Om sugerør i statskassen, bukta og begge endene

GJESTEKOMMENTAR: Noen ting er like sikkert som at julekvelden kommer på kjerringa og at etter regn kommer sol: En debatt om kunst ender til slutt og ganske snart opp i diskusjonen om sugerøret i statskassen.

Publisert: Publisert:

Når kunst betyr noe: Teaterstykket «Ways of seeing» på Black Box teater høsten 2018 skapte store bølger – med dønninger helt inn i Stortinget og regjeringen. Med andre ord en seier for offentlig kunststøtte. Foto: Leif Gabrielsen/Black Box teater

  • Natasja Askelund
    Billedkunstner
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Uansett hvor etisk interessant kunsten som startet diskusjonen er, uansett hvor dramatisk for rettstaten, demokratiet eller ytringsfrihet – til slutt rekker en eller annen opp hånden og påpeker at kunstneren ikke har tjent pengene sine på ærlig og redelig vis. Han eller hun har sugerør i statskassen. Snylter. Gjør ikke et ærlig arbeid.

Innlegg om kunst vekker sjelden debatt, – vel, ikke i avisen i hvert fall. Om kommunen har omgått noen regler for kunst i offentlig rom – «what ever». Om det krangles om juryordninger – «la hestene bites». Om museet mangler penger til innkjøp – «hvem bryr seg». Om kultursjefen er mer opptatt av selfies enn av byens kunstnere – «jisses...» Men én kommentar kommer til slutt, alltid; enten i avisen, på Facebook eller i innboksen – den om sugerøret i statskassen. Den om keiserens nye klær. Den som skriver «kunst» i hermetegn.

Den kommentaren som punkterer alt. Den som forteller at verdien av alle ting måles i penger. At for å bli tatt alvorlig, må man tjene penger. Så da er det bare å brette opp ermene og begynne på nytt.

Les også

Natasja Askelund: «Makt, penger og kunstnerliv; åpenhet om kriteriene for kunstnerstipend er nødvendig»

Les også

Natasja Askelund: «Det er kunstnerne som vet hva som er god kunst»

Når kunst setter dagsordenen

Lille Black Box teater på Rodeløkka i Oslo kom plutselig i nasjonens søkelys. Godt gjort! Foto: Fredrik Hagen, NTB scanpix

Teaterstykket «Ways of seeing» handler om hvem som overvåker hvem og problematiserer premissene for norsk politikk innenfor innvandring, militæret og overvåking. Stykket har skapt enorm debatt: Kunstnerne har blitt politianmeldt, justisministeren måtte gå av, samboeren hans er siktet for å ha diktet opp straffbare handlinger, statsministeren har beskyldt kunstnerne for å ha skyld i at den nå avgåtte justisministerens samboer angivelig skal ha satt fyr på sin egen bil, regissøren av stykket er blitt hetset og truet, i Stortingets spørretime ba Anette Trettebergstuen (Ap) statsminister Erna Solberg om å unnskylde sine beskyldninger om kunstnerne, og Fremskrittpartiets byrådsgruppe ville stoppe Oslo kommunes driftsstøtte til Black Box teater.

Kunstnerne bak teaterstykket har med andre ord satt en dagsorden med kunsten sin. De har ristet i Oslo bystyre, ristet regjeringen og de har til og med banket på døra til statsministerens kontor.

Les også

Harald Birkevold: «En sak helt uten sidestykke»

Derfor er det mye å ta tak i når man skal snakke om Black Box, om stykket «Ways of seeing», om kunstnerne Pia Maria Roll, Sara Baban og Hanan Benammar, om vilkårene til norsk friteater, om kunstneriske virkemidler, om forholdet mellom politikk og kunst, om forholdet mellom kunstnere og kunst, politikere og kunst, eller om offentlige bevilgninger og kunstnerisk frihet.

I stedet, eller som ventet: Den dagen alle kunstnere i Norge satt fjetret foran datamaskinen og trykket «refresh» på Kulturrådets nettsider i håp om å være så heldige å få stipend, sto vi opp til nyheten om at Roll, Baban og Benammar hadde fått 2,7 millioner kroner i statens kunstnerstipend. Måten NRK informerer om tildelingen på er enda en del av prosjektet «hvordan-gjøre-samtidskunstere-totalt-kraftløse-ved-å-påpeke-at-de-ikke-tjener-penger-på-ærlig-vis».

Det skulle være unødvendig å gjøre dette gang på gang. Det burde ikke måtte forklares, eller rettferdiggjøres. De holder ikke på med dette i Frankrike; å måtte forklare at det er viktig å ta vare på «Mona Lisa» i Louvre. De lurer ikke på det i Nederland; om det er et poeng med «Nattevakten» på Rijksmuseum. Derfor skjønner de også at det Marlene Dumas holder på med er helt ok. I Norge burde vi ikke måtte forklare at Ibsens stykker fortsatt er relevante, og at Jon Fosse fortjener å bo i statens æresbolig for kunstnere. Altså at vi trenger kunst, også kunst vi ikke liker.

Noen kunstnere får statlige kunstnerstipend. For å få arbeidsstipend må du vise til stor kunstnerisk aktivitet med høy kvalitet over tid. Pia Maria Roll fikk 5-årig arbeidsstipend på 269.222 i året, Sara Baban fikk 2-årig og Hanan Benammar fikk 3-årig stipend i år. Dette er tre kunstnere som gjennom sitt kunstneriske virke søker andre kunstneriske virkemidler og utfordrer den politiske makten. Det er kunstnere vi må ha råd til. Det er absolutt kunstnere vi må lytte til, ikke avfeie eller bagatellisere ved å fokusere på støtten de får.

Les også

Solveig G. Sandelson: «Mektige ytringar»

Offentlig støtte helt vanlig – og nødvendig

Norge er et lite land, med mye penger. Mange i Norge får offentlig støtte: landbruket, oppdrettsnæringen, oljenæringen, rederiene. Uten offentlig støtte hadde vi ikke hatt gratis bibliotek, skoler, sykehus, sykehjem – eller for den saks skyld, NRK. Uten offentlig støtte hadde vi ikke hatt Munchmuseet, Det Norske Teatret eller Operaen. Uten offentlig støtte hadde vi ikke hatt skolekorps, kirker, kirkekor, idrettshaller, fotballbaner eller svømmehaller. Uten offentlig støtte hadde vi ikke hatt kunst på sykehuset, bøker i skolene, eller Den kulturelle spaserstokken.

Men vi hadde hatt kunst. Kunstnerne hadde malt og skrevet, og jeg er ganske sikker på at Pia Maria Roll, Hanan Benammar og Sara Baban hadde drevet med teater. De hadde bare hatt det enda tøffere økonomisk, og stått enda svakere når statsministeren delte ut skyld. Det bør NRK absolutt snakke om.

  • Natasja Askelunds siste gjestekommentarer og artikler om henne
  • Øvrige siste gjestekommentarer
Publisert:

Les også

  1. KOMMENTAR: Kunstnarambisjonar? Flytt til Oslo!

  2. Natasja Askelund: «Hva gjør vi når geniet er en dust?»

  3. «Utfordringene tårner seg opp på sykehjemmene. Løsningen er enkel.»

Mest lest akkurat nå

  1. Slik blir Bussveien fra sentrum til Mosvatnet

  2. Politiet dro inn 231.000 kroner for ulovlig kjøring i Lindeveien

  3. SUS og Sandnes kommune begikk en rekke lovbrudd da pasient døde

  4. Knalltøffe tak for økonomien i Sandnes - i dag blir det alvor

  5. Tenkte først «her kan vi jo ikke bo»: – Dette stedet, altså. Her har jeg funnet roen.

  6. Ny rekord: 495 nye smittede siste døgn i Norge

  1. Kunst
  2. Gjestekommentar
  3. Natasja Askelund
  4. Erna Solberg