Omdal: «Fornuften følger Frp’s faner»

FRIPENN: Nå må vi ikke bli hysteriske. Lar vi hundre ungdommer bli og blomstre, kommer selvsagt millioner og krever det samme.

Publisert:
Sven Egil Omdal
Journalist

Onsdag stemte Ap imot å stanse tvangsutsendelsene til Afghanistan. Jonas Gahr Støre, her i Stortinget onsdag denne uken, sier vi må være dristige, men han mener at vi må være taktiske. Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB Scanpix

Velkommen til ukens politiske quiz! Hvem har sagt følgende: «Vi kan også sende signaler til en verden der mange mennesker er i bevegelse, om at de kan søke til Norge – og det ønsker vi ikke.»

De som gjettet Sylvi Listhaug, får dessverre ingen sigar. De var svært nær, men denne gang var det Jonas Gahr Støre som gikk i dekning bak argumentet om at hjelper du noen få, kommer hele verden og vil ha det samme. Han er leder for partiet som vil at alle skal med, bortsett fra de som skal ut.

Selv om statssekretær Fabian Stang ikke representerer Arbeiderpartiet, sa han nøyaktig det samme på Dagsnytt Atten: Lar vi de såkalte oktoberbarna få bli, står snart 15 millioner andre afghanske barn og unge og banker på vår dør.

Taktikken er å legge seg så tett opptil Frp at det er på grensen til tafsing.

En skremt mann

Etter at Fremskrittspartiet ga Jonas Gahr Støre skylden for hele den europeiske flyktningkrisen høsten 2015, fordi han lovet Arbeiderpartiets landsmøte å ta imot 10.000 mennesker på desperat flukt fra krigen i Syria, er han blitt en skremt mann. Han sier vi må være dristige, men han mener at vi må være taktiske. Taktikken er å legge seg så tett opptil Frp at det er på grensen til tafsing.

Derfor vedtok partiets stortingsgruppe onsdag å stemme imot forslaget om å stanse tvangsutsendelsene til Afghanistan. Så snart det ble klart at regjeringen fikk Stortinget med seg, fordi også Senterpartiet lukket både ørene og dørene, tvitret Espen Teigen, Listhaugs verbale munnskjenk: «Godt de lander på den fornuftige linjen, og ikke den hysteriske linjen.»

Kai Eide, en gang kandidat som Høyres leder, og FNs tidligere spesialutsending til Afghanistan, skriver i VG at han føler seg «uvel over det bildet som nå tegnes av Norge».

Grasrotas røst

Som vi alle vet, og som ordets opphav bekrefter (hystera er gresk for livmor), er hysteri noe kvinnfolkgreier. Fornuften er ikke bare en ensom ting, den er også noe mannfolk av alle kjønn foretrekker.

De hysteriske er Arbeiderpartiets lokallag i Oslo, Bergen, Trondheim, Hordaland, Møre- og Romsdal, Aust-Agder og en lang rekke andre steder. Det er AUF og 2000 skoleungdommer i protest på torget i Trondheim, det er Tone Bratteli, Bjørn Tore Godal, Kari Gjesteby, Tove Strand og Torbjørn Berntsen. Det er Arbeiderpartiets grasrot, framtid, historie og adel. Det er disse partiets ledelse går imot, det er Espen Teigen de støtter.

Bjørn Tore Godal er ikke bare tidligere forsvars- og utenriksminister, han var også leder av Afghanistan-utvalget, som vurderte vår langvarige krig mot landet. I motsetning til Sylvi Listhaug, våget han å reise dit. Han skriver i Dagsavisen at de mange unge som nå legger ut på ny flukt fra venner og skole her i landet, til et liv under broene i europeiske storbyer, er «et nederlag for det siviliserte Norge».

Det finnes hysterikere også utenfor Arbeiderpartiet. Tidligere riksadvokat og høyesterettsdommer Georg Fredrik Rieber-Mohn, sier at «dersom norske myndigheter ikke besinner seg nå, blir vi felt av historiens dom». Kai Eide, en gang kandidat som Høyres leder, og FNs tidligere spesialutsending til Afghanistan, skriver i VG at han føler seg «uvel over det bildet som nå tegnes av Norge».

Skal vi sende ham til Kabul, hvor han ikke kjenner noen og lett kan bli offer for folk som ikke vil ham vel, eller bli sprengt i filler på et marked?

«Mitt lille land»

Bildet av et vakkert, lykkelig og nådeløst land er ikke oppstått ved en misforståelse. Det er nettopp slik regjeringen Solberg ønsker å markedsføre Norge. Vi synger sentimentalt om «mitt lille land, et lite sted, en håndfull fred» når vi selv blir rammet, men ellers er målet å være den strengeste jenta i klassen.

Rune Berglund Steen, leder i Antirasistisk Senter, skrev i Klassekampen onsdag at hvis Stortinget ikke opphever justisministerens midlertidige rett til å instruere Utlendingsnemnda, vil Norge være det eneste landet i Europa som ikke har en uavhengig klagebehandling i asylsaker.

Utlendingsdirektoratets direktør, Frode Forfang, skrev i Aftenposten tirsdag at Norge har lagt seg på en linje som «nærmer seg minstekravene i de forpliktelsene vi har påtatt oss internasjonalt». Det er typisk norsk å lede kappløpet mot bunnen.

Det var slik da Arbeiderpartiet styrte Justisdepartementet også. Under Grete Faremos harde regime ble Norge dømt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen for ikke å ha brydd seg om Barnekonvensjonen før de utviste unger til farefulle steder. Det tok hun lett på.

Selvsagt er det vanskelig å vite hva man skal gjøre når en 14-åring klarer å ta seg alene fra Nangarhar, en av de farligste provinsene i Afghanistan, og til trygge Gardermoen. Skal vi sende ham til Kabul, hvor han ikke kjenner noen og lett kan bli offer for folk som ikke vil ham vel, eller bli sprengt i filler på et marked? Eller skal vi la ham bli her til han er 18, snakker norsk, spiller midtstopper på et lag som trenger ham, har utsikt til lærlingplass og en jente som smiler når han kommer – og så sende ham til Kabul?

Minervas redaktør, Nils August Andresen, har rett når han skriver at dagens situasjon er vond og dårlig, og kanskje har han også rett når han konkluderer med at den likevel er bedre enn de alternativene vi har funnet hittil. Nøkkelordet er hittil. Tror virkelig ledelsen i Arbeiderpartiet at det er Høyre og Frp som kommer til å utvikle den mest solidariske asyl- og innvandringspolitikken?

Arbeiderpartiet er i en situasjon hvor de faktisk må velge, og det hater de.

Levende, vandrende «fakta på bakken»

Krigerne som har jaget disse ungdommene på flukt, enten de er jihadister eller trestjerners generaler, snakker ofte om facts on the ground. La oss ta dem på ordet. Oktoberbarna er facts on the ground. De er her. De 15 millionene andre barna som lever i et stadig mer utrygt Afghanistan, er det ikke. Vi har tid til å tenke.

Arbeiderpartiet er i en situasjon hvor de faktisk må velge, og det hater de. Men enten må begrepet solidaritet vekkes fra koma, eller så må partiet fortsatt halse etter Fremskrittspartiet og tro at det er en konkurranse de kan vinne.

Les også

Ap og Sp kan stanse omstridt asyltiltak

Les også

Heid Bjerga: «Det er ikke trygt å sende ungdommer til Afghanistan»

Les også

Aftenbladet mener: «La barna få bli»


Les også

Zakaria: «Kreftsvulsten av islamistisk ekstremisme sprer seg verden rundt»

Publisert: