Nå sier jeg ja til EU – til et annet EU!

FRIPENN: Er synet på EU evig og uten svik, som lojaliteten til en fotballklubb? Eller er det tillatt å skifte mening?

Publisert: Publisert:

Britiske EU-parlamentarikere på vei til stasjonen i Brussel for å ta «Brexodus»-toget til London 31. januar. Men hvor går Europa? Foto: Francisco Seco, AP/NTB scanpix

  • Sven Egil Omdal
    Journalist

Følelsen var merkelig. Dagsrevyen viste en lykkelig gjeng i «Nei til EU» som skar lubne porsjoner av en marsipankake pyntet med både det britiske og det norske flagget. Dette var jo mine folk. Det var disse jeg støttet både i 1994 og 1972. Så hvorfor dette ubehaget?

Jubel hos Nei til EU på dagen for brexit – og kake. Foto: Skjermdump fra NRK Dagsrevyen

Dagen var endelig der. En gjeng nasjonalistiske Ukip-representanter marsjerte fra Europaparlamentet til Midi-stasjonen i Brussel og toget hjem til London, det toget som ironisk nok heter Eurostar. Folk kledd i Union Jack jublet foran parlamentet i Westminster. En kvinne sa til NRK at hun håpet alle andre land ville følge Storbritannias eksempel.

Burde ikke en som alltid har vært motstander av EUs sentralisering, privatiseringsiver og nyliberale frislipp, nikke og være hjertens enig? Ikke bare med damen i London, men også med avisen Dagens redaktør. Vebjørn Selbekk skrev på Twitter at «Brexit er en folkets triumf over byråkrater, teknokrater og høyt gasjerte politikere med paneuropeiske karriereplaner. Det er en feiring verdt, selv for oss som ikke har stemmerett ved britiske valg.»

Les også

Brexitjubel, sorg og antiklimaks

Mot de unges vilje

Men så kom jeg på vår yngste datter. Hun hadde heller ikke stemmerett i Storbritannia under folkeavstemningen i juni 2016, men bodde og studerte der. Hun var omgitt av venner fra hele Europa, også britiske. De var fortvilte. Sju av ti under 24 år stemte for å bli i EU. Seks av ti mellom 25 og 34 år gjorde det samme. Først i aldersgruppene over 45 år var det flertall for Brexit. Ingen annen aldersgruppe hadde større flertall for sitt alternativ enn de unge. Hvorfor skulle vi glede oss over at deres ønsker ble knust?

Vebjørn Selbekk ble utfordret til å si hvorfor han var så glad, og svarte: «Jeg er tilhenger av selvråderett, nasjonalstat og kortreist demokrati. Jeg avskyr mastodontbyråkrati, suverenitetsavståelse og unioner.» Bortsett fra det siste ordet – union kan bety både fagforening og ekteskap, fine ting begge to – var dette argument jeg selv har brukt i nesten et halvt århundre. Så hvorfor følte jeg brått slik trang til å opponere?

I Skottland stemte 62 prosent for å bli i unionen. I Nord-Irland 56 prosent. Men fordi det bor så mange flere i England, fikk verken skottene eller irene selvråderett eller kortreist demokrati. Skottene, nord-irene og de unge er ute av EU fordi det er så mange gamle engelskmenn.

Men også fordi for få unge stemte. Europa er en selvfølge for dem. De har aldri opplevd kontinentet som noe annet enn en samling tett forbundne demokratier. De er født etter at berlinmuren falt, og bærer heller ikke sår fra det som i realiteten var en europeisk borgerkrig fra 1914 til 1945. De må unnskyldes om de ikke er seg bevisst at freden som har preget hele deres liv, er en anomali i kontinentets historie. Det normale er at store deler av Europa samles i én politisk enhet, som så oppløses i vold og blod.

Les også

Svein Tuastad: «Demokratiet under press i verda, kan vi miste gnisten hos oss også?»

