Den mørkeste natten

Fire timer en sommernatt på Varhaug endret alt. Først var alt i orden. Så var ingenting i orden. Kanskje blir det aldri i orden igjen.

Publisert: Publisert:

Harald Øglænd er bistandsadvokat for Sunnivas familie. Han måtte stille de vanskelige spørsmålene til Sunnivas far i retten. Foto: Jon Ingemundsen

  • Harald Birkevold
    Kommentator

Klokken var 22.48, 22.49, 22.50, 22.51, 22.53, 22.56. Og den var 23.02, og den var 23.19. På alle disse tidspunktene viser loggen at pappaen til Sunniva prøvde å ringe datteren, den søndagskvelden. I tillegg sendte han en rekke meldinger. Det vi vet nå, er at hun etter alt å dømme ble overfalt tre minutter før det første anropet. Klokken kvart på elleve.

Faren til Sunniva Ødegård måtte innta vitneboksen for andre gang, denne gang i lagmannsretten, for å fortelle om det alle foreldre har tenkt på, men som de fleste viker gysende bort fra.

Les også:

Les også

Kalde fakta om det grusomme

Hun som ikke var redd

Familien skulle starte ferien den uka. Mye var allerede pakket og klart. Sunniva var bare en tur borte hos en kompis, under en kilometer unna hjemmet. Han hadde kikket ut og sett at det var mørkt og blåsende ute. Et væromslag var på vei etter noen fine, varme dager. Skulle han sette seg i bilen og hente henne? Han ringte for å spørre, men hun hadde allerede gått.

Sunniva, hun som aldri var redd. Hun som fulgte engstelige venninner hjem, før hun gikk hjem til seg selv alene. Hva skulle hun være redd for?

Hvor er hun?

Faren til Sunniva forklarer seg – igjen – rolig og fattet om den natten han og kona var ute og lette etter datteren. Om tankene som gikk gjennom hodet hans. At han til å begynne med tenkte at hun kunne ha dratt til kjæresten sin, som hun hadde spurt om hun kunne få dra og besøke. De hadde sagt nei til det, hun var tross alt bare 13 år. Kunne hun ha dratt likevel?

Om tankene som begynte å melde seg da det viste seg at hun ikke var der. Hvordan han og kona kjørte omkring, spurte folk de traff, snakket med politiet. Hvor var Sunniva? Hvorfor svarte hun ikke? Hun pleide jo alltid å svare.

Når alt rakner

Og om telefonen som kom fra politiet, litt over klokka tre den natten. At de hadde funnet henne.

Da politimannen ikke ville svare på det åpenbare spørsmålet fra pappa. Om hun var i god behold?

Politiet ville jo ha sagt det hvis alt var i orden. I stedet var ingenting i orden. Kanskje vil det ikke bli i orden igjen, noen gang.

Sunniva har en storesøster og en liten bror. Midt oppe i dette forferdelige skulle de også tas vare på. Hva gjør man? Hva sier man?

Var det tilfeldig?

Å miste barnet sitt er alle foreldres verste mareritt. I sykdom, i ulykker. Å miste barnet sitt på denne måten må likevel stå i en særstilling. Den tiltalte 19-åringen har forklart at han bare bestemte seg for å drepe et tilfeldig menneske, angivelig fordi han ikke trivdes hjemme og ønsket å komme i fengsel.

Var Sunniva et tilfeldig offer? Eller var denne handlingen mer planlagt enn tiltalte vil innrømme? Tiltalte hevder det første, mens aktoratet vil forsøke å vise at det dreier seg om det siste.

Ble mer innesluttet

Tiltaltes onkel, som var den som tok initiativ til å ringe politiet dagen etter drapet, ga i sin forklaring for retten lite støtte til tiltaltes forklaring om at han ville vekk hjemmefra på grunn av vold fra far. Onkelen beskriver tvert imot sin daværende svoger som en kjærlig og omsorgsfull far som stilte opp for sønnen da han begynte å få rusproblemer, en far som fryktet for sønnen sin og som var frustrert over at han ikke fikk den hjelpen han hadde behov for fra det offentlige.

Onkelen beskriver tiltalte, som i yngre år var en sosial og trivelig gutt, som mer innesluttet og vanskelig å få kontakt med de siste månedene før drapet. Det siste året før drapet kunne tiltalte av og til si ting som ikke hadde direkte sammenheng med det folk rundt ham snakket om, forklarte onkelen, som var kjent med at tiltalte det siste året hadde utviklet et rusproblem, hovedsakelig med bruk av hasj.

Rus og mørke tanker

For aktoratet vil det være sentralt å få fram at endringen i tiltaltes psykiske tilstand har sammenheng med rusmisbruket hans. Dette er viktig, fordi en eventuell psykotisk tilstand som er utløst av rus, ikke gir grunnlag for strafferettslig utilregnelighet.

Tiltaltes forsvarer vil forsøke å få fram at endringene i tiltaltes personlighet heller har sammenheng med en forverring i den psykiske helsen som er uavhengig av rusbruken, og altså kan gi grunnlag for en utilregnelighetsdiagnose.

En annen far

Faren til tiltalte ble i juni i år dømt for å ha forsøkt å fjerne spor og bevis fra drapsetterforskningen. Dommen er rettskraftig og lød på 30 dagers betinget fengsel.

I lagmannsretten forklarte han seg på ny om hva han observerte den kvelden og natten Sunniva ble drept. Faren var jo godt kjent med sønnens rusproblem, og han mener at sønnen ikke var ruset den kvelden.

Neste morgen, mandagen, sto faren opp tidlig og sjekket nyhetene på telefonen. Da fikk han vite at en jente var død. Men han satte ikke dette i forbindelse med sønnens oppførsel kvelden og natten i forveien.

Dette er ikke vanskelig å skjønne. Hvem vil vel umiddelbart forbinde sin egen sønn med noe slikt? Det var først da sønnens forklaring om hvordan han hadde fått blod på klærne viste seg å ikke stemme, at onkelen og faren fikk mistanke om at dette kunne ha en forbindelse til dødsfallet.

Saken fortsetter mandag.

Publisert:

Les også

  1. «Tiltaltes forklaring om Varhaug-drapet henger overhodet ikke sammen»

  2. «Vondt og viktig»

Mest lest akkurat nå

  1. Anja tar toget fra Sandnes til Stavanger hver dag. Nå er det én ting som gjør henne bekymret

  2. Da koronaen slo til, tok skuespiller­paret ekstra grep om hagen

  3. Pengestrid etter flyplass­brannen: – Ytterst oppsikts­vekkende, og direkte illojalt

  4. Skjult koronasmitte bekymrer FHI

  5. Bent Høie: Ikke aktuelt med påbud om munn­bind

  6. Elsparke­syklist i Oslo kjørte på rødt lys – kan miste lappen

  1. Drap
  2. Kommentator Harald Birkevold
  3. Varhaug
  4. Gulating lagmannsrett