Der det finnes 10 israelere, er det 11 forskjellige meninger

KOMMENTAR: Israel er blitt et dysfunksjonelt demokrati som er praktisk talt umulig å regjere. I morgen er det valg for fjerde gang på to år. Ingen ser ut til å få flertall.

Hundrevis ultraortodokse jøder barker sammen med politiet i en demonstrasjon mot obligatorisk militærtjeneste.
  • Arild I. Olsson
    Arild I. Olsson
    Journalist
Publisert: Publisert:

Etter fire valg på to år, ligger det an til at valget i morgen enda en gang ender opp med en uregjerlig nasjonalforsamling i Israel, og at det må skrives ut nok et nyvalg til høsten. Valgene kommer hyppigere nå enn krigene mot Gaza, og det er ikke fordi angrepene på Gaza er så sjeldne.

I tillegg er partifloraen blitt et villniss som er nesten umulig å finne veien gjennom. Partier oppstår og forsvinner i rasende tempo. Flere av dem ensakspartier, noen av dem enmannspartier. Mange kommer aldri over sperregrensen på 3,25 prosent. Landets palestinske minoritet er ikke noe unntak: Nylig brøt for eksempel Den forente arabiske listen ut av Den arabiske felleslisten, som forresten ble tredje største parti ved forrige valg, men denne uenigheten skal vi komme tilbake til.

Et dysfunksjonelt demokrati

Først om hvorfor Israel er blitt et dysfunksjonelt demokrati.

Den rike floraen av særinteressepartier gjør landet praktisk talt uregjerlig. Skal landets største parti - statsminister Benjamin Netanyahus høyreorienterte Likud - få en høyreregjering i posisjon, må det i allianse med ytterliggående høyrepartier og fundamentalistiske, religiøse partier.

Skal man få en sentrum-venstre-regjering i posisjon må den i allianse med palestinerne og ytre venstre. Sistnevnte, Meretz, ligger og vaker rundt sperregrensen nå, og palestinerne - vel de er ikke lenger enige med seg selv.

Til slutt ender man opp med allianser som er så store at de nødvendigvis knekker under presset av sin egen vekt, og så er vi der igjen: Det er tid for nyvalg.

Et eksempel på det israelske demokratiets dype dysfunksjonalitet, er at det er blitt umulig å enes om noe sånn som et statsbudsjett. Sist de israelske politikerne kom til enighet om et, sto det 2018 på kalenderen. De to siste årene er landet drevet uten budsjett, annet enn fra måned til måned.

Et annet eksempel, er at de folkevalgte lovgiverne tidvis sliter med å enes om å få lover gjennom i Knesset, den israelske nasjonalforsamlingen. Resultatet er at maktfordelingen kommer i ubalanse: Knesset fungerer ikke effektivt som lovgivende, bevilgende eller kontrollerende makt.

Dermed får ikke regjeringen iverksatt de nødvendige tiltakene som får statsapparatet til å virke så godt som det skal, heller ikke får domstolene verktøyene de behøver for å utøve sin makt på adekvat og effektivt vis.

Særinteresser foran alt

Ettermiddagen var så glovarm at den truet med å ta pusten fra en. Sammen med fotograf Jarle Aasland satt jeg på et gatehjørne i utkanten av Jerusalem sentrum og ventet på at ortodokse jøder skulle barke sammen med politiet. Det var heldigvis en uteservering der, som bød på frapperende drikke.

En politibil sto parkert midt i kysset med blålyset på. Vi var ikke de eneste som ventet.

Det hadde gått med noen neser de siste dagene, i gateslag mellom ordensmakt og skjeggete demonstranter i hatt og dress. Det var de ortodokse jødene som tok til gatene for å demonstrere mot obligatorisk militærtjeneste.

Dette er en stor sak i et land der gutter har tre års militærtjeneste, og jenter ett år. Men to grupper er unntatt tjeneste: Ortodokse jøder og israelere med palestinsk bakgrunn.

For å klamre seg til makten har statsminister Benjamin Netanyahu krøpet til køys med ultraortodokse jøder, nasjonalister og ekstremister fra ytre høyre.

Resultatet er status quo for de ortodokse jødene.

Men progressive krefter vil det annerledes. Det finnes en sjanse for at sentrum-venstre vinner morgendagens valg. Israels nest største parti, sentrumsliberale Yesh Atid som mest av alt er partiet til journalisten og tv-kjendisen Yair Lapid som veldig, veldig gjerne vil bli statsminister i stedet for statsministeren, kan havne i posisjon sammen med venstrepartiene.

Det betinger støtte fra minst ett av de arabiske partiene slik det ser ut nå, og den støtten kan sitte langt inne fordi militærtjeneste for alle - hvori opptatt ultraortodokse og arabere - er en kjernesak for det sekulære middelklassepartiet Yesh Atid.

Her ligger en av årsakene til Den arabiske felleslistens splittelse, og grunnen til at den slett ikke er felles mer. Felleslisten - enn så lenge Israels tredje største parti - lefler med Yesh Atid om å danne regjering, eller i det minste om å være en del av et parlamentarisk grunnlag for en sentrum-venstre-regjering.

Utbryterne, som ikke vil være noe haleheng til Yesh Atid, blir neppe tungen på vektskålen, men om så skulle skje kan nettopp de vippe Netanyahu tilbake i posisjon, selv om det ifølge meningsmålingene skal bli vanskelig for den sittende statsministeren å oppnå 61 seter - og dermed flertall i Knesset for sin brokete koalisjon.

Det han kan finne trøst i, er at det heller ikke ser ut til å bli flertall for noen annen konstellasjon.

Som de sier i Jerusalem: «Der det finnes ti israelere, er det elleve forskjellige meninger.»

Publisert:

Kommentator Arild I. Olsson

  1. Er det grunn til å tro at en tilbake­trekning fra Afghanistan under Trump ville vært anner­ledes?

  2. Kabul er Joe Bidens Saigon

  3. Det har gått for langt

  4. Israels nye statsminister ligger til høyre for Netanyahu, men skal styre ved hjelp av sosialister og palestinere

  5. – Kom tilbake Donald, alt er tilgitt!

  6. Storbritannia slår sprekker

  1. Kommentator Arild I. Olsson
  2. Israel
  3. Gaza
  4. Benjamin Netanyahu
  5. Demokrati