Angsten for å snakke høyt

GJESTEKOMMENTAR: Det er farlig å ytre seg mot den kunstneriske maktmafiaen.

Når alle snakker med én stemme, er det et tap for kunsten. Hvis man fryser ut, kansellerer og forbigår dem som mener noe annet enn «oss», er det utrygt å være kritisk.
  • Natasja Askelund
    Natasja Askelund
    Billedkunstner
Publisert: Publisert:

Kampen for menneskeverd, menneskerettigheter, retten til å elske den du vil, være den du er, likeverd og likestilling har utartet til å bli en kamp om hvem som skal få snakke, hvor man skal få snakke og hva man kan snakke om.

I Sverige har Podkasten «Norsken, svensken og dansken» blitt sensurert av Sveriges Radio fordi en deltaker brukte n-ordet da han skulle fortelle om noen som hadde sagt n-ordet. Og nylig kom viste en rapport i Sverige at kunstnerne tilpasser seg politiske signaler og lager kunst om mangfold, LGBTQ og minoriteters rettigheter, for da får de penger av Kulturrådet.

Skremmende debatt

Hos oss har Galleri Standard trukket invitasjonen til kunstneren Ina Bache-Wiig fra en gruppeutstilling, angivelig for å ha «likt» en Facebook-video, – men når det kommer til stykket fordi «det grunnleggende menneskesynet» til kunstneren var «stikk i strid» med galleristens. De fleste kunstnerne i Norge ville gitt en fot og en arm for å stille ut på Galleri Standard. Det har vært et banebrytende galleri i norsk kunstliv og har kunstnere som Matias Faldbakken, Gardar Eide Gardarson og Mari Slaattelid i stallen, spennende kunstnere med unike kunstnerskap og karrierer mange skulle ønske seg.

Det er galleristens fulle rett å invitere, eventuelt utelukke, kunstnere til utstillingene han arrangerer. Det er heller ikke så rart å ønske seg samarbeid med kunstnere man opplever tilhørighet med. Men måten det ble gjort på her, er likevel litt spesiell, – og debatten i ettertid er skremmende.

Det ligger rett opp i dagen å sette den i sammenheng med debatten om identitetspolitikk som gikk på Kunsthøyskolen i Oslo (KHIO) tidligere i år. Der opplevde noen studenter seg trakassert for å ha feil meninger. Eller Begard Reza, som trekker seg fra Ytrings­frihets­kommi­sjonen fordi hun mener at «Sløseriombudsmannen» ikke burde ha blitt invitert til et innspillsmøte med kunstnere i Drammen i juni.

Polariserer

I diskusjonen på Facebook er aggresjonen voldsom fra dem som mener at ytringsrommet bør begrenses til dem man selv er enig med. Man snakker om at hvis det er «lov» å legge ut videoer der man er kritisk til «Pride»-bevegelsen, hvis man antyder at å fjerne kunst tilslører historien, eller at kunstneren kan være løsrevet fra verket, vil minoriteter føler seg utrygge.

For meg er det lett å se at Frank Rossavik i sin kommentarartikkel i Aftenposten verken er rasist eller spesielt høyrevridd, selv om han sammenligner bølgen som feier over Kunst-Norge – som håndteringen av saken om Ina Bache-Wiig er en del av – med AKP (m-l)-bevegelsen. Eller når han er kritisk til Rezas avgang fra Ytrings­frihets­kommi­sjonen fordi hun mener at «Sløseriombudsmannen» ikke burde fått taletid. Heller ikke Kjetil Rolness, fast spaltist i Aftenposten – og som jeg ofte er dypt uenig med – kan klistres opp som verken rasist, homofob eller ekstremistisk, selv om han nok er provoserende. Og selv om han støtter Bache-Wiig.

Det er svært polariserende å klistre merkelapper på meningsmotstandere, spesielt i en debatt som burde handle om å gi plass til alle.

Les også

Natasja Askelund: «I den ene debatten etter den andre finnes det nå bare ett rett standpunkt»

Risikabelt å mene noe annet

At tale er sølv, og taushet er gull, er noe kunstnere lærer på den harde måten. Straffen for å mene feil er nådeløs. Én ting er å bli kalt nazist, fascist, homofob, rasist, privilegert, boomer, høyreekstrem og «billedkunstner» i gåsetegn. Det er ubehagelig, men til å leve med. Verre er angsten og den reelle risikoen for å miste utstillingsplass, ikke få stipend – og mest av alt bli forbigått og oversett i stillhet. Det siste er verst, for det er umulig å forsvare seg mot. At ingen inviterer deg til gruppeutstilling, at du aldri blir spurt om å holde selvpresentasjon, at ingen ringer deg når de er konsulent for et kunstoppdrag i kommunen, at du ikke får stipend, alt det kan jo bare bety at du simpelthen ikke er god nok. Det er rett og slett kunstnerisk livsfarlig å ytre seg mot den kunstneriske maktmafiaen.

Selv har jeg prøvd den harde veien. For meg var Hepworth-saken 2014 – der jeg var tydelig og høylytt motstander av salg – en hard og dyrekjøpt erfaring. Men den har også gitt meg mot og styrke til å bestemme meg for alltid å kjempe for det jeg tror på. Selv når hendene skjelver mens jeg skriver. Jeg har ingen posisjon å miste. Jeg skal klare meg. Mest av alt tror jeg på kunsten. Virkelig, virkelig tror på kunsten.

Les også

Johannes Finne, UiS: «Ytringsfrihet og dritt – slik vi lærer det til de unge»

Hva kunstnere skulle kjempe for

Når kunstnerorganisasjonene så massivt går ut og støtter Rezas avgang fra Ytrings­frihets­kommi­sjonen, og ikke våger å stå bak Ina Backe-Wiig, er det et tap for kunsten. Når kunstnere stiller seg på geledd og marsjerer i flokk, er det et tap for kunsten. Når alle snakker med én stemme, er det et tap for kunsten. Hvis man fryser ut, kansellerer og forbigår dem som mener noe annet enn «oss», slik man gjorde med studentene som protesterte på oppropet på KHIO, er det utrygt å være kritisk.

Det er dette kunstnerorganisasjonene burde skrive innlegg om. Det er dette kunstnerne skal kjempe for. Den frie kunsten. Den frie stemmen. Kunsten er demokratiets siste skanse. Hvis kunstnerne knebler seg selv, hvis vi klarer å kneble kunstneren, har vi mistet stemmen vår.

Aftenbladet mener: «Ytringsfrihet innebærer at vi er nødt til å tåle ytringer som kan være støtende, sårende og opprørende. Dette enkle poenget er likevel noe av det vanskeligste å akseptere for mange aktivister.»

Les også

  1. «Det kan være vanskelig å få unge til virkelig å forstå hvor sentral ytringsfriheten er i et demokrati»

  2. Ikke spre «fake news» og konspirasjons­teorier! Alle har et ansvar for å beholde presse­frihet, ytrings­frihet og demo­krati

  3. Én av fem mener politisk korrekt­het er et stort problem

Publisert:
  1. Gjestekommentar
  2. Natasja Askelund
  3. Kultur
  4. Debattkultur
  5. Ytringsfrihet

Mest lest akkurat nå

  1. Burde vært bedre

  2. Vidar Nisja har fått ny jobb

  3. Tiltalt våpensamler mener politiet har forvekslet en pyroteknisk bombe med nødutstyr

  4. Her starter Stangeland Maskin arbeidet med ny E39 gjennom Lyngdal

  5. Viktig Bryne-seier

  6. Joacim Holtan ordnet en utrolig viktig Bryne-seier