Les også

Svein Tuastad: «Brexit-debatten er eit varsku til Noreg òg»

Etter EU

Høyrepopulistene (f.v.) Geert Wilders i Nederland, Matteo Salvini i Italia og Marine Le Pen i Frankrike vil ha et Europa der nasjonene selv bestemmer. Foto: Alessandro Garofalo, Reuters/NTB scanpix

Kanskje får damen i London rett. Sømmene revner. Et flertall i Europa tror at unionen vil falle fra hverandre i løpet av de neste 10 til 20 årene. Bare i Spania, hvor man ennå husker at EU var den trygge veien ut av fascistisk diktatur, tror et flertall at den vil overleve. Kanskje håper de bare.

Betyr det at «Nei til EU» vil samles over kake og flagg hver gang et land bryter ut? Bør det store flertall av nordmenn som er mot norsk medlemskap, i så fall feire sammen med dem?

Det blir hevdet at vi ikke kommer til å like det som kommer etter USA. Sant nok, men vil vi like det som kommer etter EU? Tror vi virkelig at unionen vil bli erstattet av et forbund av velfungerende demokratiske nasjonalstater som ordner sine mellomværende gjennom saklige forhandlinger og står samlet overfor et påtrengende Kina, et revansjistisk Russland og et selvsentrert USA?

Det er sant at unionen langt på vei har produsert sin egen ulykke. Politikken som har dominert siden begynnelsen av 1980-tallet, har skapt forskjeller vi må over hundre år tilbake for å finne maken til. De fire friheter har drevet millioner inn i økonomisk og sosial ufrihet, og ikke minst har den britiske regjering gjort hva den kunne for å forsterke de negative effektene.

Den interne folkevandringen har skapt problemer for arbeiderklassen i mange land. Den manglende solidariteten overfor den eksterne migrasjonen har påført spesielt Hellas og Italia enorme byrder, som også der lempes over på de fattige. EU er en konstruksjon med massive svakheter.

Likevel kommer jeg ikke forbi disse to spørsmålene:

  1. Hvilke regjeringer og partier er det som vil rive EU i stykker?
  2. Vil de skape et Europa som våre barn og barnebarn kan trives i?

Viktor Orbán har sagt: «For 30 år siden trodde vi Europa var vår framtid. Nå er vi Europas framtid.» Han er godt i gang med å gjøre Ungarn til det han kaller et illiberalt demokrati, hvor vekten ligger på illiberalt.

Og høyrepopulisten er enige: Frankrikes Marine Le Pen kalte resultatet av den britiske folkeavstemningen en «seier for friheten». Hun fikk støtte av Geert Wilders i Nederland og Alternativ for Tyskland. Italias Matteo Salvini, som i fjor tok initiativ til noe så påfallende som en internasjonal allianse av nasjonalister, vil gjerne ta Italia ut av unionen, selv om han har innsett at tiden foreløpig ikke er inne.

Er det deres Europa vi vil ha?

Eller er det bedre å slutte seg til dem som kjemper for å reversere de siste førti årenes utvikling, og som forsøker å skape en bedre union for de mange?

Noen lojaliteter er ukrenkelige. For egen del vil jeg aldri svikte Viking og Tottenham, men jeg tror jeg melder overgang til «Ja til et annet EU».

Les også: Aftenbladet ivret for norsk medlemskap i De Europeiske Fellesskap. Men avisen hadde ikke regnet med at folket var så negativt. Og ikke at frøken Johnsen mobiliserte sin allmektige hjelper.

Publisert:

Les også

  1. Det politiske landskapet blir grønnere, også på konservativ side. Det er oljebransjens frykt.

  2. For første gang krymper EU

  3. Irland frykter eksistensiell krise om forhandlingene mellom EU og Storbritannia mislykkes

  4. Journalister boikottet Boris Johnson-brifing etter at andre journalister ble stengt ute

  5. Aftenbladet mener: «Europa må ta felles grep mot den kinesiske sytingen»

  1. Brexit
  2. EU
  3. Høyrepopulisme
  4. Fripenn
  5. Sven Egil Omdal