Bra bonus på bacon

KOMMENTAR: Jeg vil bare handle maten min i fred, uten det evinnelige maset om trippel-torsdag og 10-på-topp-lista.

Publisert: Publisert:

Når baconet mitt blir stadig billigere, antar jeg at en annen vare blir stadig dyrere. Foto: Mr.Norasit Kaewsai / Digital Camera

  • Camilla Bjørheim
    Journalist
iconDenne artikkelen er over tre år gammel

Etter årevis uten alskens bonuskort, trippel-trump og dobbel-trumf, har jeg endelig registrert bankkortet mitt. Nå sparer jeg noen kroner på hvert innkjøp. Jeg hadde ikke handlet mer enn to ganger før jeg fikk den gledelige meldingen: «Du har 44,13 kroner i bonus.»

O lykke! Det funker å gi fra seg informasjon om hva jeg kjøper.

På den tredje handleturen hever jeg hodet og svarer et triumferende JA når to menn ved bananene lurer på om jeg har skaffet meg Trumf-kort. Selvsagt. Jeg er økonomisk ansvarlig, må vite. Det er så lett; jeg bare betaler med bankkortet. På et blunk er handelen registrert og kroner spart.

Latskap og skepsis

Litt latskap, men aller mest skepsis, er forklaringen på at det gikk mange år før jeg fikk meg bonusavtale med matbutikken. Men skepsisen stikker ikke dypere enn at jeg droppet å lese side opp og side ned med betingelser før jeg trykket meg enig i bonusprogrammet.

Datatilsynet har et navn på slik adferd; samtykkeapati. Vi er trolig mange som lider av det, enten vi har Trumf-kort, Coop-kort eller Æ-app.

Samtidig som jeg fikk meg Trumf-kort, i likhet med 2,2 andre millioner nordmenn, har nær 1 million kunder lastet ned Æ-appen til Rema 1000. De får nå jevnlig tilbud på de ti varene de kjøper oftest. For mange kan tilbudene være en irriterende påminnelse om slapt kosthold; bra pris på bacon betyr bra mye bacon i handlekurven.

Nær 1 million nordmenn har lastet ned Æ-appen til Rema 1000. Foto: Anders Minge

De dagene vogna mi er full av øl, chips og bacon, håper jeg alltid å slippe å møte kjentfolk. Bugner vogna av brokkoli og havrekli, ja, da må folk gjerne se meg.

Les også:

Fly- og bananbonus i ett

De kikker ikke ned i handlevogna, de to mennene ved bananene. De lar seg heller ikke imponere av at jeg har Trumf-kort. De har nemlig et tilbud jeg ikke kan si nei til; hundre kroner i bananer. Eller epler. Haken er at jeg må signere for et nytt kredittkort. Uendelig mange fordeler med dette nye kortet. Nevnte vi tripp-trapp-torsdag og trumf-tirsdag?

De lurer også på om jeg reiser mye. Kjøper jeg frukt med det nye kredittkortet, får jeg flybonus samtidig. Med mange nok bananer kan jeg reiser nesten gratis til Kanariøyene.

Det er rett før jeg kyler en brun banan deres vei. Ved å ta en liten kikk i handlevogna mi vil de forstå at dette er ei helt vanlig, halvtrøtt småbarnsmor. Yoghurt, risengrynsgrøt, brunost og melk. Du finner ikke sterkere hverdagslivsmarkører enn det. Jeg reiser aldri! Sjelden, i hvert fall.

Litt bekymret, mest irritert

Jeg takker nei til nytt kredittkort, men trekker Trumf i kassen. Egentlig er jeg ikke så bekymret over at matvaregiganten vet hva jeg spiser. Jeg er bare irritert. Uansett hvor jeg handler, prøver noen å presse på meg mer enn det jeg legger på disken.

I kafeen spør de om jeg har kaffeavtalen. I parfymeriet vil de ha meg inn i kundeklubben. I lekebutikkene er den billige lego kun for medlemmer. I undertøysbutikken spør de etter bh-kort. (Ja, den femte er gratis!).

Alle gir meg en fordel i bytte mot mail eller telefonnummer. Biter jeg på, tikker det inn betydningsløse tilbud på sokker, solkrem, dynetrekk og joggesko herfra og til evigheten. Men er det farlig? Irritasjonen min er mye større enn bekymringen.

Nå som jeg er registrert hos dagligvaregiganten, er avslørende rabatter på chips og bacon trolig allerede på vei. Jeg er likevel i tvil om hvor mye jeg egentlig sparer. Er det ikke slik mon tro, at for hver gang baconet mitt blir billigere, blir en annen vare dyrere?

Ingen hemmeligheter

Kjedene har lenge visst hva vi kjøper, men informasjonen har ikke vært knyttet til meg personlig. Ekspertene advarer og ber oss passe på. Informasjon om våre vaner er verdifull.

Men det er ikke Kiwis kunnskap om handlevogna mi ekspertene er bekymret for, det er Kiwis informasjon i kombinasjon med alle de andre digitale spor jeg etterlater meg.

Og de har et poeng. Jeg merker at noen vet mye. Søker jeg opp et telefonnummer på jobb, hender det at Facebook neste dag foreslår at jeg blir venn med hun som eier nummeret. Det er litt skummelt.

Og når telefonen opplyser at vi er framme på hytta om 65 minutter idet vi svinger opp Austråttbakken, er ubehaget større enn fascinasjonen.

Heldigvis er Datatilsynet i gang med å granske bonus- og rabattordningene i dagligvarebransjen. Tilsynet vil finne ut hvilke opplysninger som samles og hva de brukes til. Jeg setter min lit til at de vil avsløre eventuelle ulovligheter. Det er for mye forlangt at jeg, som bare vil ha billigere bananer, skal ta dette ansvaret alene.

Det er nesten umulig å leve uten å legge igjen digitale spor. Blir jeg lei målrettet reklame, kan jeg melde meg av alle nyhetsbrev og slette alle apper, men det hjelper lite. Jeg behøver både smarttelefon og internett på jobb.

Jeg merker meg likevel rødmetesten, anbefalt av BI-professor Bendik Meling Samuelsen. Skal jeg kjøpe noe som får meg til å rødme, og som jeg ikke hadde likt ble klistret opp på forsiden av Aftenbladet, så betaler jeg kontant.

Publisert:

Les også

  1. Den sjuende dagen går alarmen i vår kuvøse

  2. Betal far for å vente!

Mest lest akkurat nå

  1. Elg skutt ved Sandvedparken

  2. Årets kulturpris: Yngste vinner noensinne

  3. Fikk du med deg smellet i Gandsfjorden?

  4. Se oppdateringen fra SUS: - Tegn på at den andre smittebølgen er i ferd med å komme

  5. Enkelt, fargerikt og praktisk: – Vi falt pladask første gangen vi besøkte tomten

  6. Sesongen avlyses for breddefotballen: – Forferdelig trist

  1. Datatilsynet