Dansende kyr og snakkende griser er bare teit

KOMMENTAR: Folk flest lever i dag på god avstand fra fjøs og åker. Det gir grobunn for mange rare myter om landbruket. Svaret er mer kunnskap, men uten glansbilder.

Bondemøtet på Varhaug er det viktigste landbrukspolitiske møtet i Norge. Dyrevern og dyrevelferd er viktig, men kampanjer som viser overlykkelige dyr er bare teite. Sannheten er at vi aler opp dyr for å drepe dem, skriver kommentator Harald Birkevold. Foto: Jarle Aasland

  • Harald Birkevold
    Harald Birkevold
    Kommentator
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over to år gammel

Årets Bondemøte på Varhaug sto i dyrevelferdens tegn. Og la det være sagt med en gang; det var riktig og prisverdig at Dyrevernalliansen var invitert inn i panelet som skulle diskutere tilstanden i norsk dyrehold.

Det tjener arrangøren til ære at man inviterer sine argeste motstandere inn til debatt i åpent lende, i stedet for å sitte i hver sin skyttergrav og rope.

Som i fjor, da møtet ble åpnet av daværende landbruksmister Jon Georg Dale fra Frp, måtte Olaug Bollestad (KrF) innrømme at en av hennes jobber som landbruksminister er å avvikle en næring hun og hennes parti gjerne skulle beholdt - altså pelsdyrnæringa. Rundt 30 prosent av næringa i Norge har adresse Rogaland.

Les også

Se bondemøtet direkte

Pels er ikke greit

Selv er jeg blant dem som har tvilt meg fram til at pelsdyrnæringa bør avvikles. Fordi jeg har problemer med å forsvare å holde rovdyr som rev og mink i bur bare for å lage klær av pelsen deres, når det finnes andre materialer som er plantebasert og har like gode egenskaper, og det har vist seg å være tilnærmet umulig å tilpasse produksjonen. Rovdyr fungerer rett og slett ikke i bur.

Men jeg mener også at et forbud mot pelsdyroppdrett burde vært kombinert med et importforbud for pels. Det er jo helt på trynet at nordmenn ikke skal kunne oppdrette pelsdyr, mens det er altså er helt i orden for regjeringen at folk går i butikken og kjøper en import-pels fra Danmark eller Kina.

Les også

Landbruksministeren: - Pels er jysla varme klær

Syngende høns

Det neste slaget om dyrevelferd vil stå om egg og kylling. Forholdene for kylling og høns blir debattert stadig mer, og det ligger an til at næringen vil møte sterkere reguleringer. Grisebøndene vil trolig også måtte belage seg på økt press fra dyrevern-hold, etter at slaget om pels etter alt å dømme er vunnet.

Svaret fra landbruksnæringa og matvareindustrien på det økte presset har ofte vært å lansere reklamekampanjer. Disse er ofte deprimerende dumme. Lykkelige høns, som til og med har fått navn. (Hils på Hubbard!) «Bønder» i mistenkelig reine kjeledresser som bærer rundt på nyvaskede griser i åker og eng. Snakkende, overlykkelige kyr.

Hippier og byfolk

Slike kampanjer kan kanskje gjøre inntrykk på folk som ikke kan noen som helst om virkeligheten på norske gårdsbruk. Men jeg skal røpe en hemmelighet. Det er bare hippier og byfolk som har navn på hønene sine. Ingen bønder med vettet i behold går rundt og bærer på grisene sine. Og kyr kan ikke snakke.

Virkeligheten er at et moderne, intensivt, industrielt landbruk, som er designet for å sikre at vi har nok mat, vil medføre en del kompromisser. Altså kompromisser mellom velferden til dyra og målet om å produsere nok mat.

Ingen idyll

Mens et gjennomsnitts gårdsbruk i 1960 produserte mat nok til rundt sju personer, produserer gjennomsnittsbruket i dag nok mat til 60, opplyste landbruksminister Bollestad på møtet. Og dette tallet illustrerer godt hva som har skjedd. Har man mange hundre melkekyr, har dyra tall, ikke navn.

Debatten om dyrevelferd er viktig og riktig, men den kan føre oss på villspor. Dyrehold i et industrialisert landbruk er ikke, og kommer ikke til å bli, noen idyll. Sannheten om dyrehold i landbruket er at vi aler opp dyr for å drepe og spise dem. Dyra i landbruket eksisterer av denne ene grunnen. Dermed er det selvsagt også lett å se at veganerne har et poeng. De sier at vi kan la være. Og det har de rett i. Vi kunne latt være.

Men så lenge vi ikke vil la være, så lenge vi vil ha kjøtt og melk og egg som en del av kostholdet, og samtidig ikke har tid til å holde dyr sjøl, må vi kjøpe disse produktene av noen som gjør det for oss.

Ja til felles regler

Omdømmet til norsk landbruk har tradisjonelt vært godt. Men forbrukerne i dag stiller flere kritiske spørsmål. Antallet vegetarianere og veganere øker, særlig blant yngre. Flere etterspør lokal og kortreist mat. Flere kjøper økologiske produkter.

Hvordan vil landbruket svare på denne utfordringen? Jeg håper at det ikke skjer ved at enkelte produsenter fortsetter med å hive seg på egne merkeordninger for dyrevelferd. Det er mye bedre hvis nivået heves over hele fjøla enn at enkelte nisjeprodusenter inngår samarbeid med for eksempel Dyrevernalliansen. Den store fordelen med norsk landbruk er at det er samvirkebasert og kollektivt, ikke fragmentert.

Myndighetene, ikke pressgrupper og dagligvarekonsern, bør sette standarden. Slik det er nå, fungerer denne formen for merking mer som et markedsføringstiltak enn som en dyrevelferdsordning.

Les også

  1. Se Bollestad på bondemøtet: - Galviktig for folkehelsen med lav bruk av antibiotika

Publisert:

Kommentator Harald Birkevold

  1. Vi har plass til både ulv og sau i Norge. Vi trenger ikke velge

  2. «Det republikanske partiet har blitt en personkultus for Trump»

  3. Hvorfor er det Kirken, og ikke for eksempel moskeene, som får mest kritikk om synet på homofilt samliv?

  4. – Er det ikke bra at ideologiske forskjeller i politikken blir tydeligere?

  5. «Etter tiår med systematisk rasering av livsgrunnlaget i små utkantkommuner, lurer staten nå på hvorfor folk flytter»

  6. Når kampen står om knappe, lokale ressurser er det alltid lurt å følge pengene. Hvem tjener på dette?

  1. Kommentator Harald Birkevold
  2. Dyrevernalliansen
  3. Olaug Bollestad
  4. Norges Bondelag
  5. Varhaug