Statsbudsjettet 2020: Det blir færre fattige hvis de sulter i hjel

GJESTEKOMMENTAR: Skal vi «hjelpe» unge med utfordringer mer nå, må vi sende dem i arbeidsleir.

Publisert: Publisert:
Kristian Kise Haugland
Filosof og pedagog

«Tone trøster seg med at saksbehandleren i NAV synes systemet er like håpløst og uoversiktlig organisert som hun selv opplever det, så på en måte er de jo i samme båt», skriver Kristian Kise Haugland. Shutterstock/NTB scanpix

I regjeringens forslag til statsbudsjett for 2020 kuttes det kraftig i livsoppholdet til unge under 25 år som mottar arbeidsavklaringspenger (AAP). Dagens minstesats på 198.000 kroner per år er foreslått redusert til 130.000 kroner per år. Det gir liten mening å forholde seg til tallene alene, så la oss heller se hvordan dette budsjettkuttet kan se ut for dem det gjelder.

En typisk AAP-er

Tone er 23 år og strever fortsatt med å fullføre alle fagene fra videregående. En eller annen gang i tenårene begynte kroppen hennes å motarbeide hennes forsøk på å henge med i samfunnet slik de andre gjorde. Smertene var for store. Hun har vært til noen utredninger for gikt og et par andre tilstander, men legene har ikke klart å konkludere. Fastlegen tenker at det kan være fibromyalgi, men er ikke sikker. Det er heller ikke utenkelig at smertene kan være relatert til langvarig stress forbundet med hennes familiesituasjon, men det er ikke naturlig for Tone å snakke med legen om hvordan hun har det hjemme. Dessuten har hun ikke blitt utsatt for vold eller andre fysiske overgrep. «Det er vel som en vanlig familie,» sier Tone.

At det i en vanlig familie går an å ha en opplevelse av tilknytning til sine foreldre, og at det er vanlig å være trygg på at foreldrene er glad i en og fungerer som en trygg havn når noe skjer, vet ikke Tone. For Tone har aldri opplevd noen slik familie. Dermed får ikke Tones lege den informasjonen hun trenger for å komme noen vei videre.

Det som er sikkert, er at Tone har et sterkt behov for å flytte hjemmefra. Men uten fullført videregående, og uten å klare å stå i jobb særlig lenge om gangen, blir det vanskelig. Hun har gjort et forsøk likevel, og har akkurat klart å ordne seg med et lite rom i et kollektiv og en diett som hovedsakelig består av ris. Årsinntekten til Tone har i 2019 vært kr 198.000 kroner før skatt. Det er foreslått at fra 2020 av, så skal den være 130.000 kroner. Før skatt. Hvis Tone bor i Oslo, er Tones årlige husleie høyere enn 130.000 kroner i året, så det er ikke vanskelig å regne seg fram til at det ikke går rundt sånn uten videre.

Tilleggsytelser er for dem som er frisk nok

Hun har hørt at det skal finnes noe tilskudd hun kan få for å få hjelp med husleien, men hos NAV har hun ikke fått en god nok forklaring på hvordan den ordningen virker til at hun blir klok på det. Dessuten har Tone aldri fått noe inntrykk av at det hjelper å sette i gang søknadsprosesser om noe som helst. Erfaringen er at det da går med tid, ressurser og frustrasjon på å navigere et system som det ikke går an å forstå seg på, bare for å få avslag fra noen som aldri har møtt Tone, og som heller ikke på noen meningsfull måte greier å beskrive i avslagsbrevet hvordan saken egentlig har blitt vurdert.

Tone trøster seg med at saksbehandleren hennes i NAV synes systemet er like håpløst og uoversiktlig organisert som hun selv opplever det, så på en måte er de jo i samme båt.

Det lille overskuddet Tone har til å møte hverdagen med blir brukt på å stille opp på de ulike møtene, kursene og tiltakene som NAV krever at hun deltar på. Møtene er stort sett resultatløse, kursene innholdsløse og tiltakene ser ut til å være designet for at Tone skal forstå at hun er verdiløs, nytteløs og at ingen bryr seg. Tone hadde tilbud om å jobbe en halv dag i uken hos en optiker, men NAV hadde vært svært tydelige på at for å motta arbeidsavklaringspenger, måtte hun forholde seg til avtaler som ble gjort med saksbehandleren hennes. Så hun turte ikke å takke ja til tilbudet.

Det er en mager trøst at pengene som spares ved å redusere inntektene til Tone, skal brukes på at NAV skal kontakte henne oftere og tilby henne flere innholdsløse kurs, og kreve at hun stiller opp på enda flere nedverdigende praksisplasser.

Sanna Sarromaa skriver i VG om sine egne opplevelser som arbeidsledig at «å nave er som å ha fotlenke». Og som arbeidsledig på dagpenger slipper hun billig unna målt opp mot den spissrotgangen de på arbeidsavklaringspenger må gå.

Nå ønsker regjeringen å gjøre vondt verre, og pengene de skal bruke til dette skal de trekke direkte fra livsoppholdet til Tone.

Er vi på vei tilbake til arbeidsleirene?

Det virker som om regjeringen tror at Tones problem er at hun tjener for godt til å ta steget ut i arbeidslivet. Det virker også som om regjeringen tror at hvis Tone blir utsatt for enda mer mas og meningsløse tiltak fra NAV, så vil arbeidslivet endre seg slik at det blir plass til henne der. Dette er ideer som er fullstendig fjern fra den virkeligheten Tone, som så mange andre i arbeidsavklaringsforløp lever i. Hverdagen deres blir stadig mer underlagt meningsløse rapporterings og kontrollregimer, samtidig som utsiktene deres til å kunne leve verdige liv eroderes bort.

Vi er ikke ennå tilbake til arbeidsleirene som gårsdagens omstreifere ble sendt til, men skal vi hjelpe unge med utfordringer mer nå, så er det jammen dit vi er på vei.

Les også

Ruth-Wenche Hebnes Vinje: «Kutt i AAP rammer sårbare unge»

Les også

Aftenbladet: «Finn ein betre stad å kutta!»

Les også

Marggret Hagerup (H): «AAP kan bli en utenforskapsfelle»

Les også

Kristian Kise Haugland: «Arbeidsavklaring er blitt en stol-lek»

Les også

Kristian Kise Haugland: «Skal unge uføre bare ta seg sammen?»

Les også

Sven Egil Omdal: «Noen har au pair, andre mister AAP»

Les også

Anniken Hauglie (H): «Derfor endret vi AAP-ordningen»

Les også

Omdal: «Har statsråd Hauglie ikke lest sin egen proposisjon?»

Publisert: