd. Og det kan kanskje komme brått på mange; men også havvindmøllene kommer til å prege utsikten.

Min utsikt fra Gaustadtoppen tyder imidlertid på at vi har plass. Også til vindturbinene.

Hvis vi ser stort på det vil vindkraft kunne føye seg pent inn, både historisk og kulturelt, i naturen vår -sammen med kraftkabler, vannmagasiner, skianlegg og hyttebyer. Som vitner og bidragsytere til metoden vi nordmenn alltid har forvaltet naturen på: I skjønn balanse mellom nytelse, høsting og forvaltning.

P.S. artikkelforfatteren har også hytte.

Publisert: