Må gamle ha det så ille som de har det på sykehjemmene?

GJESTEKOMMENTAR: Eldre som blir liggende i egen avføring, som ikke får tilsyn, som får elendig mat og så videre, og så videre. Utfordringene tårner seg opp på sykehjemmene. Løsningen er enkel.

Publisert: Publisert:

Det nytter ikke å vedta kvalitetsreformer, måle, veie eller rapportere. De gamle, de syke og de forvirrede trenger omsorg og trygghet. Foto: Gorm Kallestad, NTB scanpix

  • Natasja Askelund
    Billedkunstner
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Med jevne mellomrom, hele tiden og i et bankende kjør, står det nyhetsartikler, debattinnlegg, kronikker kommentarer i avisen om eldreomsorgen. Det er pårørende som forteller grusomme historier om deres kjære som ikke har fått det stell og den omsorg de fortjener. Det er politikere som bekymrer seg for matservering og kompetanse. Det er vyer om demenslandsby og én times valgfri aktivitet. Det er forskning om overmedisinering og smartbysatsing med nymotens robotarmer som skal mate de underernærte gamle.

De historiene som blir fortalt, er ofte ugjenkjennelige og stemmer ikke med min erfaring. Og jeg lurer: Har ingen av politikerne gamle fedre, kjenner de ingen med demens, har de ikke koner som er sykepleiere, eller barn som jobber på sykehjem i ferien?

Og jeg vet jo at svaret er jo. Jeg vet jo at de kjenner noen, at de besøker noen, at de snakker med helsepersonell, jeg vet jo at de vet. Egentlig.

Virkeligheten på sykehjemmet

Jeg arbeider som ufaglært helsearbeider i eldreomsorgen. Det har jeg gjort i mange år. Så mange år at jeg ubeskjedent mener jeg har opparbeidet meg ganske god kompetanse. Jeg er ikke politiker, lege eller sykepleier, og jeg kan ikke bestemme, diagnostisere eller sette sprøyter. Men jeg kan trøste, veilede og hjelpe. Dagen min på jobb handler om å best mulig lage en god dag for pasientene. Jeg skal observere og rapportere. Jeg skal pleie og gi omsorg.

På sykehjemmet jeg jobber bor det demente mennesker. Demens er en dødelig sykdom. Gjennomsnittlig er levealderen cirka 12 år fra pasienten får diagnosen, avhengig av hvilken diagnose man får. Demente mennesker er, som andre mennesker, forskjellige.

Noen er redde og forvirra. Hver morgen våkner de uten å ane hvor de er. De har mistet begrep om sitt eget liv. De husker kanskje ikke at de er blitt gamle og både er blitt besteforeldre og oldeforeldre, men har et levende minne om sin egen mor. Noen har fortsatt sterk pliktfølelse og tenker de skal på jobb, og de forstår bare ikke hvorfor de ikke slipper ut for å komme tidsnok. Andre er bekymret for de små barna sine som er alene hjemme, mens andre har en slags forståelse av sin egen situasjon og er fornøyd med tilværelsen.

Mye av tiden vår på sykehjemmet handler om å gi pasientene trygghet, mat, stell og medisiner. Det handler om helt elementær omsorg, om å vise med handling og ord at pasientene er ivaretatt. For mange av pasientene, de fleste, er dette nok. De har ikke lenger behov for masse aktiviteter.

Personen som før i verden dusjet hver morgen før jobb, opplever det skremmende og uforståelig å kle av seg og få vann i ansiktet nå når han eller hun er blitt gammel og skrøpelig.

Kanskje har smaksløkene og virkelighetsforståelsen for den som før elsket sushi og eksotiske retter og var frisk og reiste verden rundt, forandret seg, slik at det eneste som frister alzheimerpasienten er skiver med smør og rødt syltetøy.

Den som før ikke var til å holde innendørs, og som brukte hver ledige time i fjellet, kan bli usikker og redd for alt utenfor dørterskelen, og vil helst sitte i armkroken til noen i personalet og synge kjente barnesanger.

De som bygde landet?

Det snakkes og skrives om at de eldre bygde landet. Det skrives svulstig om de gamle som har slitt og strevd. Sannheten er at de gamle er som oss, – de er oss. Snart er det meg.

Det finnes gamle som har sittet i fengsel store deler av livet. Eller som har vært utro mot mannen. En har slått kona. En annen kjørt i fylla. De fleste har hverken bygget landet eller noe som helst annet, men de har levd helt vanlige liv og er elsket av sine. De har vært verdens beste mor, den snilleste onkelen eller den rare naboen. De er hverken bedre eller verre enn andre. Felles for dem er at de er gamle, og at de trenger omsorg.

Det som hjelper

Omsorgen vi gir henger sammen med premissene vi har. Stavanger kommune har et program de kaller «leve hele livet», der de ønsker at folk skal bo hjemme og klare seg selv lengst mulig. På kommunens nettsider står det:

«Ansatte innen helse- og sosialtjenestene skal ikke lenger gi tjenester som fratar brukerne evnen til egenomsorg. I stedet skal ansatte trene og støtte brukerne i å mestre hverdagen slik at de kan leve hjemme lengst mulig, opprettholde funksjonsnivået sitt, delta aktivt i samfunnet og dermed få økt livskvalitet.»

I realiteten betyr det ofte at folk er blitt veldig syke og pleietrengende før de får plass på et sykehjem.

Etter all kritikken om mat og matservering, etter artikler om mesterkokkers testing av kjøttkaker og etter bilder av bilder av miserabel lørdagsmat på sykehjem, er det provoserende og vitner om liten innsikt når politikere bestemmer seg for å legge ned de lokale kjøkkenene og satse på storkjøkken.

Det er trist å lese igjen og igjen om pasienter som blir liggende i egen avføring, ikke får tilsyn eller får gå tur når det stadig ropes på flere hender. Det nytter ikke å vedta kvalitetsreformer, eller valgfri aktivitet og nye tidspunkt for matservering. Det nytter ikke å måle, veie eller rapportere. De gamle, de syke og de forvirrede trenger omsorg og trygghet.

Det som hjelper, er tid og flere hender.

Les også

Kan hotelldirektøren bli den nye lederen av sykehjemmet?

Les også

Se, madrassen beveger seg


  • Dette innlegget fra 2016 ble mye lest:

Foto: Pål Christensen

Liv Evje: «Jeg er tidligere avdelingsleder ved sykehjem, men da jeg gikk ut av ’hjemmet’ den dagen min mann døde etter å ha sultet seg ut av elendigheten, ble jeg kvalm.»


Publisert:

Les også

  1. Natasja Askelund: «Demokratiet tåkelegges og utvannes – nå er det grunn til å være redd»

Mest lest akkurat nå

  1. Samferdselsdepartementet går for den røde streken på kartet

  2. Fire nye smittetilfeller i Stavanger

  3. – De kaller det tidenes funn i Norge

  4. – En helt fantastisk løsning i disse krisetider

  5. Er god for nesten 3 milli­arder: Sørlendingen har tredoblet formuen

  6. Pizzabakerens hemmelighet

  1. Natasja Askelund
  2. Gjestekommentar
  3. Eldreomsorg
  4. Stavanger
  5. Sykehjem