Livet etter korona

GJESTEKOMMENTAR: Hvordan blir hverdagen etter krisen?

Publisert: Publisert:

«Krisen har lært oss hvor viktig det er å møtes, å være sammen, å ta hverandre i hånden og gi hverandre en klem. Mer enn noen gang vil vi få behov for å gå på konserter, teater, konferanser og festivaler. Det vil bli liv i gatene, i idrettshaller og på fotballbaner. Jeg gleder meg allerede til å juble sammen med andre på stadion», skriver Ståle Økland. Foto: Kristian Jacobsen

  • Ståle Økland
    Forfatter

Det har gått en måned nå, siden Norge stengte ned. Først føltes det sjokkerende, så ble det skremmende og hvordan føles det nå? I alle fall frustrerende. Om arbeidsledigheten biter seg fast, kan situasjonen bli deprimerende. Det er tøffe tider, men vi gjør så godt vi kan. Vi holder ut. Vi tenker positivt, selv om treningssentre, puber og kulturtilbud holder stengt. «Det finnes ikke engang fotball å se på», sukket min far på telefonen en dag, før han hjalp barna mine med skolearbeidet. Min far er god i matte, og jeg er brukbar i norsk. Vi hjelper barna så godt vi kan mens kona er på jobb i husets hjemmekontor.

Turer

Når vi har kroppsøving, går barna og jeg ut i Nordmarka. Det var stas til å begynne med. God mosjon, frisk vårluft og lukten av trær og jord. Å, så deilig det lukter i skogen når det nettopp har regnet! I starten tenkte jeg at dette burde vi gjøre oftere. Vi trenger ikke å gå på treningssenter for å trene. I skogen har vi alt vi trenger. Vi kan ta pushups på mosen og pull-ups på en gren. Vi kan hoppe over små bekker og balansere på trerøtter som bukter seg over smale stier. Ser vi en stor stein, kan vi løfte den høyt opp i lufta, mange ganger. En kveld gikk jeg ut i den bekmørke skogen sammen med min eldste datter for å se på stjernene. Vi drakk en kopp te fra termos, hørte en ugle i det fjerne og oppdaget Orions belte. Det var magisk. Nå har det gått en måned, og barna begynner å bli lei av skogen. Så nå går jeg ofte alene, eller sammen med rottweileren min, Fia. Hunden blir aldri lei. Jeg kjenner hvert tre og hver maurtue. Det finnes ikke en sti jeg ikke har tråkket. Jeg kunne blitt guide i Nordmarka om så var. Skogen er min nye hage. Jeg har begynt å plukke søppel, glasskår og plast. Jeg rydder, og gjør skogen fin for andre. Og så hilser jeg på naboene, som også går tur i skogen. Men i det siste har vi bare nikket høflig til hverandre. Vi begynner å gå tom for samtaleemner, og det føles litt rart å si takk for sist, når vi møttes for bare noen timer siden. Jeg begynner å savne mine treningskompiser på treningssenteret, og jeg savner mine gamle vaner.

Kanskje kan Stavanger-regionen klare den nødvendige omstillingen nå, bort fra en ensidig næringsstruktur.

Nye vaner

Vanene endres. Vi bestiller det vi trenger på nett, med hjemlevering på døra. Vi kommuniserer digitalt, deltar på webinarer og samles til møter og fredagspils ved å logge oss på Teams. På NRK Dagsnytt hørte jeg nylig at kroppsspråket vårt endrer seg som følge av Korona. Jeg merker det hver gang jeg går i butikken. Der ser jeg folk med høye skuldre og unnskyldende blikk, som snirkler seg frem fra hylle til hylle med fire pakker mel under armen. De er på jakt etter tørrgjær og andre mangelvarer, og frykten for kroppskontakt er nærmest panisk. En gang så jeg en mann som snublet og ramlet over butikkreolene, fordi han var redd for å komme nær andre folk. Han landet på en stabel med dopapir og slo hodet i en pakke tørkeruller, men kom helskinnet fra episoden. Det føltes feil å le.

Veien til godteskålen er blitt kortere. Vi spiser flere søtsaker, og NRK kunne nylig fortelle at hverdag er blitt helg. For noen begynner dagene å gå i surr. Var det tirsdag eller onsdag i dag? Men tilliten til myndighetene har økt. Folk samler seg om en retning i krisetider. På Stortinget er det en rørende enighet, og vi som innbyggere godtar drastiske inngrep fra det offentlige så lenge det er en krisesituasjon. Spørsmålene alle stiller seg er: Hvor lenge skal det vare? Hva skjer etterpå? Og blir verden noen gang normal igjen? Ingen av oss vet svarene på dette, men det er lov å gjette.

Ikke alt endres

Etter krisen kommer vi til å få andre problemer, og vi kommer til å diskutere andre saker. En pandemi er ikke lenger bare et dystert tema i Hollywoods science fiction-filmer, det er blitt en del av våre liv. Vi kommer til å kreve økt beredskap, både for landet og i hjemmet. Stat og kommuner vil bygge opp nødlagre, og det vil finnes noen ekstra pakker hvetemel i de fleste norske hjem, for sikkerhets skyld.

Vi kommer til å slåss mot arbeidsledighet, og trygge jobber i det offentlige vil bli mer attraktive. Folk kommer til å vegre seg for å bytte jobb. Men vi vil også se mer gründerskap, nytenkning og innovasjon. Kanskje kan Stavanger-regionen klare den nødvendige omstillingen nå, bort fra en ensidig næringsstruktur. Behovet for ny økonomisk vekst vil møte kravet om en strengere klimapolitikk. Å finne en balanse kan bli en politisk nøtt, og det er slett ikke sikkert at klimaet går vinnende ut av den kampen. Kanskje vil vi se økt ekstremisme, økt fremmedfrykt og økt rusmisbruk. Fra historien vet vi at lediggang er roten til alt vondt.

Fellesskap

Trolig vil vi reise mindre. Det vil føles unødvendig å reise en hel dag med fly eller bil for delta i et møte som kan gjøres unna på et par timer digitalt. Vi kommer til å handle mer på nett. Trenden så vi også før Korona, og nå forsterkes den. Men vi kommer fortsatt til å gå på pub og restaurant. Krisen har lært oss hvor viktig det er å møtes, å være sammen, å ta hverandre i hånden og gi hverandre en klem. Mer enn noen gang vil vi få behov for å gå på konserter, teater, konferanser og festivaler. Det vil bli liv i gatene, i idrettshaller og på fotballbaner. Jeg gleder meg allerede til å juble sammen med andre på stadion. La oss håpe det ikke blir lenge til. Imens rydder jeg i skogen.

Les også

Ståle Økland: Norge etter koronaviruset


Publisert:

Les også

  1. – Mennesker med rusproblemer trenger også krisepakker!

  2. Slik forløp spanskesyken i Rogaland i 1918

  1. Debatt
  2. Koronaviruset
  3. Gjestekommentar
  4. Nordmarka