Vestens kriser er over, men det populistiske raseriet består

GJESTEKOMMENTAR: Åpne, liberale og kapitalistiske demokratier har egenskaper og styrke til å stå imot prøvelser – selv når populister fortsetter å selge ikke annet enn bedrag, fortvilelse og demagogi.

Publisert: Publisert:

«Europa står imot» var budskapet da folk feiret EU-valget på i trappene til EU-parlamentet i Brussel. De høyreradikale, populistiske partiene fikk ikke det gjennomslaget mange ventet eller fryktet. Foto: Ermindo Armino, AP/NTB scanpix

Forrige ukes resultater i valget til EU-parlamentet ble blandet, og flere kunne hevde at de vant en seier av et eller annet slag. Høyrepopulistene gikk fram, men det gjorde også noen avgjort venstreside-partier, som de grønne. Den eneste klare konklusjonen er at de tradisjonelle partiene som har dominert kontinentets politikk siden 1945, fortsetter å se at appellen deres forvitrer og makten svinner.

Les også

Leder: «Valget som endrer EU»

Men valg er ofte forsinkede indikatorer på sosiale endringer. Når offentligheten blir oppmerksom på og engasjert i et spesielt problem, kan det være at problemet har passert toppen. Se bare på de to sakene som de fleste mener styrker populismen i den vestlige verden: frykt for innvandrere og manglende økonomiske muligheter. På begge disse områdene ser krisen ut til å være over, – men sinnet blant mange består.

Betydelig færre innvandrere

Antall innvandrere som kommer inn i EU ulovlig, er det laveste på fem år. I 2018 krysset rundt 115.000 mennesker Middelhavet for å dra til Europa. Det er 89 prosent lavere enn i 2015. Denne endringen er et resultat av Europas samarbeid med nordafrikanske land for å styrke grensene og stimulere økonomisk utvikling, samtidig med mye strengere asylpolitikk. Nå blir to av tre asylsøkere avvist, i 2015 bare én av tre.

I USA har mønsteret vært noe lignende. Meksikansk innvandring, som Donald Trump raste om da han annonserte sitt presidentkandidatur, har faktisk gått i motsatt retning i flere år. Faktisk falt antall illegale meksikanere som bor i USA, med 1,5 millioner fra 2007 til 2016.

Og mens det har vært en nylig vekst i migranter fra Sentral-Amerika – karavanene som Trump stadig snakker om – er de i vesentlig grad asylsøkere som ikke krysser inn i USA ulovlig. I stedet overgir de seg til USA grensemyndigheters nåde og søker om asylstatus, som bare blir gitt til en liten prosentandel.

Med andre ord, det er ikke lenger noen stor immigrasjonskrise i Vesten.

Betydelig bedre økonomiske kår

Hva med det andre problemet som har avlet populismen – mangelen på jobber og stagnasjon i middelklassens lønninger? Da Trump drev valgkamp, antydet han at den faktiske arbeidsledigheten i USA kunne være så høy som 42 prosent. Han malte et dystert bilde av middelklassens liv – usikre deltidsstillinger, lønninger som aldri vokste og fordeler som forsvant.

Sist uke påpekte The Economist at dette bildet, som er så solid rotfestet i våre tanker, ikke er i harmoni med fakta. «Mesteparten av den rike verden nyter godt av en jobb-boom med en rekkevidde vi aldri har sett tidligere», bemerket magasinet, med henvisning til at to tredeler av OECD-landene har rekordhøy sysselsetting i arbeidsdyktig alder. USAs arbeidsledighet er på 3,6 prosent, på sitt laveste på et halvt århundre. «Når det gjelder økonomien», skriver The Economist, «står gig-økonomien (oppdragsarbeid, ikke lønnsmottaker-arbeid; red.mrk.) for bare rundt 1 prosent av jobbene [i USA].» Dessuten, stramt arbeidsmarked og lover om minstelønn samvirker til å heve lønningene.

Ingenting av dette antyder at livet utenfor de øverste nivåene i disse landene er enkelt. Men det bildet av tilbakegang som vi er blitt så vant til å høre om, er utdatert. For best mulig å håndtere dette, må vi forstå hva som virkelig skjer. For eksempel peker The Economist på at i land med fastgrodd høy arbeidsledighet, som i Italia, har arbeidslover og fagforeninger en tendens til å beskytte dagens arbeidstakere og holde nye aktører ute av jobbmarkedet.

Åpne samfunns styrke

Alltid når krisene blusser opp i liberale, demokratiske og kapitalistiske samfunn, er det en tendens til å skylde på det politiske og økonomiske systemet. Folk presser på for en annen modell og ser beundrende i retning ikke-demokratiske og ikke-kapitalistiske land. Dette skjedde på 1970-tallet, da Vesten var opptatt av stagflasjon (redusert vekst, til dels galopperende inflasjon, økonomisk nedgang og økende arbeidsledighet; red.mrk) og svikt i det politiske systemet. Da mente mange at Sovjetunionen var stabil og på vei framover. I 1975 leverte Den trilaterale kommisjon rapporten «Demokratiets krise» (hele rapporten her). Et tiår senere var stagflasjonen utradert, Vesten gikk inn i en boom og Sovjetunionen begynte å kollapse.

Åpne samfunn virker ofte svake fordi problemer blir luftet offentlig og diskuteres høyt. Det som blir borte i larmen, er myriadene av svar på problemene som bobler opp fra markeder, sivilsamfunn og myndigheter. Kapitalisme og demokrati er åpne og lydhøre systemer, og de reagerer og justerer i tråd med offentlighetens bekymringer, – selv når populister fortsetter å selge ikke stort annet enn bedrag, fortvilelse og demagogi.

Les også

Analyse: – Europa vant valget

Les også

Sosialdemokratisk valgkatastrofe truer tysk regjering

Les også

Merkel og Macron på kollisjonskurs om EUs toppjobb

Les også

Steve Bannon mener Nigel Farage kan bli statsminister


Publisert: