Ole Brumm-politikk

KOMMENTAR: Å ønske seg både i pose og sekk, både honning og melk, er greit når man bor i Hundremeterskogen og er en oppdiktet bjørn. Men i virkeligheten fungerer det ikke sånn.

Publisert:
Hilde Øvrebekk
Kommentator

Det kan fort blir vanskelig å få til en helhetlig styring i Stavanger og andre byer når enkeltsakspartier nå får så mye makt. Foto: Fredrik Refvem

Det var i november i fjor at Stavanger bystyre vedtok en klima- og miljøplan som sier at utslippene av klimagasser i kommunen skal ned med 80 prosent innen 2030.

Dette gikk mye lenger enn innstillingen fra rådmannen, som enten var å kutte klimagassene med 50 prosent innen 2030, og så bli en fossilfri by innen 2040, eller å kutte 40 prosent innen 2030 og 80–95 prosent innen 2050.

Frp, FNB, Pp og Høyre, utenom fire representanter, stemte mot forslaget om et kutt på 80 prosent. 41 av 67 representanter stemte for.

Bompenger

Mye har skjedd siden november. Kanskje først og fremst den store bompengedebatten. Hensikten med bomringen på Nord-Jæren er både å få ned utslipp og redusere køene.

Og tall fra bomselskapet Ferde, viste at trafikken var redusert med hele 13,7 prosent fra oktober i fjor til og med mai i år.

Da har naturligvis også utslippene gått ned.

Sandnesordfører Stanley Wirak kjempet lenge for å skrote den omstridte rushtidsavgiften. Og i mai fikk han endelig samlet partifellene sine på Nord-Jæren i kampen mot rushtidsavgiften.

Om det var hans eller de andre Ap-politikernes fortjeneste, eller kanskje Frp som også innkasserte seiren for at regjeringen til slutt skrotet avgiften, er vanskelig å si.

Men at det vil gjøre noe med utslippene, er nok ganske sannsynlig.

Trafikkøkning

For det å fjerne rushtidsavgiften vil etter alt å dømme føre til at trafikken går opp. Og med det også utslippene.

På grunn av tekniske problemene med rushtidsavgift og fordi den måtte fjernes en stund foreligger det statistikk som kan gi oss litt av dette bildet.

Etter at rushtidsavgiften ble fjernet, viste nemlig tall fra Ferde at det daglig kjørte nærmere 5300 flere biler gjennom bomringen i rushtiden.

Uansett hvordan du vrir og vrenger på rushtidsavgiften, om du mener den er usosial eller ikke, avgiften hjalp til med å få trafikken og utslippene ned.

Og skal utslippene ned med 80 prosent, er det ikke mulig å få dette til uten en kraftig reduksjon i biltrafikken.

Ole Brumm

Sammensetningen i det nye kommunestyret i Stavanger ser derfor litt ut som en Ole Brumm-aktig forsamling, der det er flere partier som strider i helt motsatt retning og som alle vil ha sitt for sin sak.

Når MDG er nesten like store som FrP, og FNB er Stavangers tredje største parti, er det kanskje nok bevis for at det ikke bare er diskusjonen rundt bompenger som tok over denne valgkampen, men også folks stemmegivning.

Ap ble tirsdag ettermiddag enige om å samarbeide med FNB, MDG, SV, Rødt og Senterpartiet. 

FNB lå på vippen, og har også hatt samtaler med Høyre.

Det var altså ensakspartiet FNB som til slutt satt med makten og bestemte hvem som skal styre de neste fire årene.

Problemer

Problemene kommer når partiene må finne sammen. På mange områder har FNB stemt likt MDG, og med venstresiden, på det partiprogrammet FNB har spikret sammen.

Men så er det i valget mellom klimakutt og bilkjøring at det skurrer.

Som ett av partiene som stemte mot klima- og miljøplanen ambisjoner om 80 prosent kutt, er det vanskelig å se at FNB skal ha noe til felles med MDG på dette området.

Spørsmålet er da hvor mye Ap og Høyre er villige til å fire på klimamål og støtte opp om FNBs viktigste krav om å jobbe for å endre Bymiljøpakken.

Klima- og miljøplanen er selvsagt allerede vedtatt, og ikke oppe for ny avstemning i det nye kommunestyret.

Men som kjent er det lett å komme med lovnader, men det er ikke før man viser i praksis at man faktisk gjør noe at det betyr noe.

Kaos

Når ensakspartiene og partier uten en helhetspolitikk får så mye makt som nå, blir hele det politiske systemet ustabilt.

Klima mot bilkjøring er bare ett eksempel. Politikk handler om prioriteringer, ikke om kortsiktig tenkning og populisme. Og ikke bare om å prioritere en enkeltsak, og å komme med løfter man ikke kan betale for. Dette er en trend vi har sett i andre land, men som vi ikke før dette valget har sett i Norge.

Det skal være rom for flere partier i det norske demokratiet. Men dette valget er et eksempel på at ensakspartier, dersom de får høy nok oppslutning, kan føre med seg usikkerhet og kaos.

Ustabilt

Tidligere har flertallet av stemmene stort sett gått til de store partiene med den stabile politikken. Ytterpunktene har ikke vært maktfaktorer i seg selv, men har vært en slags kontrollfaktor for de store partiene. Med dette valget har det snudd.

Populisme finnes i mange former, både på høyre- og venstresiden. Populister mener selv at de representerer folk flest, men utenom enkeltsakene har folk egentlig mange ulike interesser. Hva med for eksempel skole, barnehage og eldreomsorg?

Før neste valg bør vi tørre å diskutere hvor mange ensakspartier demokratiet kan tåle, og hvor mye økonomisk usikkerhet vi skal godta.

Når populismen nå griper tak om seg også i Norge, bør vi kanskje stille krav om at partiene som skal styre dette landets kommuner og folkeforsamling har en politikk som henger sammen økonomisk.

Å ønske seg både i pose og sekk, både honning og melk, er greit når man bor i Hundremeterskogen og er en oppdiktet bjørn. Men både i Stavanger og andre steder vil det nå bli vanskelig, fordi i det virkelige liv kan man ikke velge alt.

Publisert: