Den Røde Fare

KOMMENTAR: Vi må visst snakke om klasse­kamp igjen. Hvis ikke er det vanskelig å skjønne at et kommunistisk parti kan bli så populært.

1. mai i fjor holdt Rødts Mímir Kristjánsson appeller utenfor husene til folk i et koronastengt Stavanger.
  • Harald Birkevold
    Harald Birkevold
    Debattredaktør
Publisert: Publisert:

Partiet Rødts suksess ble viet en utgave av Debatten på NRK sist uke. Og det er ikke så rart, for i løpet av de siste månedene har partiet seilt på en medgangsbølge. Stortingsvalget ble et gjennombrudd, partiet økte fra én til åtte representanter.

Stavanger og Rogaland har mer enn én aksje i denne framgangen, for Mímir Kristjánsson fra borgerlige Stokka var en sentral og særdeles synlig del av Rødts valgkamp. Og på Stortinget er han et konstant og relativt høylytt innslag i nyhetsbildet. Hver eneste dag. Døgnet rundt.

Det spesielle med seansen på Debatten var at redaksjonen hadde invitert inn en rekke såkalte eksperter for å fortelle seerne hva Rødt er, hva partiet egentlig mener. Bård Larsen, historiker og ansatt i den liberale tankesmia Civita, var der. Det samme var tidligere Høyre-statsråd Torbjørn Røe Isaksen, statsviter Dag Thorsen, Torbjørn Vereide fra Ap og ikke minst Frp-leder Sylvi Listhaug.

Når Rødt på enkelte målinger er landets fjerde største, må altså NRKs nyhetsredaksjon nærmest arrangere et slags seminar. Den siste store meningsmålingen tilsier at om lag en kvart million velgere sier at de ville stemt Rødt i dag.

Utgåtte argumenter

Sammen med SV blir Rødt, både av politiske motstandere og av mediene, ofte lagt i sekkeposten «ytre venstre». Du trenger ikke lure så veldig på hva reaksjonen hadde blitt om Frp rutinemessig hadde blitt karakterisert som «ytre høyre». Eller om partiets stifter Anders Lange og hans åpenlyse beundring for apart­heid-regimet i Sør-Afrika stadig var oppe i dagens samtale.

Uansett, seansen i Debatten tror jeg Rødt-leder Bjørnar Moxnes og hans team lever godt med. Civita-Larsen kom ikke særlig godt fra sitt sedvanlige forsøk på å klebe dagens Rødt til folkemordet i Kambodsja eller Stalins og Maos voldsorgier. Den kritikken bør han snart klare å oppdatere.

Det kan hende at det har gått opp for flere at politiske partier svært ofte er representanter for bestemte interesser i samfunnet

Eksotiske Rødt

Moxnes og Co. må nok leve med at prinsipprogrammet til Rødt av og til blir trukket fram, for det er unektelig besnærende at et parti som faktisk avviser den måten samfunnet i dag er organisert på, kan få så mange tilhengere i et rikt land som Norge. Og det er et faktum at andre deler av programmet til Rødt, som nei til havvind eller nei til nye letelisenser på sokkelen, ikke er velgermagneter blant arbeidsfolk langs kysten.

Når Rødt tar velgere fra Frp, men i liten grad fra SV, tyder det på at de to rødeste partiene har funnet en form for arbeidsdeling. SV er fortsatt et parti som, for å sette det litt på spissen, appellerer aller mest til kvinner i offentlig sektor og akademikere. Rødt har begynt å skaffe seg velgere fra det vi kan kalle arbeiderklassen. Ufaglærte, lavtlønnede, trygdede.

Les også

Mímir Kristjánsson: «Svaret på strømpris-krisen er makspris»

Partier og interesser

Det kan hende at det har gått opp for flere at politiske partier svært ofte er representanter for bestemte interesser i samfunnet. De borgerlige partiene, med Høyre i spissen, er veldig ofte talerør for dem som eier kapital og deres interesser. For eksempel lavere skatt eller kutt i offentlige budsjetter.

En enkel språklig test er om du synes det er mest dekkende å kalle en person eller en bedrift for «arbeidsgiver» eller «arbeidskjøper». Den første betegnelsen har et skjær av velgjørenhet over seg. Noen som gir noen andre noe, må jo være snille? Men det er minst like riktig å si at jeg selger mine evner og min tid til en kjøper av disse verdiene. For en høytlønnet ingeniør i et oljeselskap er dette kanskje ikke så lett å se, men en innleid rengjører eller yrkessjåfør ser det veldig tydelig.

Klasse finnes

I flere tiår har det i den såkalt «seinkapitalistiske» Vesten blitt sett på som nærmest suspekt, eller meningsløst, å snakke om klasse og klassekamp. Disse begrepene skulle liksom ha blitt tømt for mening etter avslutningen av Den kalde krigen.

Men når Rødt snakker om hvordan Nav-skandalen er et symptom på hvordan vi som samfunn behandler dem som trenger hjelp, eller går til felts mot en energi- og klimapolitikk som fører til strømpriser som ødelegger økonomien til folk, peker partiet på den blindheten som faktisk finnes i andre partier for reelle, økonomiske interessemotsetninger.

Rødts suksess i det siste gjør selvfølgelig Frp-leder Sylvi Listhaug nervøs. Dette er en av grunnene til at Frp nå er knallharde i kritikken av en energipolitikk de har vært med å vedta i regjering. I fraværet av en innvandringsdebatt er Frp sårbart for slike påminnelser om at partiet taler med minst to tunger. (Som Sp i energipolitikken.)

Illusjonen om at det ikke finnes grunnleggende motsetninger mellom klasser i samfunnet, blir avslørt når Bjørn Dæhlie og andre med store formuer flytter til Sveits eller plasserer pengene sine i skatteparadiser. Eller når mangemilliardærer i oppdrettsbransjen truer med å flagge ut, som sist skjedde rundt valget i fjor.

La det swinge!

Vil Rødt bare fortsette framgangen? Nei, det er helt urealistisk. Partiet vil selvsagt oppleve svingninger, som alle andre. Men det er grunn til å tro at Rødt vil etablere seg trygt over sperregrensa, og at partiet dermed vil framstå som mindre og mindre eksotisk. Skulle Rødt til og med fjerne formuleringen om kommunisme i prinsipprogrammet, kan det også åpne portene for velgere som i dag holder avstand.

Publisert:
  1. Rødt
  2. Mímir Kristjánsson
  3. Civita
  4. NRK

Mest lest akkurat nå

  1. Stenger rund­kjøring på Forus i over tre år: – Å reise kollek­tivt kan være et alternativ

  2. Støyende asfalt­arbeid mellom Tjensvoll­krysset og Madla­krossen de to neste nettene

  3. Derfor spiller han med Nike-sko i en kamp og Adidas-sko en annen

  4. Hytte brant ned i Sand­nes: – Kun mater­ielle skader

  5. Lastebil­sjåføren har forklart at han ikke så rulle­ski­løperen før døds­ulykken i Strand

  6. Snart er vi 500.000 roga­lend­inger – Sand­nes øker mest