Innvandrings- og flyktningdebatten: Frankrike inspirerer verden

GJESTEKOMMENTAR: Det finnes en mellomløsning i innvandringspolitikken. I USA avviser begge sider å finne den.

Publisert: Publisert:

Denne uken dro Frankrikes president Emmanuel Macron til Calais, der den enorme flyktningleiren «Jungelen» lå før den ble ryddet i 2016. Mange kan lære av hvordan han håndterer innvandrings- og flyktningpolitikken. Foto: Denis Charlet, Reuters/NTB Scanpix

  • Fareed Zakaria
    Redaktør og forfatter
iconDenne artikkelen er over to år gammel

Blant liberale, sentrumsorienterte og kosmopolitter verden rundt er Emmanuel Macron i dag den mest beundrede verdenslederen. Han klarte å vinne det franske presidentvalget, gjennomfører reformer og holder seg relativt populær − alt mens han snakker positivt om det frie marked, EU, globalisering og handel. Han har gjort alt dette ansikt til ansikt med et populistisk tidevann som fortsatt stiger.

Hva er hans hemmelighet? Ett viktig nøkkelområde er å se hva han gjør med innvandringen.

Macron har en sjanse til å bli en av de store presidenter i Frankrikes femte republikk.

Strammer inn

Tirsdag annonserte Macron enda en gang at hans regjering ville bli tøffere på innvandring, øke tempoet i behandlingen av asylsøknader og så, faktisk, sende ut de som får avslag. (I 2016 sendte Frankrike ut mindre enn 20 prosent av dem som ikke fikk innvilget asyl.) Han insisterte på at han aldri vil tillate en ny «Jungel» å vokse fram på hans vakt, med referanse til den enorme, midlertidige flyktningleiren som ble ryddet i Calais ved Den engelske kanal i 2016. For dette blir Macron kritisert fra venstre og gratulert av sin motstander i presidentvalget, den populistiske ytre høyre-lederen Marine Le Pen.

Les også

Macron vil tvinge May til å motta flere barn

Her har Macron vært en ekstremt kløktig politiker, og han har en sjanse til å bli en av de store presidenter i Frankrikes femte republikk. Han har forstått den folkelige stemningen, og ikke bare innen sitt eget lands grenser. I Tyskland har Angela Merkel sett sin engang himmelhøye folkelige støtte bryte sammen på grunn av ett sentralt tema − hennes avgjørelse i 2015 om å ta imot én million flyktninger, mange fra Syria. I samband med det tyske forbundsvalget nylig, der Merkels parti tapte terreng og det høyreekstreme Alternative für Deutschland (AfD) fikk mange nok stemmer til for første gang å komme inn i Forbundsdagen, viste valgdagsmålinger at 90 prosent av velgerne ønsket at asylsøkere med avslag på søknadene skulle bli sendt ut raskere, og 71 prosent ønsket å redusere det totale antallet flyktninger til landet.

Les også

Macron varsler lov mot falske nyheter og propaganda

Tidens nøkkelsak

Det sentrale spørsmålet som nærer populismen verden rundt, er innvandring. Det er årsaken til at vi fortsatt ser høyreekstrem populisme i land som Tyskland, Nederland og Sverige, hvor den økonomiske veksten er sterk, produktiviteten høy og hvor ulikheten ikke har økt dramatisk. Donald Trump slo 16 talentfulle, republikanske kandidater fordi han umanøvrerte dem på én sak − innvandring. «Saken [min velgerbase] ønsker mer enn noen ting, er grensemuren», forklarte Trump til Associated Press (AP).

Les også

Åtte klosser i Trumps mur

Les også

Zakaria: «Hva som driver all høyrepopulisme? Svaret er tydelig: innvandring»

I mellomtiden fortsetter Demokratene å flytte mot venstre i den økonomiske politikken, i troen på at dette vil gjøre dem til mer troverdige populister. Men meningsmålinger viser at velgerne allerede er på deres side i økonomiske spørsmål. Der de skilles − og spesielt gjelder dette for arbeiderklassen − er på innvandring. Og likevel, partiet er nå mer ekstremt i dette spørsmålet enn det noensinne har vært.

