«Livsmestring» inn i skolens læreplan – og en psykologisert skole?
GJESTEKOMMENTAR: «Livsmestring» er en stor del av den nye læreplanen. Hva innebærer dette?
- Jørg Arne JørgensenLektor og religionshistoriker
Denne artikkelen er over to år gammel
KommentarAt temaet «livsmestring» fra i år er inne i alle fag i alle tretten skoleår, skyldes i stor grad de siste årenes økning i psykiske plager blant unge. Det henger også sammen med en internasjonal tendens der skoler introduserer ulike psykologiske undervisningsopplegg, mindfulness-meditasjon, tenk-positivt-teknikker osv.
Psykolog og filosof Ole Jacob Madsen er en av dem som ser med kritisk blikk på denne trenden. I sin nye bok «Livsmestring på timeplanen» peker han på at på tross av gode intensjoner, er satsingen på livsmestring i skolen slett ikke uproblematisk. Han ser dette som et ledd i vår tids «psykologisering» av samfunnet, der man søker individuelle løsninger på politiske utfordringer.
Og i en rapport fra LNU fra 2017, et viktig grunnlagsdokument for innføringen av skolefaget livsmestring, står det helt tydelig: «En manglende evne til å mestre livets utfordringer kan ses som en hovedårsak til psykiske helseplager, noe som i dag er et voksende problem for barn og unge.» Det lanseres altså som et selvfølgelig premiss at plagene skyldes de unge selv. Da sier det seg selv at kuren blir å hjelpe dem til å «mestre» livet.
Men hva vil det innebære i praksis? Vil livsmestring i skolen gi oss en mer «psykologisert» skole? Vil dette bli nok en byrde på de unge, enda en ting de skal prestere?
Jørg Arne Jørgensen: «Søkelyset på ’presset og stresset’ hos unge»
Kristian Kise Haugland: «Får vi det verre av å undersøke hvordan vi har det?»
Hummer og kanari
Hva er det egentlig vi snakker om her? Å «mestre livet» er jo et ualminnelig omfattende og uklart mål. Og det som står i læreplanens overordnede del, blir man ikke veldig mye klokere av. Blant annet heter det at «livsmestring dreier seg om å kunne forstå og å kunne påvirke faktorer som har betydning for mestring av eget liv».
De fleste som leser denne forklaringen, vil nok sitte igjen med en bedre forståelse for hva en sirkeldefinisjon er, enn hva livsmestring er.
Videre står det at det dreier seg om «å håndtere medgang og motgang, og personlige og praktiske utfordringer på en best mulig måte». Ja, jo – en anelse klarere.
Til sist gir man eksempler på temaer – «fysisk og psykisk helse, levevaner, seksualitet og kjønn, rusmidler, mediebruk, og forbruk og personlig økonomi. Verdivalg og betydningen av mening i livet, mellommenneskelige relasjoner, å kunne sette grenser og respektere andres, og å kunne håndtere tanker, følelser og relasjoner».
Dette er hummer og kanari på alle nivåer av livet.
Mange kompetansemål
Den ferske læreplanen har oppsiktsvekkende mange kompetansemål knyttet til folkehelse og livsmestring – ca. seksti mål etter 10. klasse. Men ser man nærmere etter, dreier de fleste seg om nokså tradisjonelt innhold i skolen.
Jeg mener, hva er det ved å kunne «lese, tolke og reflektere over engelskspråklig skjønnlitteratur, inkludert ungdomslitteratur» (engelsk) som spesifikt dreier seg om folkehelse og livsmestring?
Eller å «utforske språklig variasjon og mangfold i Norge og reflektere over holdninger til ulike språk og talespråksvarianter» (norsk) eller «beskrive sentrale lover, reglar og normer og drøfte kva konsekvensar brot på desse kan ha for den enkelte og for samfunnet på kort og lang sikt» (samfunnsfag)?
Riktignok har visse kompetansemål en undertone av noe psykologisk, ikke minst i samfunnsfag, som å «reflektere over korleis identitet, sjølvbilete og eigne grenser blir utvikla og utfordra i ulike fellesskap, og presentere forslag til korleis ein kan handtere påverknad og uønskte hendingar», det er noe om kjønn og seksualitet her og der, noe om det etiske og eksistensielle i KRLE, – men ingen mål dreier seg om psykologiske teknikker eller noe i den retning.
Når alt kommer til alt, er skolegang i seg selv det beste tiltaket samfunnet tilbyr for å kunne mestre livet.
Skrivebordspåfunn
Livsmestring kan virke som et skrivebordspåfunn som ikke har fått så veldig stor konkret innflytelse på læreplanen. Likevel, med alt den oppmerksomheten det har vært omkring dette, kjenner nok mange skoler et visst press om at det skal vise igjen. At man gjør noe. Spesielt når dette kommer i en allerede elevsentrert skole der man lenge har ansporet elevene til å vende oppmerksomheten innover – alt fra å monitorere egen læringsprosess til å identifisere sin subjektive opplevelse av læringsmiljøet (paragraf 9A i opplæringslova).
Ja, det er en realitet at en del unge sliter. Men vil ikke målrettede tiltak mot dem det gjelder være bedre enn å ta dem inn i skolen som helhet? Det er jo ikke slik at alle unge sliter med lavt selvbilde, stress, angst og depresjon. Alle er ulike. For hver elev som bukker under for prestasjonspress, finnes også en underyter som med fordel kunne prestert mer. Og for hver elev som sliter med for lavt selvbilde, er det også en gymnasial besserwisser som snarere burde justert ned selvbildet et hakk eller to.
Opp til skolene
Når det kommer til stykket, hva man vil gjøre, og hvor mye, blir i stor grad opp til hver enkelt skole. Jeg håper man vil ta Madsens innvendinger på alvor. At man ikke ukritisk kaster seg på psykologiske opplegg som nå uvegerlig vil forsøke å selge seg inn i skolen. At man heller fokuserer på det skolen alltid har stått for, – å introdusere de unge for en større verden enn den private og oppdra til aktiv deltagelse i den. En mindre elevsentrert og en mer verdenssentrert skole hadde trolig vært av det gode.
For når alt kommer til alt, er skolegang i seg selv nemlig det beste tiltaket samfunnet tilbyr for å kunne mestre livet. Uavhengig av om livsmestring er et eget tema.
Jørg Arne Jørgensen: «Kan det bli for mye utdanning?»
Jørg Arne Jørgensen: «Kan psykoanalytisk tenkning bidra i debatten om kjønn og kjønnsidentitet?»
Jørg Arne Jørgensen: «Ti år med målstyrt skule, utan merkbart betre faglege resultat»
Les også
Skal du hjelpe barnet ditt med matte, er det særlig én ting du bør tenke på
– Jeg hadde gått glipp av mye i barndommen min dersom jeg fikk sosiale medier før jeg var 12 år
– Det er tøft å mistenke at barnet ditt ikke har det bra. Det er skremmende ikke å forstå det som skjer
– Nå kan vi bygge barnas motstandsdyktighet
