Slutten for tidenes mest suksessrike politiske parti – slik vi kjenner det

GJESTEKOMMENTAR: De konservative har styrt Storbritannia i 60 av de 90 årene siden 1929, da kvinner for første gang hadde full stemmerett. Men denne uken har vi sett begynnelsen på slutten for Toryene, slik vi kjenner partiet.

Publisert: Publisert:

Statsminister Boris Johnson har gått på flere knusende nederlag i Parlamentet den siste uken og virker svinebundet når det gjelder brexit og muligheten til å få til et nyvalg. Og han raserer sitt eget parti, Toryene – men gjør det i takt med vår tids politiske utvikling. Foto: Jessica Taylor, Parlamentets pressetjeneste/Reuters/NTB scanpix

I likhet med de fleste varige partier har Toryene vært innom ulike fraksjoner og ideologier gjennom årene. Men etter 2. verdenskrig ble partiet en definert forkjemper for frie markeder og tradisjonelle verdier – en kombinasjon som ble løftet til sitt høydepunkt under Margaret Thatcher, Toryenes mest effektive statsminister siden Winston Churchill.

Orienteringen mot frie markeder ga mening. Andre halvdel av 1900-tallet ble dominert av ett stort tema – kampen mellom kommunisme og kapitalisme. Over hele verden stilte partiene seg på høyre/venstre-aksen i det sentrale spørsmålet: statens rolle i økonomien. I USA på 1950- og 1960-tallet besto Demokratene av progressive i nordstatene og raseskille-tilhengere i sørstatene, men de var alle enige om behovet for en aktiv stat.

Vår tids nye akse

Vi lever nå i en ny ideologisk æra. Den er definert av et åpen/lukket-skille – mellom folk som er komfortable med en verden med større åpenhet i handel, teknologi og migrasjon, og de som ønsker flere barrierer, beskyttelse og begrensninger. I framtiden vil politiske partier sannsynligvis posisjonere seg langs denne nye aksen.

Du kan se sammenbruddet av den gamle ordenen ved p se tilbake på Storbritannias fem siste statsministre, to fra Labour og tre fra Toryene. Alle fem var for at Storbritannia skulle forbli i EU (Theresa May stemte for fortsatt EU-medlemskap, men etter folkeavstemningen lovet hun å gjennomføre folkets vilje og ta landet sitt ut av EU). Boris Johnson, derimot, omformer Toryene til et brexit-parti, og denne uken ekskluderte han 21 parlamentsmedlemmer fra partiet, inkludert flere sentrale politikere som er uenige i partiets nye linje. Mange kommentatorer i Storbritannia har pekt på sammenligningen mellom nå og 1846, da statsminister Robert Peel presset gjennom en frihandelspolitikk splittet partiet og holdt det utenfor makten i en generasjon. Ingen slik sammenligning er perfekt, men når et parti deler seg i et stort spørsmål – som for eksempel amerikanske Whigs gjorde angående slaveri – begrenser det vanligvis sin politiske base og styrke i valg. USA har ikke hatt en eneste Whig-president siden Millard Fillmore gikk av i 1853.

Boris Johnson liker å vinne, og han legger gjerne flatt det som kommer i hans vei. Her den komiske varianten, fra da Johnson som utenriksminister for fire år siden spilte rugby sammen med barn i Tokyo – og 10 år gamle Toki Sekiguchi ble truffet av noe stort, tungt og overambisiøst. Foto: Issei Kato, Reuters/NTB scanpix

Les også

Boris Johnson får ikke nyvalg i oktober - hard brexit blokkert

Selvfølgelig vil ikke alle situasjoner falle fint på plass på en åpen/lukket-akse. Mange av de ledende brexiterne er standhaftige tilhengere av frie markeder og insisterer på at de vil ha et «globalt Storbritannia». Det er imidlertid rart å være for frie markeder og likevel insistere på at England skal krasje ut av EU, et av verdens største frihandelsområder – og Storbritannias største handelspartner.

Mer viktig er det faktum at uansett hva de nye Tory-lederne mener, så stiller de som stemte for brexit, seg i stor grad bak en lukket-ideologi – og de vil antakelig støtte det som egentlig vil bli et nytt Tory-brexit-parti. De er mistenksomme overfor utlendinger og ergrer seg over det nye, kosmopolitiske Storbritannia som de ser i London og i landets andre storbyer. De vil ha mindre innvandring og mindre multikulturalisme. De er mer landlige, tradisjonelle, eldre og hvitere, og ønsker en slags retur til det Storbritannia de vokste opp i.

USA har selvfølgelig en lignende velgergruppe. Mens mange av republikanerne som støtter president Trump godt kan være for frie markeder, er velgerbasen hans stort sett oppildnet av de samme mistankene og lidenskapene som motiverte brexit-velgerne. Trump selv er ideologisk altetende – han støtter frie markeder samtidig som han innfører de høyeste tollsatsene sine Smoot – Hawley-loven fra 1930. Den mest sannsynlige framtiden til Det republikanske partiet er en som samsvarer med velgernes preferanser – for begrensninger innen handel og immigrasjon, og økt fiendtlighet overfor store teknologiselskaper.

Opposisjonen sliter også

I Storbritannia er det også forvirring på den andre siden av midtgangen. Labour har beveget seg mot venstre og har fortsatt elementer som er skeptiske til EU. Over tid vil Labour trolig bevege seg i sterkere pro-Europa-retning og sammen med Liberaldemokratene forsøke å skape et nytt «åpent» styringsflertall. I USA må Demokratene først og fremst løse lignende uenighet om utenrikshandel, der mange demokrater er like proteksjonistiske som Donald Trump.

Men det som nå skjer i Storbritannia, er en kjenningsmelodi. At et av verdens mest varige politiske partier sprekker opp, er enda en påminnelse om at vi lever i en tid med politiske revolusjoner.


Publisert: