Psykiatrien: Problematiske merkelapper på mennesker

GJESTEKOMMENTAR: Ligger problemet med enkelte psykiatriske diagnoser hos individet eller samfunnet?

Publisert: Publisert:

«Diagnoser er ikke bare beskrivelser av enkelte egenskaper hos en person som kan oppleves som problematisk. Diagnosene forteller nemlig også noe om samfunnet personen lever i», skriver Kristian Kise Haugland. Foto: NTB Scanpix

  • Kristian Kise Haugland
    Filosof og pedagog
iconDenne artikkelen er over to år gammel

Diagnoser er ikke bare kliniske symptom-beskrivelser. For noen av oss er diagnosen vår det som utløser rett til ulike former for nødvendig hjelp. Diagnosen kan være en identitetsmarkør. Diagnosen kan for noen ses på som en beskrivelse av egenskaper som ikke bare byr på utfordringer, men også kan ses som spesielle talent. Enkelte er svært opptatt av ikke å identifisere seg med sin diagnose, og vil si at diagnosen er noe en har, men ikke noe man er. For noen igjen oppleves diagnoser som et rent undertrykkelsesredskap, og som noe som først og fremst benyttes for å begrense rettigheter snarere enn å utløse dem.

Diagnoser er ikke bare beskrivelser av enkelte egenskaper hos en person som kan oppleves som problematisk. Diagnosene forteller nemlig også noe om samfunnet personen lever i. Dysleksi er et godt eksempel. Den er ikke bare en merkelapp på personer som har vansker med å lese og skrive, men antyder også at personen lever i et samfunn hvor det å kunne lese og skrive er viktige evner å ha. I et samfunn hvor disse evnene ikke er viktige, vil det å ha vansker med å lese og skrive ikke medføre noen utfordring, og dermed vil det heller ikke finnes noen som har dysleksi i et slikt samfunn.

Når det gjelder autismespekterlidelser, ADHD, bipolar lidelse, psykoselidelser og transkjønnethet, er det derimot slett ikke uvanlig at man trekker frem egenskapene som unike og viktige evner.

Homofili og antipsykiatri

Det at diagnoser ikke bare beskriver individer med bestemte egenskaper, men også samfunnet disse individene lever i, er kanskje enda lettere å se når vi trekker frem diagnoser som beskriver egenskaper vedrørende legning og/eller kjønn. Homofili, for å ta et eksempel, ble tidligere regnet som en diagnostiserbar seksuell forstyrrelse, og var å finne i diagnosesystemet ICD helt frem til 1990. Homofile personer ble regnet å ha en legning som var unaturlig, avvikende, eller til og med direkte amoralsk. I likhet med andre på den tiden uønskede egenskaper, ble også homofili regnet som en form for sykdom eller lyte.

Det er blant annet denne sykeliggjøringen av egenskaper som gjorde at enkelte borgerrettighetsbevegelser så det som viktig å erklære psykiatriske diagnoser som undertrykkelsesredskap, som først og fremst hadde til formål å undertrykke menneskelig variasjon og utfoldelse. Fremveksten av antipsykiatribevegelsen kom dermed som en naturlig følge av annen rettighetsaktivisme, og gjør at noen av dagens brukerorganisasjoner innen psykisk helse har en historie som i stor grad kan regnes som sammenfallende eller parallell med LHBTIQ-bevegelsenes historie (LHBTIQ står for lesbiske, homofile, bifile, transseksuelle, queer-personer og intersex-personer).

En av de vanligste alternative måtene å beskrive egenskaper som ellers sykeliggjøres på, er å beskrive egenskapene som spesielle talenter eller evner i stedet. Det er riktignok relativt uvanlig å regne egenskapene som hører med til posttraumatisk stress-lidelse eller depresjon som evner. Når det gjelder autismespekterlidelser, ADHD, bipolar lidelse, psykoselidelser og transkjønnethet, er det derimot slett ikke uvanlig at man trekker frem egenskapene som unike og viktige evner som på en positiv måte bidrar til et mangfoldig samfunn.

Transkjønnethet er kanskje særlig interessant av disse diagnosene, fordi det er en diagnose hvor begrunnelsen for at det skal regnes som en sykdom, har påfallende mye til felles med de begrunnelsene som ble benyttet for å sykeliggjøre homofili.

Vi lever altså i et samfunn hvor jeg kan handle i både den ene og den andre klesavdelingen uten at det gir meg såkalt «rett til helsehjelp», og det synes jeg i grunnen er fint.

Kjønn og kjønn, person Blom

Binær kjønnsforståelse er en oppfatning om at det bare finnes to kjønn, og at en person er enten det ene eller det andre kjønnet. De aller fleste forsøkene på å sykdomsforklare homofili har på en eller annen måte tatt utgangspunkt i en eller annen form for binær kjønnsoppfatning, og ideer om hva som er «essensielle» egenskaper ved kvinner og menn (Drescher, 2015). Som for eksempel ideen om at det er en essensiell egenskap ved det å være kvinne at man var tiltrukket av menn, og vice versa.

Når det gjelder transkjønnethet, er diagnosen i dag ikke først og fremst knyttet til kjønnsuttrykk som overskrider en binær forståelse av kjønn. Det er svært mange transpersoner som ikke kvalifiserer for noen diagnose rett og slett fordi de ikke har et sterkt ønske eller behov for såkalt «kjønnskorrigerende behandling». Vi lever altså i et samfunn hvor jeg kan handle i både den ene og den andre klesavdelingen uten at det gir meg såkalt «rett til helsehjelp», og det synes jeg i grunnen er fint.

Burde vi heller endre samfunnet?

De fleste vil nok være enige i at det ikke er en særlig god ide å forby skriftlig kommunikasjon slik at dysleksi ikke lenger vil kunne regnes som en funksjonshemming. Enkelte diagnoser har altså livets rett. Andre diagnoser er langt mer interessante å diskutere, og da kanskje særlig de som i hovedsak støtter seg til vaklende biologiske forklaringer av hva som skal regnes som «naturlig». En slik diagnosedebatt vil også være en debatt om hva slags samfunn vi ønsker å leve i.

  • Kilde: Drescher, J. (2015). Out of DSM: Depathologizing Homosexuality. Behavioral Sciences, 5(4), 565–575. http://doi.org/10.3390/bs5040565

(Kristian Kise Haugland er landsleder i organisasjonen Mental Helse. Som gjestekommentator i Aftenbladet skriver han for egen regning. Red.mrk.)

Publisert:

Les også

  1. Hvor kommer diagnosene fra?

  2. Psykiske lidelser blir sjelden fanget opp i helsetjenesten

  1. Kjønn
  2. Gjestekommentar
  3. Seksualitet
  4. Helse
  5. Kristian Kise Haugland