Det blir mer ulltøy enn glitter denne førjulstiden

KOMMENTAR: I en bortgjemt perm i kjelleren har jeg limt inn noen små håndskrevne kort. Snirklete skrift med varme ord fra kolleger jeg knapt kjente.

Publisert: Publisert:

Mørketiden kan bli litt ekstra tung i år. For det blir færre julebord og nissefester. Mindre kontakt med andre. Foto: Anders Minge

  • Camilla Bjørheim
    Journalist

Vi skal flytte.

Det er derfor støvete permer finner veien fram i lyset.

Tidlig i flytteprosessen blir hver eneste bok og perm studert og vurdert. Spares på? Legges til sides for en ny vurdering senere? Eller kastes?

Trenger jeg notater fra studietiden? Hva med utklipp fra lokalavisa der jeg fikk min første journalistjobb?

Får vi bruk for de gamle prospektene på leiligheter vi solgte for lenge siden? Hva med kartboken fra Italia? Tyske grammatikkbøker? Fransk-norsk parlør? Bruksanvisningen til mikroen?

Gamle bilder

Det dukker også opp takkekort fra konfirmanter som for lengst er voksne, dåpsbarn som er blitt tenåringer og brudepar som har skilt seg.

Spare eller kaste?

Og så julekortene da! Tjukke bunker med årganger pent bundet sammen med sølvtråd. Nisseluer, røde kinn og pepperkaker. Oppsummering av bragder utført i det herrens år 1999. Bilder fra folks feriemål i 2003.

Spare eller kaste?

Her er også en gammel bok med viktige telefonnummer og adresser jeg fisket fram da jeg skrev brev i forrige århundre.

En skinnperm inneholder farmors beste oppskrifter i løkkeskrift. Eplekake, julebrød og tropisk aroma.

Noe må kastes

Ettersom flyttedatoen nærmer seg, blir sorteringsprosessen mer effektiv. Nostalgi må vike. Bøker om svangerskap og barseltid går rett på dynga. Brosjyrer om amming og knipeøvelser finner samme vei.

Små reisehåndbøker har for lengst gått ut på dato, og parlører er jo helt avleggs. Tysk grammatikk står seg nok den dag i dag, men kasus og analyse hører fortiden til. Neste gang jeg skal snakke tysk, kommer jeg langt med «Eine Gulaschsuppe, bitte».

Det jeg kaster, er ikke tapt. Alt kan søkes opp på mobilen: adresser, oppskrifter, bruksanvisninger, oversettelser, kart, telefonnummer – og råd om amming (som jo aldri mer blir aktuelt).

Men permen, den med små, håndskrevne kort, den tar jeg med meg.

Førjulstiden blir annerledes i år. Foto: Fredrik Refvem

Alle har strevd, sørget og mistet

For ti år siden mistet vi et barn. En bitte liten gutt som bare fikk leve i seks dager. Det fikk noen kolleger jeg knapt kjente til å ta pennen fatt.

De skrev varme, støttende ord med nydelig håndskrift på små blomstrete kort som kom i posten. Folk tenkte på oss. Flere hadde opplevd noe lignende, viste det seg.

De delte litt om det som hadde skjedd med dem, og plutselig hadde vi noe mer til felles.

Jeg hadde for lengst passert tretti, men livet hadde ikke bydd på særlig motgang før. Nå innså jeg at mennesket har så mange fasetter. Er så mye mer enn kollegaen du bare drøser med ved kaffemaskinen.

Alle har litt. De fleste har sår. Mange har strevd, sørget og mistet.

Les også

Camilla Bjørheim: «Den sjuende dagen går alarmen i vår kuvøse»

Tenker mest på mine

Det er flyttingens skyld at de gamle kortene blir lest på ny. I alt det utmattende sorteringsarbeidet er de små dykkene ned i fortiden gode avbrekk som sinker framdriften.

Samtidig minner kortene meg om at jeg må huske å spørre folk om hvordan de har det.

Koronahalvåret – med hjemmekontor, snuepanikk, vaskenoia og munnbind – har gjort meg vel opptatt av meg og mine. Akkurat som sykepleieren på turbussen, har jeg morgen og kveld sjekket alle i husholdningen for symptomer. Jeg har gnålt om håndvask, men tenkt mest på oss.

Vi mange som har styrt unna covid-19. Men nå kommer den kalde, mørke tida som skal sette oss på nye prøver.

Vi kan tenne så mange lys og lykter vi bare orker, men det blir likevel færre julebord og nissefester. Få kan samles til gløgg og juleøl. Det blir mer ulltøy enn glitter denne førjulstiden.

Bør vi legge ned litt ekstra flid i julekortene dette året? Foto: Anders Minge

Dette betyr også færre anledninger til å slå av en god prat med en kollega eller venn. Færre anledninger til å spørre folk om hvordan det går.

Det er dumt. For det siste halvåret har pc-skjermer og oppmålte meter økt avstanden mellom oss. Overalt er det tomme seter som skiller oss. Vi verken håndhilser eller klemmer.

De fleste tar bare helt overfladiske samtaler via Google Meet eller Zoom, og ingen er personlig når samtalepartneren står med munnbind bak et sperrebånd.

Kanskje er det på tide å tenke nytt? Eller gammelt, blir det vel. Håndskrevne kort får neppe sin renessanse post korona, men inntil videre er det kanskje litt løkkeskrift som skal til?

Når kveldene nå blir mørke, kommer jeg til å sitte der hjemme i ulltøyet. Mon tro om jeg rett og slett skal begynne litt tidlig på julekortene i år?

Publisert:

Les også

  1. – Du skal ikke ha kniv fra Ikea, sier far

  2. – Jeg er lei av å se løvetann gro og deig heve. Jeg vil på jobben!

  3. Det var den julen vi drakk gammel gløgg og nøt synet av naboens oppblåsbare nisse

  4. «Om dagen krummer jeg nakken og kler meg anstendig. Ulltøyet mitt kan fort havne på storskjerm i nabolaget»

Mest lest akkurat nå

  1. Trafikkulykke på Motorveien skapte lange køer

  2. Kvinne på biltur fra Midt-Norge smittet familiemedlemmer i Sandnes

  3. Kollapset i løp: Nå har Jakob Ingebrigtsen funnet ut hvorfor

  4. NLM åpner for å frata medlemskap til de som «lever i strid med Guds ord»

  5. Fem i Ap-komité vil vrake LOs Øystein Langholm Hansen fra Stortinget

  6. Aldri registrert i Norge før: – Det var litt av en fangst

  1. Førjulstid