Redaksjonell frihet og ansvar

KOMMENTAR: Fins det noen som helt frivillig tar på seg skylden for alt det gale kollegene måtte finne på? Ja, redaktører for eksempel.

Publisert: Publisert:

Elin Floberghagen i Norsk Presseforbund og adm.dir. i Mediebedriftenes Landsforening Randi S. Øgrey (t.h.) da medieorganisasjonene møtte kultur- og likestillingsminister Abid Q. Raja (V) for å diskutere mediepolitiske spørsmål i vår. Foto: Terje Bendiksby

  • Lars Helle
    sjefredaktør

1. juli trådte den for noen etterlengtede medieansvarslova i kraft. Den tydeliggjør både redaktørenes ansvar, medienes ansvar og forpliktelser og den bidrar til å skille mellom redaktørstyrte medier og andre typer medier, som for eksempel blogger og sosiale medier.

Begrepet «redaktørstyrte medier» er egentlig ganske nytt, for det var vanskelig å forestille seg at det fantes noe annet for bare få år siden. Nå brukes det mye og i mange sammenhenger, for eksempel er dette blant vilkårene for å kunne få kompensasjon for tapte inntekter på grunn av koronautbruddet.

Det er helt avgjørende for medienes og troverdighet at de har redaktører som er personlig ansvarlige for det som publiseres på deres plattformer. Ikke minst er det viktig for å markere at redaktøren er suveren når det gjelder hva som skal publiseres eller ikke publiseres. Gjennom Redaktørplakaten har alle de tradisjonelle mediene i Norge sluttet seg til disse prinsippene.

Først i 2009 ble dette lovfestet gjennom Lov om redaksjonell fridom i media. Denne loven er nå opphevet og inkorporert i den nye medieansvarslova, men prinsippet fra plakaten om at «verken offentlige myndigheter, eiere, kommersielle aktører eller noen annen interessegruppe» kan gripe inn i den redaksjonelle friheten er hovedpoenget.

For journalister, redaktører og seriøse medieeiere, er dette grunnleggende og opplagt informasjon. Redaktøren, og bare hun eller han, bestemmer hva som skal publiseres eller ikke publiseres. For andre er ikke dette like opplagt. Jeg blir for eksempel ved enkelte anledninger nærmest unnskyldt for publiseringsbeslutninger i Stavanger Aftenblad, fordi folk mener at dette er bestemt på et kontor i Oslo. Der holder Aftenbladets eier Schibsted ASA til.

NRK

Men de som sitter der har altså ikke lov til å gripe inn. De kan heller ikke kreve å få gjøre seg kjent med materiale før det blir gjort allment tilgjengelig, altså publisert. Det gjelder selvsagt også Amedia, Polaris og alle andre store og små medieeiere. Det betyr også at staten ikke har noen makt over redaktørbeslutningene i NRK (selv om enkelte stortingsrepresentanter til stadighet later til å tro noe annet).

Mye av dette har altså vært ulovfestet rett siden den første Redaktørplakaten kom, og lovfestet siden 2009. Det var likevel en svært viktig milepæl som skjedde da Stortinget i vår vedtok loven, som altså trådte i kraft 1. juli.

Les også

Nødvendig tydeliggjøring av medienes ansvar

Les også

Kulturministeren vil vedta medielov i kampen mot falske nyheter

For det første gjør den nye loven det utvetydig at det personlige redaktøransvaret gjelder for mer enn det som er omfattet av straffeloven, slik den tidligere loven var formulert.

Etter at ærekrenkelsesbeskyldningene omsider ble fjernet fra straffeloven, har det altså vært en teoretisk mulighet for redaktørene til å frasi seg erstatningsansvar for urettmessige injurier. Nå er det ingen tvil om at de også har dette ansvaret, og det er objektivt. Det vil si at redaktøren bærer ansvaret uavhengig av om hun eller han er kjent med publiseringen (det er umulig å se, lese og lytte til alt stoff vi produserer før publisering, så mye av dette ansvaret er delegert).

Noe av det aller viktigste er nok likevel at redaktøransvaret nå utvetydig gjelder for publisering i digitale medier og at det skilles mellom det brukergenererte innholdet og det som er produsert av mediet selv.

Kobling

Det hender også at «kommersielle aktører», altså annonsører, kobler sin plassering av annonsekroner til en publisering eller unnlatelse av dette til redaksjonelle vurderinger. Dette er altså kraftig understreket i redaktørplakaten, som både eiere og redaktører fortsatt er forpliktet på, men ikke med i loven. Det er likevel grunn til å anta bransjepraksis, sedvane og sensurforbudet i Grunnlovens ytringsfrihetsparagraf bidrar til å beskytte mediene mot slike angrep.

Redaktørene og medieorganisasjonene har i mange år kjempet for en tydeligere medieansvarslov. Noen vil kanskje undre seg over at enkeltpersoner frivillig ber om at de omfattes av flere lovbestemmelser, straff- og erstatningsansvar. Dette handler jo likevel ikke så mye om redaktørene selv, men om tilliten til det mediet de redigerer.

Eksistensberettigelsen til mediene er troverdighet og det må aldri være tvil om at publiseringsbeslutninger er redaksjonelt styrt, og ikke en følge av eierinteresser, pengeinteresser eller myndighetenes sensurlyst. Derfor påtar vi oss dette ansvaret med den største selvfølge. Det er også avklarende for våre lesere, brukere, for myndighetene og for domstolene.

Eiermyndigheten er dermed begrenset til ansettelse og avsettelse av redaktøren, som på sin side må forplikte seg på mediets verdigrunnlag eller formålsparagraf.

Skulle gått lengre

Faktisk hadde det vært ønskelig at loven gikk enda lengre: redaktøransvaret burde vært et eneansvar. Fortsatt er det sånn at for eksempel en journalist kan bli gjort medansvarlig for en publisering, selv om publiseringen er redaktørens personlige ansvar.

Kildevernet kunne også blitt tydeliggjort i en slik lov, selv om det allerede står sterkt. I svensk lovgivning er myndighetens jakt på kilder til opplysninger til mediene regelrett forbudt. Det burde også skjedd i Norge.

Likevel har vi fått en viktig, teknologinøytral lov, som sammen med Vær Varsom-plakaten og Redaktørplakaten gir en større tydelighet og logikk for publikum, myndigheter og mediene selv.

Publisert:

Les også

  1. Når det er krise slutter folk opp om kongen. Og de etablerte mediene

  2. "Skal me ha eit levande mediemangfald også etter korona, må folk rett og slett abonnera"

  3. Medieminister med noe på hjertet

  1. Journalistikk
  2. Koronaviruset
  3. Kommentar
  4. Schibsted
  5. Polaris