Det standpunktet dusiner av demokratiske senatorer inntok om innvandring for 10 år siden, blir nå avvist av nesten alle lederne i partiet. De fleste ville, for eksempel, den gang ha vært enig i at USAs nåværende miks i innvandringen lener seg for tungt i retning familiegjenforening, og at den heller trenger å basere seg på å tiltrekke seg flere faglærte innvandrere.

Nå vil ingen snakke om dette temaet. Partiet støtter «sanctuary cities» («asylbyer», à la kirkeasyl i Norge; red.anm.) og mener at lokale myndigheter bør ignorere føderale lover og endog blokkere føderale myndigheter som forsøker å håndheve landets lover. Tenk om republikanske ordførere gjorde det samme når det gjelder lover de ikke liker om våpenkontroll eller abort?

Republikaneren John McCain (t.v.) og demokraten Ted Kennedy i Senatet i 2005, den gang de to partiene sørget for kompromisser i viktige saker for landet. Kennedy døde i 2009. Foto: Dennis Cook, AP/NTB Scanpix

Kunsten å kompromisse

Det er vanskelig å være moderat om noe tema nå til dags, mest av alt på innvandring. Trump behandler problemet på en måte som, for min del, virker rasistisk. Deler av Det republikanske partiet er blitt grimme og slemme i tone og temperament, nedverdiger innvandrere og oppfordrer til full stopp i all ny-innvandring og spiller på fordommer. Å kompromisse med slike holdninger virker smakløst, til og med umoralsk.

Likevel burde det i dette spørsmålet være mulig å finne en fornuftig mellomløsning. Edward (Ted) Kennedy var en av de mest liberale senatorene i landet. Senator John McCain er en sterkt konservativ. Likevel var de i stand til å bli enige om et sett av kompromisser på midten av 2000-tallet som i dag i stor grad ville ha løst USAs fastlåste innvandringspolitikk og forhindret raseriet rundt den.

Canada hadde sterke krefter som var imot ny innvandring. Men helt siden innvandringssystemet ble lagt om til å bli ferdighetsbasert − kombinert med sterk innsats for feire mangfold, multikulturalisme og assimilering − er det nå få slike røster å høre. Og dette til tross for at Canada nå har en vesentlig høyere prosentandel av utenlandske innbyggere enn USA.

Avler rasisme

Omfanget og hastigheten i innvandringen de siste tiårene er et reelt problem. Bare siden 1990 har andelen utenlandsfødte i USA steget fra 9 til 15 prosent. Det har nesten doblet seg i Tyskland og Nederland, og nesten tredoblet seg i Danmark. De fleste av de nye innvandrerne kommer fra kulturer som er fjernere og mer forskjellige enn tidligere. Et samfunn kan bare ta imot en viss grad av forandring i løpet av én generasjon. Hvis moderate politikere ikke oppfatter disse realitetene − og insisterer på at de som snakker om dem, er rasister − vil de bare få desperate velgere til å slutte seg til de virkelige rasistene. Som det er mange av.

  • Epost: comments@fareedzakaria.com
  • Washington Post Writers Group ©

Les også

Rasismen øker under Trump


Les også

Zakaria: «Trump forstår kanskje velgerbasen bedre enn vi gjør»

Les også

Zakaria etter Charlottesville: «Elitenes feighet»


Publisert:

Les også

  1. Zakaria: «Steve Bannon har et poeng»

  2. The New York Times: Bannon kalt inn som vitne i Mueller-gransking


  1. Innvandring
  2. Gjestekommentar
  3. Emmanuel Macron
  4. Angela Merkel
  5. Frankrike