Den illiberale lengselen på ytre høyre

GJESTEKOMMENTAR: Hege Storhaug ser et håp i øst, i et pastellfarget postkort.

Publisert: Publisert:
  • Øyvind Strømmen
    Forfatter og journalist

Protest i Budapest i Ungarn i oktober 2016 da opposisjonsavisen Nepszabadsag ble stengt av myndighetene. De illiberale regimene i Ungarn og Polen er en trussel mot demokrati, toleranse og ytringsfrihet i Europa. Foto: Zoltan Balogh, MTI/AP/NTB Scanpix

  1. Leserne mener
Denne artikkelen er over ett år gammel

«Fremtiden ligger ikke i Macron eller Merkels Vest-Europa», skriver Hege Storhaug . «Vi er på vei nedover, økonomisk og verdimessig. Sosial uro lurer som en gjedde i sivet. Fremtiden ligger i øst, i Visegradlandene. Der politisk ledelse setter fakta og fornuft, ikke følelser, i førersetet.»

Artikkelen – publisert på nettstedet Human Rights Service – tar utgangspunkt i uttalelser fra «den britiske mediepersonligheten Katie Hopkins», en tidligere realitystjerne som har skrevet for både The Sun og Daily Mail, og som nå for tiden er en yndling for den ytre høyresiden i Storbritannia. Storhaug siterer blant annet Hopkins på hvor trygt det er for kvinner i Warszawa, og at byen minner om Paris, «før det ble et tredjeverden-shithole». Storhaug selv skriver at polakkene ikke vil ha muslimske innvandrere: «Og det er ‘muslimer’ de peker på. Unisont og helt uforsonlig».

Når hun selv besøker Polen og Ungarn, lar hun seg imponere av lykkelige folk, av god infrastruktur, av rene gater og av praktfulle historiske bygninger. Det er som om Storhaug har reist rundt i et postkort, et postkort hun hevder er preget av en positiv nasjonalisme, en nasjonalisme som ikke stenger dem ute fra verden: «Det polske og ungarske folket er stolte over landene sine. Det ligger utenpå huden deres.»

Storhaug mener at Polen og resten av det tidligere Øst-Europa er i en oppadgående spiral. At det er der fremtiden ligger. At de faktisk stormer frem.

Hun skriver: «Som en servitør, en ung kvinne sa det, da vi påpekte at Viktor Orban er sterkt kritisert av EU, at ‘eliten’ i Europa, mildt sagt er skeptiske til ham: ‘Men vi elsker han! Vi er så glad for at Orban er vår leder’».

Ja, Viktor Orbán er populær i hjemlandet. I Ungarn står nasjonalismen sterkt. Mange flagg er tingen. Foto: Darko Vojinovic, AP/NTB Scanpix

Les også

Fareed Zakaria: «Jeg ønsket å forstå den europeiske nasjonalismen bedre, så derfor tok jeg en prat med Bono i U2»

Alt Storhaug ikke nevner

Det hersker selvsagt liten tvil om at Orbán og hans parti, Fidesz, har betydelig folkelig støtte i Ungarn. Opposisjonen er dessuten både splittet og fragmentert, og den svake, ungarske venstresiden bærer på en arv av mistillit. I Polen kan man peke på noe av det samme. Den polske venstresiden er svak, og det nasjonalkonservative regjeringspartiet – Lov og rettferdighet – kom til makten på en bølge av mistillit som rammet sentrum-høyre-partiet Borgeralliansen, og det knapt nok ufortjent.

Men Polen og Ungarn er ulike land, så la oss først fokusere på Ungarn. Å si at Ungarn er preget av fremtidstro, ville være å overdrive. Riktignok viser en ganske nylig undersøkelse at litt over halvparten er optimister på sitt lands vegne. Spør man Fidesz-velgerne, er det snakk om ni av ti. Samtidig har hundretusenvis av ungarere forlatt landet i løpet av det siste tiåret, både før og etter at Orbán kom til makten. De har dratt vestover.

Dette blir imidlertid bare for en bagatell å regne, sammenlignet med alt det andre Storhaug utelater i sin postkortpregede fremstilling. Hun nevner ikke hvordan det ungarske medielandskapet har blitt stadig fattigere, motstemmene stadig færre, Fidesz-dominansen stadig sterkere. Hun nevner ikke hvordan penger og makt samles på færre hender under Orbáns styre. Hun nevner ikke den ungarske regjeringens angrep på sivilsamfunnsaktører. Hun omtaler ikke rettsstatens forvitring i Polen, og ikke tilbakeslagene for likestilling.

I Storhaugs bilde er det rent og pent, og folket er lykkelig.

Viktor Orbán har åpent gjort rede for at det han søker å bygge i Ungarn er et illiberalt demokrati. Han forfekter høyreradikal politikk, innpakket i en «kristendemokratisk» drakt. Og det er vanskelig å lese Storhaugs tekst som noe annet enn en omfavnelse av både fOrbán og av det polske partiet Lov og Rettferdighet.

Les også

Øyvind Strømmen: «Motstemmene blir svakere i Ungarn»

Les også

Leder: «Orbáns politikk kan true hele EU»

Ingen overraskelse

Er dette en overraskende omfavnelse? Egentlig ikke. Storhaugs meningsfeller Europa over – de som deler hennes svartsyn på islam og muslimer – har sett mot øst en hel tid. Noen ser også lenger mot øst enn til Orbán. De ser til Putin.

Storhaug selv har dessuten ymtet om det samme før. I et intervju, publisert i en polsk avis i fjor, sa hun at boken hennes, «Islam. Den 11. landeplage», var blitt veldig populært blant velstående nordmenn. «Mange av dem har fortalt meg at de har flyttet pengene sine fra Norge og til utlandet,» sa hun. «De har mistet troen på Vest-Europa.»

Ja, noen har i hvert fall mistet troen. Nittitallets optimisme har svunnet hen. Den etterlot seg hulrom. I noen land er de større enn i andre. De har blitt fylt med både kulturell og økonomisk pessimisme, og med en lengsel etter en fortid som aldri riktig eksisterte. Det er ikke tilfeldig at partiet Sverigedemokraterna snakker med store bokstaver om «folkhemmet», ikke tilfeldig at Trump lovet sine velgere å gjøre Amerika stort igjen, ikke tilfeldig at Viktor Orbán snakker om at Ungarns hundre år med alenegang snart er forbi. Nasjonalkonservatismens fremtidsvisjon er en fortid malt i pastellfarger, like postkortpreget som Storhaugs skildringer av Polen og Ungarn.

Og problemet? Bakenfor ligger det illiberale og det rent autoritære, − der også flere enn muslimer ikke passer inn. Hvis Europas fremtid er å finne i Ungarn, ja, så er det ingen lystig fremtid.

Publisert: