Vestens kriser er over, men det populistiske raseriet består

GJESTEKOMMENTAR: Åpne, liberale og kapitalistiske demokratier har egenskaper og styrke til å stå imot prøvelser – selv når populister fortsetter å selge ikke annet enn bedrag, fortvilelse og demagogi.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Forrige ukes resultater i valget til EU-parlamentet ble blandet, og flere kunne hevde at de vant en seier av et eller annet slag. Høyrepopulistene gikk fram, men det gjorde også noen avgjort venstreside-partier, som de grønne. Den eneste klare konklusjonen er at de tradisjonelle partiene som har dominert kontinentets politikk siden 1945, fortsetter å se at appellen deres forvitrer og makten svinner.

Men valg er ofte forsinkede indikatorer på sosiale endringer. Når offentligheten blir oppmerksom på og engasjert i et spesielt problem, kan det være at problemet har passert toppen. Se bare på de to sakene som de fleste mener styrker populismen i den vestlige verden: frykt for innvandrere og manglende økonomiske muligheter. På begge disse områdene ser krisen ut til å være over, – men sinnet blant mange består.

Betydelig færre innvandrere

Antall innvandrere som kommer inn i EU ulovlig, er det laveste på fem år. I 2018 krysset rundt 115.000 mennesker Middelhavet for å dra til Europa. Det er 89 prosent lavere enn i 2015. Denne endringen er et resultat av Europas samarbeid med nordafrikanske land for å styrke grensene og stimulere økonomisk utvikling, samtidig med mye strengere asylpolitikk. Nå blir to av tre asylsøkere avvist, i 2015 bare én av tre.

I USA har mønsteret vært noe lignende. Meksikansk innvandring, som Donald Trump raste om da han annonserte sitt presidentkandidatur, har faktisk gått i motsatt retning i flere år. Faktisk falt antall illegale meksikanere som bor i USA, med 1,5 millioner fra 2007 til 2016.

Og mens det har vært en nylig vekst i migranter fra Sentral-Amerika – karavanene som Trump stadig snakker om – er de i vesentlig grad asylsøkere som ikke krysser inn i USA ulovlig. I stedet overgir de seg til USA grensemyndigheters nåde og søker om asylstatus, som bare blir gitt til en liten prosentandel.

Med andre ord, det er ikke lenger noen stor immigrasjonskrise i Vesten.

Betydelig bedre økonomiske kår

Hva med det andre problemet som har avlet populismen – mangelen på jobber og stagnasjon i middelklassens lønninger? Da Trump drev valgkamp, antydet han at den faktiske arbeidsledigheten i USA kunne være så høy som 42 prosent. Han malte et dystert bilde av middelklassens liv – usikre deltidsstillinger, lønninger som aldri vokste og fordeler som forsvant.

Sist uke påpekte The Economist at dette bildet, som er så solid rotfestet i våre tanker, ikke er i harmoni med fakta. «Mesteparten av den rike verden nyter godt av en jobb-boom med en rekkevidde vi aldri har sett tidligere», bemerket magasinet, med henvisning til at to tredeler av OECD-landene har rekordhøy sysselsetting i arbeidsdyktig alder. USAs arbeidsledighet er på 3,6 prosent, på sitt laveste på et halvt århundre. «Når det gjelder økonomien», skriver The Economist, «står gig-økonomien (oppdragsarbeid, ikke lønnsmottaker-arbeid; red.mrk.) for bare rundt 1 prosent av jobbene [i USA].» Dessuten, stramt arbeidsmarked og lover om minstelønn samvirker til å heve lønningene.

Ingenting av dette antyder at livet utenfor de øverste nivåene i disse landene er enkelt. Men det bildet av tilbakegang som vi er blitt så vant til å høre om, er utdatert. For best mulig å håndtere dette, må vi forstå hva som virkelig skjer. For eksempel peker The Economist på at i land med fastgrodd høy arbeidsledighet, som i Italia, har arbeidslover og fagforeninger en tendens til å beskytte dagens arbeidstakere og holde nye aktører ute av jobbmarkedet.

Åpne samfunns styrke

Alltid når krisene blusser opp i liberale, demokratiske og kapitalistiske samfunn, er det en tendens til å skylde på det politiske og økonomiske systemet. Folk presser på for en annen modell og ser beundrende i retning ikke-demokratiske og ikke-kapitalistiske land. Dette skjedde på 1970-tallet, da Vesten var opptatt av stagflasjon (redusert vekst, til dels galopperende inflasjon, økonomisk nedgang og økende arbeidsledighet; red.mrk) og svikt i det politiske systemet. Da mente mange at Sovjetunionen var stabil og på vei framover. I 1975 leverte Den trilaterale kommisjon rapporten «Demokratiets krise» (hele rapporten her). Et tiår senere var stagflasjonen utradert, Vesten gikk inn i en boom og Sovjetunionen begynte å kollapse.

Åpne samfunn virker ofte svake fordi problemer blir luftet offentlig og diskuteres høyt. Det som blir borte i larmen, er myriadene av svar på problemene som bobler opp fra markeder, sivilsamfunn og myndigheter. Kapitalisme og demokrati er åpne og lydhøre systemer, og de reagerer og justerer i tråd med offentlighetens bekymringer, – selv når populister fortsetter å selge ikke stort annet enn bedrag, fortvilelse og demagogi.

• Epost: fareed.zakaria.gps@turner.com
• Washington Post Writers Group ©

• Fareed Zakarias siste gjestekommentarer
• Øvrige gjestekommentarer