I den ene debatten etter den andre finnes det nå bare ett rett standpunkt

GJESTEKOMMENTAR: Et ønske om å temme kunstneren bør få varselklokkene til å ringe. Det første en diktator gjør, er å kneble kunstnerne; det første et frigjort folk gjør, er å rive skulpturer av diktatoren.

Publisert: Publisert:

Frontene i samfunnsdebatten er steil: «[…] typisk for mye av diskusjonen på min side av den politiske aksen, venstresiden: Rowling-diskusjonen, Sian-demonstrasjonen eller metoo-debatten er alle eksempler på debatter der det har blitt umulig å være kritisk. Nå finnes det bare ett rett standpunkt», skriver Natasja Askelund. Foto: NTB scanpix

  • Natasja Askelund
    Billedkunstner

I kjølvannet av demonstrasjonene omkring black lives matter har det rast en debatt ved Kunsthøyskolen i Oslo (KHiO). Diskusjonen startet med et åpent brev fra flere stipendiater til administrasjonen, og den har siden stort sett foregått i avisene Klassekampen, Morgenbladet og Dagbladet og i magasinet Subjekt. Debatten er spesiell fordi ingen av dem som har uttalt seg, egentlig er uenig i brevskrivernes mål.

Men verre: Fordi man gir inntrykk av at diskusjonen handler om hvem som er for inkluderende kunstinstitusjoner, og hvem som er imot, velger mange av dem som skulle ønsket å være kritiske til brevet, å være tause. Men det er ikke dette den dreier seg om.

Defineres ut

Denne polariseringen er typisk for mye av diskusjonen på min side av den politiske aksen, venstresiden: Rowling-diskusjonen, Sian-demonstrasjonen eller metoo-debatten er alle eksempler på debatter der det har blitt umulig å være kritisk. Nå finnes det bare ett rett standpunkt.

Er man skeptisk til at kvinner med penis kan får dusje i damegarderoben, er man TERF (transekskluderende radikal feminist).

Mener man at folk som utøver vold på Sian-demonstrantene er idioter, er man rasist.

Og – Gud forby! – mener man at metoo har gått for langt, eller at saken om Trond Giske har flere sider, er man virkelig ute å kjøre.

Les også

Jan Zahl: «Eg går ikkje i Pride-tog»

Innlysende

Ønskene fra brevskriverne om inkluderende, åpne, og trygge kunstinstitusjoner er selvsagte mål for en utdanningsinstitusjon – hvis man med det mener at det skal være trygt å si hva man vil, kle seg som man vil, tro hva man vil, elske dem man vil, hvis man mener at det bør være rom for alle, uansett hudfarge, religion, kjønn, kjønnsidentitet, politisk orientering, funksjonsevne, klasse og bakgrunn. Men hvis man med trygg mener at ingen skal føle seg krenket, kritisert eller utfordret i utdanningssituasjonen, risikerer vi å utdanne tannløse, uinteressante kunstnere.

At akademiene og den vestlige kunstens historie og tradisjon har bygget på en hvit, mannsdominert kultur, er også selvsagt kunnskap. At en verden som blir større og større, eller mindre og mindre, alt etter hvordan man ser det, må gjenspeiles i kunstutdanningen, er så innlysende at det burde være unødvendig å måtte poengtere før man i det hele tatt får lov å uttale seg.

Jeg vet at afrikanske masker ofte henger i museenes avdeling for sosialantropologi, mens Picassos kunst, der han har brukt maskene som inspirasjon, henger på kunstmuseum, – og at dette har preget og preger vårt kunstsyn.

Jeg er også gammel nok til både å ha lest tegneseriebladet Sølvpilen og sett Ante på barne-tv, og jeg vet at urfolk har blitt systematisk undertrykt, og at norske samer fortsatt ikke uten videre får morsmålsundervisning eller offentlige papirer på samisk.

Les også

Nancy Herz: «En mer inkluderende samfunnsdebatt – ja, takk!»

