Namra Saleem: Når er jeg bra nok?

GJESTEKOMMENTAR: Jeg har egentlig alltid følt meg norsk, men de siste årene har det skjedd en endring. Jeg har gått over til å tenke at jeg ikke er nok norsk, og kanskje kommer jeg aldri til å bli det heller, uansett hvor hardt jeg skulle prøve.

Publisert: Publisert:

Namra Saleem, journalist, programleder, musiker/multiinstrumentalist og forfatter, – og ny gjestekommentator i Aftenbladet – signerer sin roman «I morgen vi ler» i Stavanger i mai 2016. Hun er totalt integrert i det norske samfunnet, men opplever likevel ikke alltid at det er slik. Foto: Kristian Jacobsen

  • Namra Saleem
    Journalist, musiker og forfatter
iconDenne artikkelen er over tre år gammel
Jeg følte meg både norsk og pakistansk, og jeg trodde det var en berikelse og en styrke.

Foreldrene mine kom fra Pakistan til Norge på 1970-tallet. Mine tre søsken og jeg vokste opp på Sola, og jeg gjorde alt det vennene mine gjorde; lekte i skogen, spilte håndball, deltok i svømmeundervisningen, og jeg lærte meg nynorsk selv om jeg fikk tilbud om fritak. Samtidig gjorde jeg andre ting, som å dra på morsmålsundervisning, lære meg å lese Koranen og bli med familien min på pakistanske fester, som eid-feiring og brylluper.

Flere følte seg plutselig mistenkeliggjort, og man opplevde at rasismen økte.

Verre etter terrorangrepet i USA

Jeg følte meg både norsk og pakistansk, og jeg trodde det var en berikelse og en styrke. De få gangene jeg opplevde å få rasistiske eller fordomsfulle kommentarer, lot jeg det ikke gå inn på meg, – men så skjedde det: terrorangrepet 11. september 2001.

Ikke bare døde nesten 3000 mennesker, men angrepet fikk også globale følger. Dette angrepet, utført av aktivister fra al-Qaida, ble et slags vendepunkt for mange muslimer. Flere følte seg plutselig mistenkeliggjort, og man opplevde at rasismen økte.

Og for første gang fikk jeg høre om ubehagelige situasjoner foreldrene mine ble satt i, som den gangen noen fra jobben til pappa hadde kalt ham Osama bin Laden på grunn av skjegget hans. Kollegaene hans hadde ledd, men pappa lo ikke. Det gjorde ikke jeg heller da pappa fortalte meg om det.

Kanskje gjorde Trump det samme som George Bush gjorde i sin tid, spilte på frykt.

Frykten for muslimer

Verst hadde nok muslimene i USA det, men islamofobien skulle bli verre. I 2006 skrev The Guardian at over halvparten av amerikanere mente at det var flere voldelige ekstremister innenfor islam enn i andre religioner, og at islam oppmuntret til vold mot dem som ikke var muslimer. Ifølge undersøkelsen var de negative holdningene mot muslimer mer markante i 2006 enn de var i kjølvannet av terrorangrepet i 2001.

I 2016 vant Donald Trump valget, samme mann som sa at han ville nekte muslimer innreise i USA. Kanskje gjorde han det samme som George Bush gjorde i sin tid, spilte på frykt. Politisk sett kan man si det var strategisk vellykket, for både Bush og Trump ble jo valgt. Det sier noe om den verden vi lever i, og akkurat det er skremmende.

Kommentarene handlet om frykt for å miste de norske tradisjonene og ønsket om å bevare disse, men hva er egentlig norsk kultur?

Sahfana M. Ali – velintegrert, folkevalgt og gift med en ikke-flerkulturell nordmann – kjøpte seg bunad og fikk laget en brodert hijab til. Da startet spetakkelet. Foto: Jonas Haarr Friestad

«Vi må bevare norsk tradisjon»

I Norge har det også vært mye fokus på muslimer de siste årene. Spesielt godt husker jeg da Aftenbladet skrev om Ap-politikeren Sahfana Mubarak Ali og hennes nye bunad.

Etter at Ali hadde postet et bilde av seg selv i sin nye Frafjord-bunad iført hijab med bunadsmønster, hadde det haglet inn rasistiske meldinger. Likevel var det ikke dette folk i kommentarfeltet var mest opptatt av. Det mest provoserende var at hijaben ikke hørte til bunaden. «Me har snart ikkje ein reine tradisjon igjen», skrev en. «Snikislamisering!» skrev en annen.

Kommentarene handlet om frykt for å miste de norske tradisjonene og ønsket om å bevare disse, men hva er egentlig norsk kultur? Og hvorfor er det så viktig å bevare den? I hvert fall med tanke på alt vi har i Norge som ikke er norsk, og som vi ikke klager like mye over. Som den amerikanske restaurantkjeden McDonald’s, eller vinene vi importerer fra hele verden, eller klærne vi bruker som gjerne er sydd av små barnehender i India.

Les også

Hun blir hetset for sin nye bunad

Les også

«Bunadspolitiet»: – Kan vi ikke respektere historien og bli enige om at noen ganger bør bunaden kanskje tilpasses vårt moderne samfunn?

Jeg hadde trodd at om valget stod mellom estetikk og religionsfrihet, som er lovfesta i Norge, ville de fleste nordmenn ha valgt det siste.

Da jeg leste kommentarene i saken om bunad-hijaben, ble jeg oppgitt. Jeg tenkte: «Når vil det bli bra nok?» Og: «Hva må man egentlig gjøre for å bli norsk?». Ali snakker flytende norsk, hun er aktiv i politikken og hun bidrar til samfunnet. Ap-politikeren er til og med gift med en ikke-flerkulturell nordmann.

Ut fra en del av kommentarene hadde det vært best om hun tok av seg hijaben, til tross for at den var tilpasset bunaden. Noen hevdet at det ikke var rasistisk ment, men rent estetisk. Jeg hadde trodd at om valget stod mellom estetikk og religionsfrihet, som er lovfesta i Norge, ville de fleste nordmenn ha valgt det siste.

Og det er kanskje så enkelt, at så lenge vi ser annerledes ut, blir vi i noens øyne aldri helt norske.

Hudfargen står i veien

De problemene jeg som flerkulturell kvinne med muslimsk bakgrunn opplever, er ikke forbeholdt meg. Det å være synlig minoritet kan i seg selv by på utfordringer. I tillegg finnes det nok flere av de som er kristne eller ikke-troende som også opplever å bli behandlet annerledes på grunn av utseendet sitt.

En 17 år gammel jente skrev: «Jeg spiser taco på fredag, pinnekjøtt på julaften og masse pølse og is i bunad på 17. mai. Hva mer må til for å bevise at jeg er norsk?» Hun lurte på om det var hudfargen hennes som sto i veien.

Og det er kanskje så enkelt, at så lenge vi ser annerledes ut, blir vi i noens øyne aldri helt norske. At selv om Mohammad og andre muslimske navn nå endelig får være med i navnekalenderen, vil det alltid finnes mennesker som føler seg truet av det.

Håp for framtiden

For meg er norsk kultur mer enn bare 17. mai, hyttetur og ski. For meg handler det om demokrati og frihet til å kunne leve som man vil så lenge man ikke skader seg selv og folk rundt seg. Det handler om å være åpen og respektere menneskene rundt seg. Og når alt kommer til alt, er det én ting som er viktigere enn å være norsk eller pakistansk eller hva det måtte være, – og det er å være menneskelig.

Hvis flere lærer seg å bli bare det, menneskelig, finnes det kanskje håp.

  • De siste gjestekommentarene finner du her.
  • Namra Saleems gjestekommentarer finner du her.

  • Les intervjuet Jan Zahl gjorde med Namra Saleem etter romandebuten: – Alle som driv med sladder og sosial kontroll, er hyklarar

  • Namra Saleem, født i 1985 og oppvokst i Sola, er ny gjestekommentator i Aftenbladet. Saleem har en bachelorgrad i mediefag fra Universitetet i Bergen (2008). Siden har hun vært journalist, researcher og programleder i NRK (bl.a. Østlandssendingen, Migrapolis og NRK P2-programmet Salongen). I 2014 var hun programleder for Kisten, hvor hun kjørte rundt i Norge i en gammel Fiat med en kiste på taket og snakket med kjente personer om døden og utfordret dem til å regissere sin egen begravelse. Saleem er musiker og multiinstrumentalist i bandet Level & Tyson. I 2016 kom hennes første roman, «I morgen vi ler», om en norsk-pakistansk jente i krysspress mellom religiøst konservative foreldre og den sekulære norske ungdomskulturen. (Kilde: Wikipedia)
Publisert:

Les også

  1. Som muslim har jeg i alle år vært med klassen min til kirken, danset rundt juletreet og sunget julesanger

  1. Muslimer
  2. Hijab
  3. Religionsfrihet
  4. Gjestekommentar
  5. Rasisme