Flere kritiske spørsmål, takk!

KOMMENTAR: Media er ofte altfor kjappe til å hoppe på politikeres, interesseorganisasjoners og mennesker i maktposisjoners agendaer. Vi må bli flinkere til å sjekke fakta og stille kritiske spørsmål.

De siste årene har antall journalister i norske mediebedrifter falt betydelig. Samtidig har antallet kommunikasjonsmedarbeidere økt.

Det er ofte vanskeligere å få svar på spørsmål knyttet til egenproduserte saker. Og ofte møter man en mur av kommunikasjonsmedarbeidere, både i politikken, i bedrifter og statlige foretak. Noen ganger virker det som om disse er ansatt for å hindre at det blir gitt svar på kritiske spørsmål.

Ansvarlig redaktør i Haugesunds Avis, Einar Tho, satte ord på dette i desember, etter at avisen hadde prøvd å få en kommentar fra helseminister Bent Høie i forbindelse med en rekke artikler om tvang og sikkerhet:

«Departementene har en hær av kommunikasjonsrådgivere. Er deres oppgave å få statsrådene til å se bra ut i riksmediene – eller skal også folk utenfor de største byene få svar på viktige spørsmål?», skrev Tho.

En mulighet

Disse kommunikasjonsmedarbeiderne tar ofte kontakt med mediene når de selv har noe å melde. Er det på deres premisser, kan vi gjerne få snakke med både minister og sjefer.

Og det er nettopp her vi som journalister har en gylden mulighet til å få svar på kritiske spørsmål. En mulighet vi ofte glipper på.

Politikere, interesseorganisasjoner og andre kommer til oss, og det kan være gode innspill. Men noen ganger er det noe som skurrer, og da er vi ofte altfor dårlige til å sette spørsmålstegn ved utsagn eller påstander.

Et klassisk eksempel fikk vi før jul, da en rekke politikere kom med den årlige påstanden om at det er noen som er ute etter å avlyse julen. Men hvem var det egentlig som hadde sagt dette?

En annen klassiker er når en politiker får komme med lovnader som vil koste store summer på budsjettet, uten å få spørsmål om hvor han eller hun planlegger å kutte.

Det finnes mange eksempler på saker der vi som journalister kunne ha satt oss litt bedre inn i fakta og stilt de kritiske spørsmålene.

Ambulansestrid

Redaktør i Avisa Nordland, Hans Trygve Holm, skrev en kommentar tidligere denne uken, der han pekte på pressens dekning av det han kaller «den såkalte krisen i luftambulansetjenesten».

Han har gått gjennom statistikken for Babcocks tilgjengelighet og sammenlignet den med den samme statistikken til Lufttransport, som tidligere hadde denne kontrakten. Der er det ingenting som tyder på krise.

I VG fikk SVs Torgeir Knag Fylkesnes slippe til i store bokstaver med utspillet om at hans parti ville «ha med seg resten av Stortinget på å be regjeringen om å umiddelbart starte arbeidet med å gjøre ambulanseflyene statlig drevet».

Men hvordan hadde SV planlagt at dette skulle fungere, umiddelbart? Det var det ingen som spurte om. Den nasjonale luftambulansetjenesten ble nemlig etablert i 1988 av Gro Harlem Brundtlands Ap-regjering. Drift av tjenestens helikoptre og fly har siden da blitt anskaffet gjennom offentlig anbudskonkurranse.

Denne informasjonen er lett tilgjengelig gjennom et Google-søk.

«Det er så en skulle tro at det ligger noen flere agendaer enn pasientenes beste her. Som for eksempel partipolitisk,» skriver Holm. Det har han nok rett i, men da er det vår jobb i pressen å stille kritiske spørsmål basert på fakta.

Elektrifisering av alt?

Det er mange flere eksempler på saker der politikere og andre får slippe til med utsagn og påstander vi i mediene ikke sjekker grundig nok. Og dermed ender vi opp som mikrofonstativ for informasjon som ikke nødvendigvis er sann.

Som for eksempel påstanden om at vi her i landet har så mye fornybar strøm at vi kan elektrifisere alt. Alt fra ferjer, fly, biltrafikk, olje- og gassfelt og så videre. Men er dette mulig? For har vi egentlig denne strømmen i dag? Svaret er nei. Når Zero og andre sier at de vil elektrifisere alt, må vi kunne stille kritiske spørsmål om hvordan dette skal gjennomføres. Ellers risikerer vi at lesere og seere sitter igjen med inntrykk av at dette er mulig i dag.

NVEs analyser viser at Norge vil ha et kraftoverskudd i normalår mot 2040, og at dette kan bli på mellom 4 TWh og 44 TWh i 2040.

Samtidig har Statnett regnet på hva som kreves av kraft for at Norge skal helelektrifiseres.

Svaret er mellom 30 og 50 TWh. Dette tilsvarer mellom 20 og 34 prosent av den totale kraftproduksjonen i Norge. Det er mulig å få til, ifølge Statnett, men hva krever det? Svaret på det er høyere strømpriser og en enorm økning i vindkraftutbygginger.

Ifølge NVE er den samlede produksjon fra norske vindkraftverk rundt årsskiftet på nesten 4–5 TWh. Det meste av dette er allerede solgt til utlandet. I Statnetts rapport heter det at de forventer at det vil bli bygget ut mer enn 30 TWh vindkraft i Norge fram til 2040. Altså minst fire ganger så mye som i dag.

Kritisk

Noen ganger fungerer vi som mikrofonstativ. Sylvi Listhaug, for eksempel, trenger bare åpne munnen, så er vi der og siterer. Men er vi alltid flinke nok til å stille de kritiske spørsmålene og sette spørsmålstegn ved ulike påstander?

Det er ikke bare når noen prøver å påstå at noen andre prøver å avlyse julen det blir brukt stråmannsargumentasjon for å skape en debatt som egentlig ikke var der, men som passer deres agenda.

Men må vi da henge oss på denne fiktive debatten?

Det er veldig mye god journalistikk i Norge i dag. Og det er ofte vanskelig å sette seg godt inn i en sak man må skrive på sparket. Men noen ganger er det ikke så mye som skal til for å finne fakta.

Ikke hver sak kan være en gravesak. Men når vi vet at det er nok av mennesker med makt og posisjoner som prøver å bruke mediene som en plattform for sin egen agenda, er det vel nettopp medias jobb å peke på denne agendaen og være kritisk til den.

Vi har alle et ansvar for å sørge for at debatten og det offentlige ordskiftet er basert på fakta.