Dypt problematisk

Bare det at dette brevet nå også er skrevet på engelsk, markerer at brevskriverne selv plasserer seg på et sted i kunstdiskursen blant dem som legger premissene i kunstverdenen, og i stedet for å inkludere ekskluderer.

Brevet begynner med å beskrive at man nå fjerner rasistiske og kolonialistiske verk i hele verden for å få bukt med institusjonell rasisme og hvitt overherredømme, og det fortsetter med å fortelle at «mange» opplever Beecrofts verk som henger på Kunsthøyskolen, som forstyrrende, og at man har ønsket det fjernet.

Det er dypt problematisk at man sammenligner fjerningen av skulpturer av Robert Milligan eller Lenin med at noen finner et kunstverk innkjøpt av en demokratisk komité krenkende. Et ønske om å temme kunstneren bør få varselklokkene til å ringe hos de fleste. Det første en diktator gjør, er å kneble kunstnerne; det første et frigjort folk gjør, er å rive skulpturer av diktatoren.

Brevet kommer med alvorlige påstander om at folk ikke føler seg trygge på KHiO, som er en offentlig utdanningsinstitusjon. Slike problemer kan vanligvis ikke løses verken i arbeidslivet eller i studentlivet med debatter om kolonialisme, men må tas fatt i ved først å undersøke hva utryggheten går i, for så å jobbe strukturert og målrettet med arbeidsmiljø, inntakskriterier og studentmiljø.

Kravene fra aksjonistene om å legge til rette for antikapitalisme, feminisme, queer-teori, postkolonial teori og antirasisme, legger sterke føringer for kunstnerisk utfoldelse og grenser mot sensur.

Demokrati og ytringsfrihet er fine ord, men gir seg ofte ubehagelige konsekvenser. I Norge hadde vi Frp i regjering i fem og et halvt år, i USA har de Trump lovlig og demokratisk valgt. Hvis vi virkelig forsvarer ytringsfriheten, betyr det at Sian har lov til å demonstrere, prester kan mene at likekjønnede ekteskap er en vederstyggelighet, og kunstnere kan være både kapitalister og høyrefolk.

Les også

Harald Birkevold: «Rapport fra skyttergravene»

Kunstens veier

Edvard Munchs mange «Madonna»-motiver og Caravaggios realistiske gjengivelser av bibelhistorien, her «Begravelsen av Kristus», påvirket samfunnsutviklingen – både tilsiktet og utilsiktet. Foto: Wikimedia Commons

Til det naive og romantiske tror jeg virkelig på kunsten. Jeg tror at kunst kan flytte fjell. Jeg mener at kunst har vært med på likestillingskampen. For eksempel ved at Munch med sitt forkvaklede kvinnesyn malte kvinnen som et seksuelt vesen.

Jeg mener også at kunsten har vært med på å frigjøre folk fra kirkens grep. For eksempel ved at «drapsmannen» Caravaggio malte Jesus av kjøtt og blod.

Derfor må kunsten være fri for føringer. Alltid! For kunsten har et større rom og andre og flere veier enn dem som beskrives av ord som rasisme, kolonialisme, kapitalisme, eller interseksjonell feminisme.

Bjørn Kvalsvik Nicolaysen: «Å fortelje folk kva dei ikkje har rett til å meine eller kva dei må meine med den bakgrunnen dei har, er ikkje sunt i lengda.»

Publisert:

Mest lest akkurat nå

  1. Brann i ATV skaper køer på E39 ved Diagonalen

  2. Elg skutt ved Sandvedparken

  3. Voldtektstiltalt trodde at sex ville gjøre ham frisk

  4. Regestrand-drapet: Drapstiltalt skal ha banket to personer i fengsel

  5. NAF-aksjon: – Vi aksepterer ikke at folk skal kjøre her med hjertet i halsen

  6. Fikk du med deg smellet i Gandsfjorden?

  1. Gjestekommentar
  2. Natasja Askelund
  3. Debattkultur
  4. Kunst