Utviklingen som «skapte» presidenten Donald Trump

GJESTEKOMMENTAR: I 2016 kom Donald Trump til duk og dekket bord i Det republikanske partiet.

Mange holder republikaneren Newt Gingrich ansvarlig for å ha undergravet demokratiske normer og framskyndet den politiske polariseringen i USA. Her som nyvalgt speaker i Representantenes hus etter valget i 1994, som ga et solid republikansk flertall.
  • Gunnar Grendstad
    Gunnar Grendstad
    Statsviter, professor ved Universitetet i Bergen
Publisert: Publisert:
iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

I en tv-sendt tale til nasjonen i september sa president Biden at det ikke er noe tvil om at Det republikanske partiet i dag er dominert, drevet og trakassert av Donald Trump og MAGA-republikanerne (MAGA står for Trumps «Make America Great Again»). De er en trussel mot Amerika.

Biden delte samtidig partiet i to – med vanlige republikanere på den ene siden, og trumpianerne på den andre. Biden har god erfaring med godt samarbeid med vanlige republikanere, men i trumpianerne ser han en alvorlig trussel mot det amerikanske demokratiet. Denne autoritære bevegelsen respekterer ikke Grunnloven, tror ikke på rettsstaten og nekter å godkjenne resultater av frie og rettferdige valg (unntatt når de vinner selv).

For mange var det et lite sjokk da Donald Trump seilte nedover den forgylte rulletrappen i The Trump Tower i juni 2015 og erklærte sin presidentambisjon – og noen åndedrag senere mante at USA var i ferd med å miste sin storhet i verden samtidig som landet tok imot kriminelle og voldtektsforbrytere. Svært få trodde at denne bajasen skulle vinne presidentvalget året etter.

Men flere historikere og kommentatorer mener at Trump var en naturlig fortsettelse av en utvikling i Det republikanske partiet som tydelig kan spores 30 år bakover i tid. Den konservative ideologiske bevegelsen i USA har lange tradisjoner, men den har aldri hatt noe varig hjem i ett politisk parti. Men utover 1970- og 1980-tallet fant den seg til rette som en del av en større koalisjon i Det republikanske partiet.

Mistet fortøyningene

Dette var likevel en skjør koalisjon som ble holdt sammen av antikommunisme og ikke minst atomtrusselen fra Sovjetunionen med gjensidig og garantert ødeleggelse. For lite er bedre for disiplin og indre samhold i en organisasjon enn en ytre trussel. Da Sovjetunionen kollapset i 1991 og kommunismen mistet vind i seilene, gikk koalisjonen i oppløsning og mistet sine fortøyninger, skriver historikeren Matthew Continetti.

Og samtidig, inn på scenen fra ytre høyre, kom en ambisiøs politiker fra delstaten Georgia som sakte, men sikkert arbeidet seg til topps. Etter brakvalget til Kongressen i 1994, da Republikanerne overtok flertallet i Representantenes hus for første gang på 40 år, festet Newt Gingrich grepet om lederskapet, partiet, retorikken og politikken.

Statsvitere har gitt Gingrich mye av æren for å ha undergravet demokratiske normer i USA og for å ha framskyndet den politiske polariseringen vi ser i dag. Mye takket være ham har den politiske retorikken blitt mer hatsk og språket blitt mer forgiftet.

Den opportunistiske ettergivenheten
for Newt Gingrich på 1990-tallet
var en forsmak på det vi så under Trump.

En liste med ord

I boka «The Destructionists» om denne forvandlingen i Det republikanske partiet trekker Dana Milbank fram en konkret episode. Tidlig på 1990-tallet sendte Gingrich et notat til sine partifeller med den illevarslende tittelen: «Språk: En nøkkelmekanisme for kontroll.» Det inneholdt en liste med ord som partifellene skulle bruke i omtalen av de politiske motstanderne i Det demokratiske partiet: forrædere, korrupt, løgn, grådighet, forfall, radikal, skam og patetisk.

Og beskjeden var klar: «Les ordene, husk så mange som mulig. Ordene vil ikke ha noen nytte om de ikke blir brukt.»

Mange republikanere tok i begynnelsen avstand fra Gingrichs aggressive stil, men de slapp ham likevel fram, for hva Gingrich sådde, kunne hans kolleger høste. Retorikken virket. Og makten som fulgte, ga mersmak og etter hvert større politisk innflytelse, skriver Julian E. Zelizer i boka «Burning down the House».

Denne opportunistiske ettergivenheten ble en forsmak på det vi så under Trump. Senator Lindsey Graham fra South Carolina kalte for eksempel Trump både en idiot og en skrulling som var uskikket til å bli president. Etter valgseieren snudde Graham kappen med valgvinden og omfavnet Trump. Slik kunne Graham fortsette å være relevant.

Galningene i eteren

Kommentatoren Rush Limbaugh brakte partiets aggressive retorikk ut til sine lyttere gjennom på det meste hele 659 radiostasjoner. I 2020 Trump æret Limbaughs virke ved å gi ham utmerkelsen Presidential Medal of Freedom. Den nye tv-stasjonen Fox News ble Republikanernes hoffleverandør av nyheter og politiske kommentarer.

Republikanske politikere som ikke fikk politisk gjennomslag hos John Boehner, den mer sindige republikanske lederen i Representantenes hus, løp heller til Fox for å prate for åpent kamera. Det hjalp ikke at Boehner ba sjefen for Fox, Roger Ailes, om å stagge disse «galningene» som kom på luften. Etter hvert fikk Boehner nok og ble selv presset ut av lederstolen.

Undersøkelser viser at andelen MAGA-velgere utgjør om lag 10 prosent av befolkningen. Ikke så mange som Biden fryktet, men likevel mange nok til å ha betydning – spesielt når republikanske politikere på valg denne høsten nekter å si om de vil godta resultater i mellomvalget.

Dersom spørsmålet er i hvilken retning Det republikanske partiet vil gå når Trump en gang må gi fra seg tøylene, er det nærliggende svaret at partiet vil fortsette i samme retning som de siste 30 årene.

Eller som Obama formulerte det etter Trumps valgseier i 2016: «Trump er ikke et unntak. Han er kulminasjonen, den logiske konklusjonen av retorikken og taktikken til Det republikanske partiet.»


Publisert: